Skip to content

Ti-året ord og tabuemne: Meg. Ensom.

desember 6, 2009

Jeg tror tiårets ord må være «meg». Se meg, hør meg, tell meg med! Meg. Meg. Meg.

Før i tiden var det Speakers Corner. Det var bare å hente frem melkekassen, stille seg opp på torget og håpe at stemmen holdt. Om du var heldig og snakket om det som opptok folk flest, fikk du tilhørere.

Leserinnleggene i avisen tok det hele litt lenger; fra gata til hjemmene. Riktignok var det sensur i massevis; men om dine meninger ble veid og funnet lette nok, fikk du spalteplass. Ordene dine fikk sjansen til å snike seg inn i hjernevinningene til bønder og byfolk. Noen ble lei av å vente på å få publisert sine ytringer, som nærmest begynte å lukte fordervet før de traff postkassen i en eller annen redaksjon. Nettet var en velsignelse for meningsbærende på to ben og bloggen ble arena for alt fra politiske, skarpe ytringer til mammablogger som lagde felleskap for alle de som skulle bli mammaer det året. Det var mange.

Vi krever mindre og mindre av oss selv før vi mener at vi har en plass i offentligheten. Det er en fin ting å øve seg på å fatte seg i korthet, slik som enkelte sosiale medier krever av oss.

Etter min mening fordrer det å skrive grundig og reflektert en viss mengde ord. Som oftest vil tankerekker som egner seg til fordypning overstige de velvalgte 140 ord på Twitter eller 420 tegn på Facebook. Det finnes unntak, bevares. Ett av dem vil du se nedenunder.

Ord-onani, there is.

Å si noe, hva som helst som er i vinden, og helst også å være der akkurat når vinden tar av, er avhengighetsskapende. Og kanskje, dypest sett, ikke så spennende, heller?

Kan hende er dette jeg kaller ord-onani, behovet for å bli sett, bare et utrykk for at vi mangler det vi ønsker oss mest?

Familie? Stabile vennskap? Noen som forstår oss? Noen som heier på oss? Noen som verdsetter oss?

På nett får vi umiddelbar tilbakemelding i form av andres kommentarer, antall klikk på bloggen og retweets på Twitter. Vi blir målt ut fra hvem og hva vi fremstår som. Vi kan lage oss selv akkurat slik vi vil. Det er genialt! Vi kan blåse opp den siden av oss som i det virkelige liv nesten er usynlig.

Iskwew har funnet en morsom test og sjekker om et utvalg blogger er blitt mere lesbare på ett år. Hun lurer på om bloggerne tar tvitringen med seg inn i bloggene; om det neste blir sms-språk. Til tross for at det er et litt sånn tulle-innlegg, er spørsmålet godt. Hva vil skje med bloggene fremover?

Hva om noen hadde tullet med nettsignalene?

Røsket i dem til de ikke virket mer? Tatt fra oss alle muligheter til å kommunisere over nett? Ville vi igjen løpt ut på gatene, skrevet til avisene?

Jeg lytter til alle disse imaginære stemmen som har så mye de skal ha sagt om seg selv, sitt eget liv, hva de mener om ditt eller datt. Akkurat slik som jeg gjør.

Ville hver og en av oss hentet frem et par slitte bøker å stå på, bruskassen, stigen, heisebilen? Det ville vært de elendiges kakofoni og den som ikke har høydeskrekk vinner.

Det er snart et nytt tiår og det starter rett etter jul. Det er på tide med kåringer. The New Oxford American har kåret ordet «unfriend» til årets ord i 2009. «Unfriend» er slikt du gjør når du sletter noen som venn på et sosialt medium. Vips! Bort med den vennen. EirinOlsen på Twitter tvitret

mange kjekke folk på twitter. Lurer på om jeg skal bytte ut de virkelige vennene mine med de digitale. Ligge et skritt foran liksom.

En nyttig uttalelse og tanke.

Tordenbloggen begynner kåring av årets beste blogg på mandag. Hvem har Tordnet best, mest, høyest, mest kvalifisert? Hvem har flest friends og hvem er mest populær?

PS: Det er blitt meg fortalt at alle bloggere en eller annen gang kommer i erkjennelsesfasen. Hvem er jeg og hva i alle dager gjør jeg her – og så skal de på død og liv metablogge om det. Det er der jeg er nå.  Jeg ler mot mitt eget ansikt.

Jacob Arvola lurte på om man fortsatt møter døden med flakkende blikk og avledningsmanøvre.

Det fikk meg til å tenke på hva vi anser som tabu, i dag, når det meste vrenges ut og inn, vi skildrer livet og døden innenfra på avstand. Døden er ikke lenger tabu, ikke sex, rare sykdommer,  ytterliggående politiske meninger eller psykiske lidelser. I alle fall ikke slik at vi ikke tør snakke om dem.

Jeg tror ti-årest tabu må være «ensomhet».

Ensomhet er fryktelig vanskelig. Det er vanskelig å snakke om, det er vanskelig å skulle gi støtte til den ensomme. Hva skal en si for å trøste eller hjelpe? Noen ensomme opplever å nærmest bli behandlet som en spedalsk så snart ordet «ensom» krafser over leppene. Som om ensomhet smitter? Er vi redd for å bli like ensomme selv? Tenker vi som ei jente på 13, den umodne som vil være sammen med de populære, slik at hun selv blir populær? Tenker vi at «det må da være noe med ham, om han er ensom? Om ingen andre vil leke i hans gård, er det nok gode grunner for det».

Hvem tør å snakke om sin ensomhet?

Er vi ensomme alle sammen i all vår lykkethet og vrenging?

Det er nesten som om det ikke er tillatt å være ensom i denne verden av sosiale medier, der vi forteller om det vi lykkes i. For den som vet hva ensomhet er, blir snakk om lys i tunnelen og oppturer som snart kommer, like absurd som når man sier til den døende at dette går nok bra når hun selv sier hun kjenner hun nærmer seg slutten.

Tillegg: Jeg vil faktisk anbefale et innlegg skrevet av Geir Olav om ensomhet og muligheter for endring.

Advertisements
47 kommentarer leave one →
  1. desember 6, 2009 01:40

    *oiii… sket vist litt i mitt eget rede nå*

    🙂

  2. nmgds permalink
    desember 6, 2009 10:17

    Å lese «meg» skrevet av «deg» gjør at jeg tenker litt over hvordan jeg er overfor deg. Innlegget fikk noen praktiske konsekvenser også, men de kan ikke skrives. De oppleves.
    Takk. 🙂

    • desember 6, 2009 12:32

      Å, hjelp!

      Nå håper jeg ikke at folk slutter å skrive om «seg»?!

      Jeg har lært mye om andre, om hvordan folk har det, hvorfor de gjør som de gjør -i det folk har skrevet her inne og på andre blogger.

      Dette er mine drodlerier der jeg lurer litt på hvorfor jeg skriver, hva jeg egentlig er interessert i -annet enn meg selv.

      Hvorfor skulle min stemme være interessant for andre?
      Hvem sin stemme gir noe til meg?

      Noen av de bloggene jeg har sett som virkelig har gitt meg noe, er det som har skrevet om seg selv og reflektert rundt det de opplever. De som har tatt bort den akademiske avstanden til selvet, uten å lage sosialpornografi.

      Hvorfor? Fordi de forteller om MEG, sier noe JEG gjenkjenner meg i. Det er det de fleste er opptatt av; seg selv.

      Gjør det noe?
      Var det annerledes før i verden?
      Har det noe med ensomhet å gjøre? Øker ensomheten fordi vi er så opptatt av oss selv, realisere oss, finne oss selv.
      Mister vi oss selv i letingen?

      (Ikke meningen at du nødvendigvis skal svare på dette :-). Jeg spør ut i luften, drodler med meg selv og den som leser).

  3. nmgds permalink
    desember 6, 2009 10:43

    Skilpadder er forresten også bra 🙂
    http://abre.blogsome.com/2007/10/24/skilpadde-etikk/

  4. Søren permalink
    desember 6, 2009 10:45

    Jeg gir deg kåringen av tiårets ord:
    http://www.forfatterbloggen.no/roller/hauge/entry/forfatterbloggen_kaarer_tiaarets_ord

    Og http://www.forfatterbloggen.no/roller/bookmark/entry/terror_paa_blogg

    Bloggere går gjennom ulike faser, som du selv antyder. Man starter som manisk blogger ofte, med et antall daglige postinger (jeg snakker nå om jeg-bloggen og ikke om de av dere som blogger om sak).

    Du er i hvafaenerdetjegdrivermed-fasen. Etterhvert vil du komme til en punkt der du har lest alt før, intet er nytt under solen, og du leter etter meningen med hva du holder på med.

    Siste fase vil være der du har ironisk distanse til både deg selv og andre bloggere, der du aksepterer at dette er hva du holder på med, du blir dratt mot det, du sjekker kommentarfeltene på natta for å se om det har kommet noe på ditt siste innlegg, og ler av det meningsløse i handlingen mens du holder på.

    Dette dreper ensomheten, bloggingen, altså – du har venner tross alt, og du slipper å gå ut for å vedlikeholde de – akkurat som du slipper å gå på butikken eller i banken hvis du ønsker det.

    Samtidig opprettholder det jeg og meg, og når du dør, begår et bevisst bloggselvmord, eller bare blir borte, så kan du være så heldig at noen savner deg og lager et innlegg som heter «Hvor er du, Maria?»

    Hvis du får et sånt, så har du satt spor etter deg. Hvis det i tillegg genererer kommentarer til bloggforfatteren, så er du kjempeheldig. Mange bloggere tester ut dette, det er gjerne en av fasene: «Vil jeg bli savnet hvis jeg forsvinner» De annonserer sitt klassiske «Nei, nå slutter jeg – nå avvikler jeg» – og så venter de (vi) på reaksjonene, akkurat som han russeren som arrangerte sin egen virkelige begravelse for å se hvem som dukket opp – og så var det bare mora.

    Jeg tror, siden du har en skikkelig blogg (jeg mener det!), at du vil bli savnet – du vil få flere i begravelsen din, enn denne russeren. Du er etterrettelig i innleggene, du er skikkelig i kommentarfeltene, du bruker tid på dine «pasienter» og de du deler skjebnefellesskap med.

    I denne bloggverden har du et mål, både for egen del – og for «saken», selv om «saken» er i endring fra ditt første til ditt siste innlegg. Ditt «jeg, meg og mitt» favner mer enn bare deg selv – så jeg synes ikke du driter i eget reir.

    Fin bloggpost!

    • desember 6, 2009 12:45

      Huff, jeg håper dette ikke ble fattet som et innlegg der jeg søker bekreftelse på meg selv som blogger?
      Det var ikke ment slik. Takk likevel for hederlig omtale; jeg håper ikke jeg kommer dit at jeg foretar bloggselvmordet for å se hvem som kommer i begravelsen. 🙂
      Ærlig talt synes jeg ikke denne bloggen er så skikkelig, men det er min mening.

      Dette med «meg, mitt, jeg» gjelder jo ikke bare i bloggsfæren.

      Hvor ofte sitter vi ikke å følger med på når den andre skal bli ferdig med sin setning, slik at jeg kan få si min?

      Det motsatte av å lytte er å vente på at en selv skal få snakke.

      Om jeg kommer dit at jeg merker at jeg får en slag ironisk distanse til menneskene jeg møter i cyberspace håper jeg at jeg sporenstraks lister meg ut.

      Det _er_ meningsløst å skulle prioritere blogging fremfor andre saker, ja.

  5. desember 6, 2009 12:53

    Ja… midt inne i innlegget ditt leste jeg: «» Hva om noen hadde tullet med nettsignalene? Røsket i dem til de ikke virket mer? Tatt fra oss alle muligheter til å kommunisere over nett? Ville vi igjen løpt ut på gatene, skrevet til avisene? «»

    Jeg tror du er inne på sannheten der 😉
    I alle fall for de som har fysisk tilgang til å delta i samfunnet og sitte på kafee… mitt eget liv hadde nok stilnet radikalt fordi nettopp internett var noe jeg skaffet meg i mangel på fysiske muligheter. At internett så blev den arenaen som skulle gi meg info om at slik behøver det ikke å være var en stor glede jeg opplevde men trist å se at fastlege efter fastlege efter fastlege bare avviser min tro på at jeg kan bli frisk igjen. Det er tøfft å kjempe mot strømmen å ikke få støtte fra noen, joda god støtte på internett og da spesiallt når en ser at det finnes også leger og eksperter som har tro men en er jo forsåvidt «dødsdømt» når en sitter i kuruka til halsgropa (som historien om den lille fuglen som frøs) og roper på hjelp mens de som lytter kun er ute efter å tjene på deg liksom… spise deg opp å kaste skrotten på dynga… huff….

    Men jeg gir meg ikke…
    Prøver å hamstre mat for vinteren nå hehehe ikke lett å overleve når en ikke blir sett nei 😆

    • desember 6, 2009 13:00

      Den med kuruka og fuggelen har jeg ikke hørt før, men jeg tror vel omtrent jeg fortår hvordan den går 😉

      Jeg er bare nysgjerrig nå, altså; men sikter du til en spesiell type behandling som dine fastleger ikke har noen tro på, eller er det det at legene dine ikke tror på at du skal bli frisk/friskere i det hele tatt?

      Om vi som er syke ikke hadde hatt internett; tror dere som leser at vi da hadde laget andre strategier for å blir friskere, for å finne informasjon?
      Kan det være slik som det ble skrevet i en annen tråd at det er fort gjort at en kan føle seg dårligere, kjenne flere symptomer, bli mer negativ, når en leser om andre som er syke og dermed bli dratt ned?

      (Hmm…disse drodlingene hører vel kanskje til det forrige innlegget mitt, egentlig.)

  6. desember 6, 2009 13:25

    Fuglen i kuruka:
    En bitteliten fugl hadde forsovet seg da flokken dens reiste sydover før vinteren. Det var frost på marken og kuene hadde akkurat blitt sluppet ut efter morgenstellet og der dampet det varmt fra ei kuruke på den frossne enga. Liten fugl tenkte raskt: bare en liten stund å varme føttene så flyr jeg videre, og VIPS så landet fuglen oppå den varme kuruka, ingen hadde advart den om at dette kunne være farlig og ikke ville den unge fuglen lytta heller for den var jo så ille kald. PLOPP sa det og SVJUPP så satt den lille fuglen godt fast nedi kuruka med varm møkk helt opp til halsfjørene. Det var jo varmt så den klagde først ikke men eftersom timene gikk så begynte den varme møkka å miste lunken å fuglen som ikke var kar om å få flakset seg opp for egne vinger måtte rope om hjelp…. PiiiiiiiiiiiiiP-hjelp meg noen ? …. å der kom gårdskatten vandrende….

    Ja sånn kan det gå 😉

    Vel….
    Meg å fastleger er en lang historie og håpløst å gå i detaljer men erfaringen min er at deres kameratskap hindrer meg i å få adekvat behandling. Foreksempel ubehandlet lavt B12 i blodprøver og andre lave verdier med unntak av trombotest som var svært høy (anmerket av aker sykehusLab). Skjelettskader i form av lendeprolaps, nakkeprolaps og morbus scheuermann. Kronisk lavt blodtrykk målt med døgnmålinger uten at leger vil prøve noe som helst av medisiner relatert til å forsøke å endre det. Kronisk forkjøla siden 10årsalderen. Jeg ble forøvrig uføretrygdet 100% i 1991 som ung ufør UTEN å få tilgang til attføring/rehab. osv osv osv… for ikke å snakke om alle symptomene som efter hvert har ledet til et utall ubehandlebare diagnoser fra både fastleger og spesialister uten å engang prøve å gi meg noe lindrende behandling. Vel… en fastlege mente engang at jeg kunne prøve VIOXX mot nakkesmertene (prolapsen han ikke ville røntge) og da var allerede VIOXX forbudt i usa pga dødsfall… Det var da jeg ble så syk at jeg endte opp i rullestol og årene har etterpå bare løpt forbi meg. Tilåmed VIOXX som legemiddelverket krevde at legene skulle undersøke sine passienter etter bruken men ingen har undersøkt meg… jeg er liksom bare glemt. Og noen år senere kjøpte jeg meg data og den historien har jeg jo allerede skissert… først efter mange år fikk jeg vite hva VIOXX var for noe…. men fremdeles ingen som vil vite hva den gjorde med meg…

    Diagnoseforkortelsene kjenner du sikkert: CFS, ME, FM, og disse håper jeg Lillestrøm kan avhjelpe meg med fordi jeg trossalt har vokst opp i flåttskogen og jobbet med dyr hele livet og aldri blitt undersøkt for evventuelle virusinfeksjoner. Jeg hadde også enn tannbetennelse som ikke gav seg på tross av langvarig antibiotikabehandling å måtte meisles ut fra kjeven i en tre timers operasjon hvor de måtte ofre et par tenner også.

    Og dette er bare overflaten av alt jeg har slitt med 😆 uten galgenhumor hadde jeg gitt opp for lengst…

  7. desember 6, 2009 17:57

    Hei igjen Maria 😀
    Å jada… flere ganger. Men hver gang blir saken overlatt til gjeldende fastlege å rydde opp i og der stopper det. Nå har jo ikke pasientombudet i østfold hatt mandat til å «irettesette» fastleger så sakene har mått tas via pasientombudet i oslo og jeg har flere ganger strevd i månedvis med å få sendt inn forklaringer osv (ikke enkelt når en ikke har tilgang til post) men det har aldri blitt noe gjort. Men jeg tror uansett at å kjempe slike kamper er håpløst når en ikke har hjelp og atpåtil ikke har tilgang til hverken post eller annet i samfunnet annet enn kanske en gang pr måned ved å bruke TT-kort. Jeg kan jo selvfølgelig kjøre hvor jeg vil med rullestolen men det er fem kilometer til postkassa mi så det sier seg selv at det orker jeg ikke hehehe

    Jeg la faktisk inn en anmeldelse på en lege som hadde gjort narr av mitt behov for rullestol også for en del år siden men da han truet meg på telefon så turte jeg ikke gjøre noe mer med det og jeg tror passientombudet tok hans «vakre» forsvarstale i brev som «god fisk» og bare henla saken. Det er faktisk umulig å kjempe for sine egne rettigheter når en er alene desverre.

    Nå har jeg dessuten ikke mer krefter men håper jeg klarer å finne en utvei for å komme til lillestrøm og finne hotell osv der når det blir min tur på ventelista. Hvordan det kan gå videre aner jeg ikke men jeg har jo ikke noe annet jeg kan gjøre….

    • desember 7, 2009 08:55

      Jeg kan godt forstå at kreftene tar slutt.

      Du forteller at det koster enormt med energi å skulle kjempe mot et system som du ikke klarer å nå inn til; så det er bra du har valgt å prioritere krefter, når krefter ikke er et uendelig gode.

      Det er vel en stund med ventetid, så vidt jeg har forstått. Lykke til!

  8. desember 7, 2009 10:31

    …men ensomhet er et vanskelig tema.

  9. desember 7, 2009 13:09

    Alt blir tyngre og vanskeligere å få til som ensom, også selve livet…….

    • desember 7, 2009 15:56

      Ja. det er helt sant, Lykkefund.

      Hva er det som er så vanskelig med å snakke om det å være ensom; føle seg ensom, alene?

      Jeg lurer på om det er ennå et slikt tegn på at man liksom ikke har kontroll her i livet? På samme måte som noen tenker at om du er overvektig har du null kontroll, er mindre smart og i alle fall ikke har venner. Om du har venner, er det bare slike som ingen andre vil være sammen med.

      Er det slik at om en forteller at en er ensom, blir en støtt ut?

      Jeg vet ikke. Jeg vet bare at dette med ensomhet synes jeg er vanskelig å snakke om.

      Hva skal jeg si, liksom? Hva kan jeg gjøre?

      Kan hende er det noe av utfordringen i emner som er tabubelagte; følelsen av hjelpeløshet? Min egen.

  10. desember 7, 2009 17:45

    Litt på siden her, men likevel:
    Ved å for eksempel blogge eller komme med ytringer på facebook, twitter, i diskusjonsfora osv utsetter man seg selv også for mulig latterliggjøring og i verste fall total ignorasjon. Uansett om du blogger med fullt navn eller om du har et alias/nick, så rammer det DEG – personlig – om noen gjør narr av dine tanker eller meninger eller om ingen tar notis av deg i det hele tatt. For den som kommenterer (eller lar vær å gjøre det) er vedkommende skribent kun en av mange millioner som ytrer seg i det offentlige rom. Men for DEG er det viktig hva andre synes/mener om det du skriver – ellers ville vi vel aldri ha skrevet blogg?? Så kan man føle seg ensom! Det finnes jo ikke noe verre enn å være ensom blandt mange millioner mennesker! Jeg tror det er veldig viktig å ta dette med i betraktningen før man kaster seg ut i skriblerier. Enig?

    • desember 7, 2009 18:45

      Cybolil; det har du rett i; man rammes like mye rent følelsemessig om man blir «frosset» ut og latterligjort, om man er anonym eller ei. Forskjellen er kanskje at man kan bytte nick når det blir hett? 😉

      Det er en fin grense mellom populær og utstøtt; det er ikke alltid så lett å si hvem, hav og hvorfor, slik vi ser i mange mobbesaker.

      Ja, det betyr noe hva andre mener og synes om det jeg skriver; men mest av alt vil jeg gjerne lære noe, eventuelt at andre skal lære noe. Er det litt rart?
      Mitt ønske er at det skal _hende_ noe, noe som gir meg nye tanker eller dulte litt borti de gamle slik at de blir litt skjevere.

      Min intensjon med bloggen har endret seg fra da jeg startet.

      I begynnelsen var jeg opptatt av å finne informasjon; jeg var syk og manglet kunnskap om hvordan bli frisk, slik som mange andre.
      Etter som jeg lærte mer om andres liv og hørte andres historier, var det mange nye temaer som berørte meg. Jeg ble veldig opptatt av hvordan lege og pasient kommuniserer; hvordan man blir møtt når man har en kronisk sykdom, både av helsevesenet og av NAV.

      Nå er jeg mer i en blandet pott; jeg er litt tilbake til mitt gamle jeg; spør og lurer om mer allmenngyldige saker; som når jeg spør hva ensomhet er og hvorfor det er så vanskelig.

      Dette siste har noe med at jeg måtte møte meg selv og min egen utilstrekkelighet i møte med andres ensomhet og hvordan jeg forholdt meg til den.

      Jeg har vært ensom selv; har kjent på hvordan det er å føle seg alene med mange andre rundt seg. Det er ikke en god følelse; jeg kan få den av og til ennå.

      Kan hende har det noe med det eksistensielle ståstedet: Dypest sett har vi bare oss selv.

  11. desember 7, 2009 18:55

    «Inni meg er jeg helt aleine, mamma»…sa min datter for noen år siden. Jeg vet hva hun mener – til tross for at jeg har nære venner og en fantastisk kjæreste. Noen ganger er det fint å være aleine inni seg – andre ganger finnes det ingen verre steder å være..

  12. nmgds permalink
    desember 7, 2009 19:06

    Jeg tenker litt på at dette med egen ensomhet er en ganske flyktig følelse. Det er vanskelig å fange opplevelsen, for raskt er den borte gjennom endret adferd eller nye innspill.
    Det jeg ser for min egen del er at samfunnet har fått enormt mange møtesentra, og at vennekretsen aldri har vært så tallrik, men at den ringe kretsen jeg tross alt lever med og kan ta på når jeg trenger det er uten så veldig mange andre.

    Uten å forgylle gamledager tror jeg det å ha gamlefar hengende i et horn på veggen, den ugifte tanta ved grytene og 12 barn, spredt innen gangavstand, tross alt ga et felleskap basert på bånd man ikke sånn uten videre klikket «unfriend» på. Dugnad var gjerne dugnad blant familie og naboer man knyttet sterke tradisjonspregede bånd til fordi avhengighetsforholdet kunne bety være eller ikke være. De mellommenneskelige båndene ble vedlikeholdt gjennom arbeid for samme måltid så og si.

    I dag kan vi vokse, utvikle oss og velge blant venner, kjøpe tjenster og forandre verden gjennom yrkesretninger som de ikke en gang kunne drømme om i gamledager. Vi kan yttre oss fritt gjennom medier som når hver krik i verden. Vi kan speile oss i nær sagt hvem vi ønsker, gjennom valg av ord og bilder og promotion. Vi hjelper hverandre nå som før, men nabolaget og samfunnet er mindre involvert i den enkeltes privatsfære. Felleskapet hjelper felleskapet på et vis.

    Vi har vunnet mye. Samtidig sitter jeg med følelsen av at vi også har forlatt noe.

    Men igjen. 🙂

  13. desember 8, 2009 12:18

    Jeg lurer på om ikke veldig mange har det slik; føler seg alene, inni seg?

    Til tross for nære venner, til tross for nær kjæreste.

    Er «alenehet» et utrykk for at familiebånd er løsere enn før slik at vi ikke lenger har en eller annen slag rolle som definerer oss og gir oss en slags trygghet?
    En bevissthet om at det er bare oss selv som holder oss når det gjelder; at familien ikke er den man kan lene seg på, etter som familiestrukturene er gått fra storfamilie til kjernefamilie?

    (Det første innlegget på din blogg, Cybolil, sier jo litt om slike definerte, men kanskje trygge rammer).

    Likevel; er dette ensomhet?

    Når er det ensomhet og når er det «alenehet»?
    Er det forskjell på dette?

    Når jeg snakker med ensomme mennesker virker det som det oppleves helt annerledes enn denne «alenhetsfølelsen» jeg selv kan få av og til.

    Ensomhetsfølelsen ser ut til å være altomfattende, grunnleggende, ødeleggende. I slike samtaler vet jeg som sagt ikke helt hvordan jeg skal forholde meg.

  14. nmgds permalink
    desember 8, 2009 18:01

    Jeg kan bare svare for meg selv, for dette med hvordan vi opplever slikt som ensomhet og alenehet tenker jeg er veldig individuellt. Men..

    Ensomhet for meg er nok en følelse som ville ha kommet om jeg ikke hadde noen å dele tanker, ideer og følelser med. For meg er venner der, internet med alle internetterne er der, familie er der. Om jeg kommuniserer med mennesker på internet, telefon eller på en kafe er ikke det viktigste egentlig. Det å kommunisere er i seg selv greia. Hvis jeg har følelsen av å «høre til» med den eller de jeg kommuniserer med, vel og merke.

    Når det gjelder alenehet så tenker jeg på det som en mer praktisk ensomhet.

    Alenehet er noe jeg tenker jeg kan ha i forhold til å måtte ta ansvar for noe eller noen, uten å ha mulighet til å dele ansvaret med noen. Altså ha noen som føler like mye ansvar for oppgaven som meg selv, og som kan ha tanker, ideer eller gi praktisk støtte til å løse den oppgaven. Jeg mener ikke at man alltid trenger noen å dele ansvaret med, så jeg tenker nå på det ansvaret man selv måtte føle behov for å dele med noen.

    Dette kan være alt fra ansvaret for en vanskelig og viktig arbeidsoppgave, til ansvaret for å ta en vanskelig og betydningsfull avgjørelse feks et barn.

    Hvis man er syk, evt. kronisk syk som mange er som leser denne bloggen, kan det å være alene med å ta ansvar både for seg selv, og praktiske arbeidsoppgaver rundt en selv, også fort bli preget av alenehet tenker jeg.

    Alenehet i forhold til at det kan være vanskelig å få gjort alt rett og slett. At en oppgave som man som frisk «bare hadde gjort og vips ferdig med det», men som man som syk må erkjenne er langt fra noen «vips-oppgave».

    Og hvis man er kronisk syk er det vel slik at det fort hoper seg opp med mange små oppgaver som det ikke er lett å få unna. Selv med all verdens selvinstruerende teknikker. Svikter kroppen, så svikter evnen til å gjøre «vips-oppgaver» i samme tempo som når man er frisk.

    Så å leve med at en stor haug av oppgaver man er alene om å ta ansvar for kan kanskje føre til følelsen av alenehet?

    Spesiellt om det ikke kommer noen forståelse fra omverdnen for at det er et problem, men kanskje tvert i mot kommer et krav om «skjerpings». 🙂

    Og igjen. Jeg tror dette med følelsen av ensomhet og alenehet er veldig individuellt ut i fra hvilken situasjon man er i.

    Jeg hører jo andre ofte si slike ting som at «du trenger ikke klage, for du har tross alt… [noe de ikke har, som andre har].

    Og jeg klager i grunn ikke heller, men det sier meg at andre har andre utfordringer enn de jeg selv måtte ha. Og at for dem er den situasjonen like reell i forhold til evt. ensomhet og alenehet som de utfordringene jeg evt. måtte føle jeg har på området.

    Ble dette rotete forklart?

    Dette med «gamledager» som bilde var mest i forhold til at praktisk alenehet kanskje var mindre tidligere. Han man i et bokkehorn på veggen så kunne man i det minste fortelle eventyr til ungene og kjenne følelsen av å bidra. Og noen lagde maten og kunne hente kløpinnen som lå litt utenfor rekkevidde for en stakkar krokete kar om loppene ble for ille på ryggtavla.

    Var man ugift og dømt til å leve med å ta seg av sine foreldre spiste man i allefall måltidene sine sammen med noen.

    Men for de som opplevde den tiden tror jeg nok «vår tid» ville blitt ansett for å være en drømmetilværelse. De hadde utfordringer vi slipper å forholde oss til. Ergo ingen forgylling og sammenligning forøvrig.

    Det er åpenbart for de fleste at vi alle i perioder trenger noen å føle vi «hører til» hos, og jeg tror vi alle i perioder trenger praktisk hjelp på små og store områder, og at «det å slippe å føle ensomhet og alenehet» når det kniper hjelper oss til å takle de store utfordringene vi nok alle har en eller annen gang i løpet av livet. Det å «høre til», og «bli båret» når man trenger det, hjelper oss til å kunne hjelpe andre også, som du skriver Maria.

    Så det å bry seg om hverandre – både når det gjelder dette med kommunikasjon, men også på en praktisk måte – tror jeg er viktig. Og jeg tror det føles «riktig» for de fleste av oss å «ville hjelpe».

    Noe helt annet er det å finne tid, mulighet og anledning og rett «måte» å være «den som er der for andre som føler ensomhet og alenehet». Et helt annet tema 🙂
    Og noe jeg personlig syns er mye vanskeligere.

  15. nmgds permalink
    desember 8, 2009 18:29

    Jeg har forresten lyst å føye til en ting til også.
    Hvis jeg har vært i en situasjon der mye er vanskelig, en situasjon jeg har følt behov for praktisk eller emosjonell støtte til å komme gjennom.. så har det skjedd noe «magisk» i det øyeblikket jeg erfarer at noen på en genuin og oppriktig måte tilbyr seg å hjelpe eller være der for meg.

    Da får jeg på et vis styrke til å lett(ere) fikse noe selv. Oppgaven virker altså mindre krevende i det øyeblikket jeg vet at jeg faktisk kan få hjelp og at noen er der for meg.
    Jeg tror det er snakk om en slags usynlig balanse her i forhold til å motta hjelp vs greie meg selv.

    Det er IKKE «magisk» i den forstand at jeg nødvendigvis fikser oppgaven lett bare av å tenke på at jeg ville fikset det lett om noen tilbø seg hjelp, selv om det skal sies at jeg er et ganske stabeist av et «klare selv menneske» tross alt.

    Og det er IKKE «magisk» i forhold til at jeg tror jeg kan fikse alt selv i alle sammenhenger bare jeg tenker tanken mange nok ganger «at det er mulig å få hjelp».
    Men det oppleves som litt «magisk» i forhold til at et genuint tilbud om hjelp faktisk gjør at jeg klarer «litt ekstra».

    Og hvis flere har det slik, tenker jeg at det kan være ganske lite magi i livene til de som aldri blir tilbudt hjelp. Hverken praktisk eller følelsesmessig magi.

    Det skulle jeg ønske det ble mer fokus på for de som virkelig trenger det.

    • desember 8, 2009 21:02

      Takk for tanker rundt dette temaet!

      Jeg ser at ensomhet nok vil oppleves ulikt fra person til person og avhengig av situasjon.

      Du skriver: «Ensomhet for meg er nok en følelse som ville ha kommet om jeg ikke hadde noen å dele tanker, ideer og følelser med.»

      Slik vil jeg tro det er for mange.

      Mange ville nok også føle ensomhet ved mangel på tilhørighet i en eller annen form annet enn det rent intelektuelle. Å ha arbeidskollegaer en kjenner igjen og som møter en med et inkluderende smil vil for noen være nok til at de ikke føler seg ensomme.
      Noen vil kanskje trenge en sterkere følelse av tilhøringet for å ikke føle seg ensomme enn andre?
      Vi er jo ulikt skapt, tror jeg. Kan hende er noen skapt med større bevissthet rundt egen sårbarhet enn andre?

      Du skriver: «Oppgaven virker altså mindre krevende i det øyeblikket jeg vet at jeg faktisk kan få hjelp og at noen er der for meg»

      Kan hende er det denne følelsen som mangler når man føler seg grunnleggende ensom; dette at de faktisk har noen?

      Hvordan hadde vært en fin måte å reagere på om noen kom og sa at de følte seg ensomme?

      • nmgds permalink
        desember 9, 2009 01:19

        «Hvordan hadde vært en fin måte å reagere på om noen kom og sa at de følte seg ensomme?»

        Det er vel her utfordringen ligger for min del.

        Å finne balansen i forhold til hva den som spør om sier h*n erfarer og gir utrykk for å trenge, og hva jeg selv kan bidra med.

        Jeg forsøker å tenke at «litt» kan jeg i allefall bidra med. Også gjør jeg «litt» så ofte jeg kan.

        Det krever bevissthet.
        Og jeg erkjenner at jeg ikke alltid er på tå hev i forhold til denne bevisstheten.

        Dette med «å bidra med litt» er i motsetning til å tenke at «men det er så lite at det betyr ingenting fra eller til uansett».
        Og.. det er i motsetning til å legge en ekstra sten på byrden ved å si eller gjøre noe som sverter vedkommende. Ala spre svertende tanker som «den latsabben eller suttredamen, blabla, som bør få et spark bak og gjøre det selv».

        Det krever bevissthet det siste der også.

      • desember 9, 2009 08:54

        Det synes jeg var godt tenkt, nmgds.

        «Litt».
        «Bevissthet».

        Det får meg til å tenke på et innlegg som Curly har skrevet:

        http://bit.ly/8OJ0iR

  16. desember 8, 2009 18:55

    Nå har jeg vært inne på sida di og lest innlegget opp til flere ganger uten at jeg har klart å formulere kommentaren som ligger der, helt fremme på tungespissen. Så da får jeg heller prøve å si noen annet inntil den «egentlige» formuleringen er klar for å feste seg på papiret.

    Først og fremst: et glimrende og velskrevet innlegg som setter tankene igang.

    Jeg er har vært innom VGB før jeg signet up her inne på wordpress og har derfor vært en del av denne bloggverdenen en liten stund. Jeg tror alle som oppretter en blogg vil ha oppmerksomhet i den forstand at de ønsker at noen skal lese det de skriver. Er det ikke derfor man oppretter en blogg? Det trenger nødvendigvis ikke å være noe negativt, for bloggerne kan ha mye interessant å tilføre det samfunnet vi lever i. Man får kanskje frem et bredere spekter enn det som kommer frem i andre sosiale medier.

    Man kommer dog ikke utenom bloggere som åpenlyst er ute etter å få oppmerksomhet uten av de er så nøye på hva de skriver. Jeg har gjespet meg gjennom noen innlegg som handler om når tid på døgnet folk står opp og hva de spiser på brødskiva. Og det finnes mange av de der ute. Har jeg skjønt.

    Det jeg vil frem til, er at det finnes flere motiver for å blogge og tilkalle seg oppmerksomhet. Noen fortjener det så absolutt. Jeg har lest mange glimrende bloggere også i løpet av de siste årene, deriblant den bloggen du har bygd opp her. Slike blogger har et budskap, innleggene er reflekterte. De gir mening. Slike blogger synes jeg så absolutt fortjener sin oppmerksomhet i bloggverdenen.

    Keep up the good work, girl!
    🙂

    • desember 9, 2009 09:14

      Hei Anne 🙂

      Det var fint med gode ord fra deg. Som jeg har sagt før blir aldri en kommunikasjon bedre enn det deltagerne bidrar med av vilje og mot; slik er det vel med blogg også? Hva som skjer i kommentarfeltet er for meg i alle fall, det viktigste.

      Jeg har lest alt for lite av blogger opp igjennom og vet vel egentlig lite om hvordan andre «gjør det», må jeg innrømme.
      De siste dagene har jeg vandret litt rundt og sett at jammen er det mange gode bloggere som snakker om viktige saker på gode måter!

      De kan være viktige fordi jeg kjenner meg igjen i «det hverdagslige» eller fordi de tar opp emner som er viktige for _meg_.

      Jeg tenker vel også at det er jo helt greit om noen ønsker å legge sin dagbok ut på nett; for mange er det en viktig ventil. Mange dagboknotater kan også gi oss andre noe, til tross for at ikke alle kan det.

      Jeg lurer på om folk er mer ensomme i dag enn ellers. Om de er det skulle en ikke tror at «meg»-kulturen skulle virke motsatt? At en tok plass til seg selv skulle virke omvendt; at en faktisk blir sett.

      Dersom det henger sammen; «Meg» og «ensomhet»; blir vi ensomme når vi ikke er opptatt av andre? Igjen tilbake til dette med å finne sin egen plass i en helhet, der du selv inngår som en del med en gitt funksjon og dermed er viktig for noen?

      Er det det som gjør «ensomhet»; mangel på å føle seg viktig for noen?

      Dette ble mye morgendrodlerier fra meg. Jeg spør bare ut i luften og forventer intet svar fra noen, ei heller meg selv 😉

  17. desember 8, 2009 19:30

    Først må jeg bare si at det var et utrolig treffende innlegg du har her. Mange rare tanker som meldte seg når jeg leste det.

    Jeg har som annesier også vært på andre blogger, men følte der at jeg druknet i intetsigende tull. Jeg hadde ikke evnen til verken å lese eller kommentere det andre bloggere skrev om, det engasjerte meg ikke rett og slett.

    Nå sier jeg ikke at mine egne blogger er så bra heller. En har jeg for å få frem sak, den andre er mer personlig. Den personlige er lagt opp for at venner skal kunne følge med på hva som skjer i livet mitt.

    Poenget med blogg er for meg å finne diskusjonspartnere. Knytte litt løselige vennskap, og noen ganger oppdage mennesker som blir venner i reallife.

    Hvorfor jeg gjør dette? Veel, ensomhet er nok et ord mange forbinder med mitt liv 🙂 At det er selvvalgt alenehet er vanskelig å fatte for de fleste. Jeg bor på en øy, ytterst og da mener jeg ytterst ute på trøndelagskysten. Her er vi bare gubben, meg, tre katter og en hund.

    Du spør om gamle dager. Her ute ville det da ha vært 300-400 mennesker, nå er vi knappe 40, fordelt på 4 øyer. Så det sosiale livet ville vært meget annerledes her da. Her hvor vi nå er to ville det vært nesten 30.

    En annen ting er vel at mange av de som skriver blogg i dag ville helt sikkert ikke hatt like mye å si om de hadde vært nødt til å si det i full offentlighet. Anonymiseringa som følger med blogging er nok en viktig pådriver. Ikke at jeg helt skjønner hvorfor, men det er kanskje lettere å fokusere på seg sjøl da?

    Ble rotete kommentar dette, men det var så mange ord som snublet i tastene samtidig 🙂

    • desember 9, 2009 09:19

      Velkommen til denne bloggen, HavHeksa!

      Jeg har vært inne på bloggen din, HavHeksa. Jammen lever du og din kjære i en alenehet som mange andre ikke gjør, der ytterst i havgapet.

      Likevel er du ikke ensom, ser det ut til. I alle fall er ikke dette noe du utrykker. Det kan være fordi det er selvvalgt.

      Ensomhet er det kanskje mest av når alenehet ikke er selvvalgt?

      Jeg liker når ord snubler i tastaturet og spurter det de kan for å komme først frem!

      • desember 9, 2009 19:44

        Nei ensomt er det ikke her, ikke egentlig. Faktisk så har vi (gubben og jeg) snakket om å finne oss ei mer utilgjengelig øy. De siste årene har det blitt mye trafikk her ute. Både hos oss og naboøya. Mye journalister.

        Vi sier som så vi at vi har flere journalister pr innbygger her ute enn de har i Oslo under Obamas besøk…
        På det værste var det tre på samme dag, fra to forskjellige medier…

      • desember 9, 2009 19:56

        Jeg ser hva du skriver under introduksjonstråden; og jammen frister det meg ikke veldig, veldig!
        Må jo bare bli frisk først. Det trengs sikkert en frisk lege der ute i havgapet, en eller annen gang.

        Enten det; eller så må jeg finne på noe lurt jeg kan jobbe med over nett 😉

        Havet, vettu! Det tømmer og fyller sjelen på en slik merksnodig måte…

  18. Melek permalink
    desember 9, 2009 01:21

    Et spennende tema. Samtidig kjenner jeg meg gammel når jeg leser her…kan det ha noe med erfaringer rundt døden gjøre? Jeg har mistet veldig mange av mine nærmeste, og det har forandret mye av hvordan jeg ser på ting. Ja, jeg er ensom. Eller i alle fall alene. Men jeg ville ikke valgt så veldig annerledes om jeg kunne. Mange folk er redde for å skille seg ut og fulle av frykt (som de gjør hva som helst for å forsøke å skjule), og kombinert med mangel på empati for andre enn seg selv synes jeg mange sosiale sammenhenger er heller usexy…Mye sosialt er rett og slett overfladiske greier som ikke gir meg noe. For selv om jeg i dag uproblematisk kan se at jeg lever et ensomt liv, så tror jeg mange andre er enda mer alene enn meg. Nemlig de som krampeaktig til en hver tid må bli sett. Som twitrer og blogger om alle slags uvesentligheter, bare for ikke å bli glemt.
    Når det er sagt, er det generelt sjeldent høyt nivå både på bloggen her og på kommentarene. Det er uvanlig, men igjen tror jeg det har noe med at mange av de som skriver her inne har sterkere livserfaringer enn gjennomsnittet…
    Får forresten helt vondt av å lese om deg som sliter med leger, rullestoler, ombud og hele runddansen. Skulle inderlig ønske at jeg kunne hjelpe deg på en eller annen måte. Samtidig føler jeg at jeg har lite å gå på selv, med sak på veg til Trygderetten, kronisk sykdom og bekymringer for fremtiden. Det er forferdelig at vi har lagd et samfunn som er så kontrollerende og diagnostiserende at mange ikke får den hjelpen de trenger. Jeg vil i alle fall ønske deg som skrev om dette alt godt, og be til høyre makter om at du enten klarer å hjelpe deg selv eller at det kommer en engel din veg… 🙂 For det hender jo det også, en sjelden gang, at det dukker opp mennesker på rett sted til rett tid, som kan bidra med noe godt. Du har i alle fall min fulle sympati i din Kafka-lignende prosess.

    • desember 9, 2009 20:11

      Melek; du har nok kanskje rett i mye av det du sier; kan hende er man alene når man trenger så mye oppmerksomhet gjennom twitter og blogg. På den annen side; kan hende er dette blitt en måte man kommunisere på som er blitt helt naturlig for mange; slik som man i riktig, gode, gamle dager gikk på kaffebesøk til hverandre?

      Jammen synes jeg leserne og kommentatorere i denne bloggen er bra folk, ja! 😉
      Jeg lærer stadig noe nytt og får nye innfallsvinkler til et tema som jeg ikke hadde tenkt på fra før.

      Jeg håper Catalyzator leser ditt forrige svar til henne neste gang hun kommer innom.

      • Melek permalink
        desember 10, 2009 02:04

        Kanskje du har rett…begynner å lure litt på det, faktisk. Om denne måten å kommunisere og meddele seg på er like naturlig som noe annet. Kan godt være at det er riktig, og jeg er åpen for at jeg må tenke nytt rundt dette fenomenet som sosiale medier representerer. Merker i alle fall at jeg får like mye, eller mer, ut av å lese det folk skriver her på siden din som av mange fysiske møter.

        Tror det har litt med livssituasjon ellers å gjøre. Hvis man har samboer/ektefelle, og/eller barn, så tror jeg all twitring og blogging blir en sunn anledning for mange til å ha litt tid for seg selv, og trekke pusten, rett og slett 🙂

        Men hvis man ikke har ektefelle/samboer/kjæreste, ikke har barn, og atpåtil ikke har en jobb med et fellesskap å gå til, osv. ja så blir man unektelig veldig mange timer i døgnet alene hver dag… Da kan det jo hende at man savner de fysiske møtene, bare for å gjøre noe så enkelt som å le ordentlig godt sammen med noen. De sosiale mediene kan fortsatt være bra, jeg mener ikke annet, jeg bare syns vi lager et samfunn som generer mye ensomhet. Tror det var noe sånt jeg prøvde å få frem.

        Litt mer av «Ja takk, begge deler!» ville vært bra. Altså både real life og nett… Når man er syk og særlig kronisk syk over laaaaang tid, blir det fort litt vel lite menneskelig kontakt i perioder. Hvordan har du det med dette? Virker på det du skriver her inne som du er flink til å finne en ballanse av fysiske møter og nett møter. Hvis det er riktig, har det vært slik hele vegen mens du har vært syk? (og hvis ikke, er jeg veldig nysgjerrig på hva som hjalp deg med å finne den rette ballansen for deg)

        • desember 10, 2009 22:31

          Jeg balansere min sosiale kontakt; som er langt lavere enn jeg skulle ønske meg.

          Det har ikke alltid vært slik, nei. I lange perioder har jeg ikke orket å ha noen rundt meg i det hele tatt.

          Jeg er blitt bedre, noe som gjør at jeg tolerere flere sanseinntrykk. Mulig jeg skriver litt om det senere 😉

        • Melek permalink
          desember 11, 2009 00:37

          Det håper jeg du gjør, Maria, en dag det passer og du føler for å skrive om det.
          Det er i hvert fall et tema som angår veldig mange. Det gir både håp og styrke å lese om hvordan andre har klart det. Samtidig som det er godt å høre hva andre sliter med i forhold til dette med sosialt samvær/isolasjon osv, så man slipper å føle seg så alene. For i den «friske», arbeidsføre verden er dette et ikke-tema. Det nærmeste friske, travle venner kommer er «tidsklemma», men det er jo ikke helt det samme – selv om det sikkert kan være et beslektet tema, om man ser riktig stort på det 🙂

  19. Melek permalink
    desember 9, 2009 13:19

    til Havheksa: så fantastisk å høre om hvordan du bor ytterst i havgapet. Spennende. Er det mulig å få høre mer om hvordan du fant veien dit?

    • desember 9, 2009 19:47

      Hvordan jeg fant veien hit? Du får følge med på bloggen min så skal jeg skrive litt om det etterhvert 🙂
      Må visst uansett bli flinkere til å fortelle om livet mitt her ute, for det er jo så absolutt ikke A4 og tydelig noe som fasinerer andre 🙂

  20. Anita permalink
    desember 9, 2009 13:22

    Takk for en fin og innholdsrik blogg du har.

    Ensomhet for meg kan nok ha flere sider, på godt og vondt. Hvis jeg er sliten og ikke orker ha noe med folk rundt meg så har jeg på en måte en selvvalgt ensomhet, som jeg kan nyte. Ingen forpliktelser og jeg kan tillate meg å være ego, uten å måtte forsvare det valget.

    Ettersom jeg sliter veldig psykisk så har jeg nok valgt ensomheten og den passer meg bra, spesielt i tyngre perioder.

    Men så har jeg tatt valget om å være ensom og må ta konsekvensene av det om jeg så skulle trenge noen å snakke med, være sammen med. Da er det ikke så sikkert at jeg finner noen som er her eller vil være her, fordi jeg trakk meg vekk.

    Så til den delen av ensomhet jeg kan ha, selv om jeg har familie og venner rundt meg – det er den delen inne i meg som jeg ikke får meg til å dele med andre, tanker om ting i livet, hendelser osv.. Det er ting man ikke kan dele fordi man vet det vil misforståes og man orker ikke ta opp den diskusjonen. Det kan være ting som kan gjøre andre mennesker såre og da velger man å tie og på en måte lide inne i seg. Så er det ting som man helst ikke vil ta med sine nære og kjære og hvem kan man ta slike tanker og ting med da? (Det er kanskje her bloggen kan få sin funksjon, innenfor visse grenser)

    Innlegget ditt fikk meg til å tenke litt mer rundt dette og jeg ser at jeg kan skrive og skrive om temaet, men dette får i grunn holde. :-))))

    • desember 9, 2009 19:36

      Hei Anita og velkommen hit inn!

      Du har et viktig poeng; en blogg kan være et sted man kan dele det man ikke vil dele med dem man kjenner, så lenge en får lov til å være anonym.

      Dessverre er ikke jