Skip to content

Du kan også være Den Ene -lett som en sprett!

desember 9, 2009

Foto Ian Stewart

Min mormor, min Bestemor, var både forut for sin tid, men samtidg også helt akterutseilt.
Hos henne var det synd og skam å ta i en saks på søndager; slikt kunne føre til videre arbeid, søndager var hviledager og bruk av saks ble nærmest blasfemi. Radio og TV var djevelens verk; slik førte bare ondt med seg. Samtidig hadde hun tidlig stor kunnskap om medisinske planter og om hvordan sakene hang sammen, som jeg senere lærte hadde mye for seg.

For meg, som eldste barnebarn og med to tette brødre, var min mormor en drøm å komme til. Hos Bestemor var det alltid tid. På sine korte ben, med lange skjørt og ullunderbukser, gikk hun ustanselig. Jeg kunne nesten se stien av slitasje på kjøkkengulvets parkett. Bord. Kjøleskap. Komfyr. Oppvaskkum. Bord. Det var likevel ikke noe som skulle skje.

Når jeg hver dag trådte inn i vår verden, hennes og min; var det bare ro, det var tid og jeg hadde følelsen av at hun bare ville meg godt og ingenting annet. Hun speilet meg og viste meg meg selv.

Min avdøde Bestemor er hos meg fortsatt som sanseinntrykk; som en som virkelig gjorde en forskjell i mitt liv; som Den ene i en vanskelig periode. En periode som dro ut og som hadde merket meg på en annen måte om hun ikke hadde vært der.

Når jeg tenker på Bestemor lukter og smaker jeg tid og rom.

– Lukten av varme tomater, i drivhuset, der vi gikk og knep bort skudd som ikke skulle være der.
– Smaken av bringebærene hun ga meg, ferdigscannet for ekstraproteiner, fra radene som syntes som uendelige.
– Youghurt med kirsebær; aldri før og aldri siden. Youghurt var styrkende, mente hun.
– Smaken av nyopptrukne, jordvarme gulerøtter, som jeg skulle få å spise så jeg holdt meg frisk.
– Fersk gulost, det kunne ikke være vakumpakket. Det skulle være med meierismør under, det kunne ikke være margarin. Aldri søtsaker.
Alt som en uendelig omsorg for meg.

____________________________________

Det har nok påvirket meg å vokse opp med en rødstrømpemamma
, tilbringe somre i Kvinnefront-teltleire, ligge i Stillaleiren, i sovepose (ja, jeg var ung, ååå, så ung, men kunne alle Raud Frontsangene!) og gå til ukentlige møter i Røde Pionerer, med lite, rødt silkeskjerf knyttet løst rundt halsen.

Alle meter med bøker slukt i oppveksten har nok også bidratt til meg, men aller mest har menneskene jeg har møtt i livet formet meg; små og store, med alle valører en kan tenke av hudfarge, seksuell legning og preferanser, kulturellbakgrunn og politisk ståsted. Selv er jeg en bastard, som jeg pleier å si. Det er en god ting å møtes, brynes, formes, forme, slipe og avslipes. Det er slik jeg vil mitt eget barn skal oppleve.

Møte det som er ulikt en selv. Møte den som har mer og mindre enn en selv.

Jeg vet ikke om jeg selv virkelig  har gjort noen forskjell for noen, men som nmgds sier i en kommentar i en annen tråd: «litt» og «bevissthet» er nøkkelord.

Da mitt barn fortalte meg at en av vennene, som har blitt mobbet, sa «Din mamma er sånn som bryr seg om alle og passer på at alle har det bra» ble jeg stolt og glad.

Det er viktig for meg at alle barn blir bedt med hjem, at ingen blir holdt utenfor, at mitt barn og vennene lærer noe om hvordan tanker og handlinger de selv gjør påvirker andre.

Hos dem det er vanskelig for, så «ser» jeg barnet ekstra godt. Tar meg ekstra tid. Snakker direkte med dem, som likeverdig. Det er mange av dem som aldri har opplevd slik voksenkontakt.

Det har også vært nødvendig, men vanskelig, for meg å gå bort til foreldre som åpenbart behandler barna sine galt; gir barna sine skrikende, ydmykende kjeft eller trussel om ørefik.
Ikke fordi jeg tror at det vil gjøre noe med de voksnes adferd på kort sikt, men for å fortelle barnet at noen ser og at det som deres voksne gjør ikke er akseptert av alle oss andre voksne. Å se på -stilltiende, gjør overgrepet dobbelt.
Kan hende er det dette som gjør at barna i neste omgang forteller til voksne i nærkretsen som kan hjelpe?

Jeg vil vise barna at vi voksne bryr oss, at vi ser dem og at de blir sett.
Ikke minst vil jeg vise andre voksne at barna er like viktig som de selv. Det er det mange voksne som ikke helt fatter.

Denne drodlingen ble til etter en utfordring fra Kristin Oudmayer om å skrive om Den Ene og mine egne erfaringer.

«Den Ene» er et flott og viktig prosjekt som UNICEF har satt i gang og handler om å engasjere «folk flest», som et slags sivilt barnevern.

Det handler om at voksne ikke skal være så redde for å bry seg.

Dette kan du lese mye mer om her , noe jeg håper du gjør.

Fordi jeg er realist og tror på nabokjerringer, påvirkning til handling også gjennom det skrevne, suksessen i å bry seg og forventning i gode ord som spres, ber jeg disse sju fine skribentene om å formidle noen ord om sine opplevelser og tanker; stort eller smått:

*

Arne Hjort Johansen: Hjorten uttaler seg om ting han ikke har greie på (Vet du har mye med Tordenbloggen nå, men likevel)

Anniken: Min såkalte blogg

 

Iskwew: Iskwews hjørne på www

Jacob Arvola: Det skulle tatt seg ut

Sigrun Tømmerås: Sigruns blogg

Advertisements
22 kommentarer leave one →
  1. desember 9, 2009 16:51

    Så fint skrevet om bestemoren din!

    Og så fint at du er der for barna, ikke bare for ditt eget, men også for de andre, når jeg tenker etter, så tror jeg foreldrenes måte å være på hadde mye å si for om jeg ville være med noen hjem etter skolen eller ikke. Du hadde de som snakket med deg, som sa hei og spurte hvordan du hadde det, hvordan det sto til hjemme, og det var de som nøyde seg med hei-et, før de snudde ryggen til igjen. Jeg håper i hvert fall at jeg blir som den førstnevnte, som deg, hvis jeg en gang blir mamma!

    Og takk for utfordringen, jeg kjenner jeg må sove på den, så får vi se hva som dukker opp!

    • desember 9, 2009 20:19

      Hei Anniken og velkommen til bloggs!

      Du vet jeg liker bloggen din; de små og litt lengre Bangkok-maleriene du maler for leseren, fortellinger om turkise nattebad og masse fine fotografier. Den elg-lampen din er bare helt konge, også i mer urbane strøk!
      Ta gjerne en titt, folkens!

      Gosh! Jeg er ikke supermamma hele tiden, altså; men jeg prøver. Litt. Bevissthet.

      Legg inn lenke hit når du har skrevet det du vil skrive, er du snill. Gleder meg!

  2. desember 9, 2009 19:31

    Tusen takk for at du tok utfordringen, Maria!
    Jeg ble ikke overrasket over resultatet og jeg håper mange leser de kloke ordene dine 🙂

    • desember 9, 2009 20:23

      Ja, ja; jeg er vel litt av hvert jeg også, antar jeg. Både det som er bra og det som ikke er perfekt.

      Jeg leste ikke så mye om prosjektet hos UNICEF før jeg hadde skrevet nesten helt ferdig. Det slo meg at slike saker; slikt kunne jeg tenke meg å jobbe med.

      Så får vi se hvem andre som tar utfordringen av de på listen og hvordan de løser den. Det er kanskje noe av det meste spennende; de ulike løsningene; vinklingene og historiene.

  3. desember 9, 2009 21:52

    Sigrun har skrevet et bidrag her:

    http://stomm-blog.blogspot.com/2009/12/den-ene-spesielle-jenta.html

    • Melek permalink
      desember 10, 2009 02:33

      Så fint skrevet, Sigrun! Jeg håper du treffer henne igjen en dag. For den lille jenta savnet sikkert deg akkurat like my som du savnet henne. Uansett vil hun huske deg så lenge hun lever, det er jeg helt sikker på.
      PS! Hvis jeg var moren til den lille jenta, og en som deg hadde tatt kontakt og fortalt at du kjente datteren min, ville jeg blitt veldig glad. Men skjønner jo at det ikke er enkelt å kontakte mor i en sånn situasjon…hva med å bestille en time fotpleie….? Hm…

  4. desember 9, 2009 23:52

    Er helt surrete i hodet og klarte ikke lese alt her nå, men hvis jeg forsto deg rett så har du vokst opp med «rød» mor du også?! Jeg og husker mange av Raud Front-sangene, og det er ufattelig sjelden jeg møter noen som aner hva jeg snakker om når jeg nevner dette. 😉

    Skrev om det her:
    http://lothiane.wordpress.com/2006/12/14/arven-jeg-fikk-med-meg/

    og litt her:

    http://lothiane.wordpress.com/2008/02/05/fremad-kamerater/

    Okay, dette var på siden av hovedtemaet ditt. Beklager! Men jeg ble litt revet med. 🙂

    • desember 9, 2009 23:58

      Hehehehe…her var det mye Raud Frontsanger med trykk på de rette stavelsene, ja 😉

      Konkurranseinnstilt som min onkel er, veddet han en hel tier på at han kunne flere sanger enn jeg. Jeg var 11 og kunne alle. Han klarte ikke skjule at han måtte nynne og tier´n smakte godt.

      Ikke noe å beklage; jeg lar meg lett rive med, jeg altså.

      😀

      • desember 10, 2009 00:13

        Haha, ser levende for meg veddemålet deres! Jøsses, jeg kunne ganske sikkert ikke så mange – men det var en del jeg likte godt. 😀

        • desember 10, 2009 22:28

          Husker knapt » Opp alle jordens bundne treller….nanananana»

          Hehehehe…

  5. desember 10, 2009 18:27

    Oi oi oi!
    Jeg må virkelig tenke litt på denne utfordringen, Maria.
    Akkurat nå er hodet mitt litt for fult av litt for mye.
    Setter meg ned og trekker pusten dypt inn. Lukker øynene og drømmer meg litt bort.
    Så får vi se.
    🙂

  6. desember 11, 2009 09:00

    Vakkert og tankevekkende skrevet, Maria! 🙂

    • desember 11, 2009 09:30

      Takk for det, Goodwill 🙂

      Hvordan går det med din utfordring?
      Les gjerne andres; alle har ulike opplevelser.

  7. desember 11, 2009 16:19

    Her er nydelig bidrag fra Jakob Arvola:

    http://www.jakobarvola.com/2009/12/11/en-kort-og-en-lang/

  8. desember 13, 2009 00:42

    Takk Iskwew for fine tanker rundt det å gjøre andre kompetente!

    Ta en tur, folkens!

Trackbacks

  1. Helten | Bookmark this page
  2. Den ene « Akkurat!
  3. Du kan være den ene: Mestring og selvfølelse : Iskwews hjørne på www
  4. Den Eneste Ene « The word according to Anne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: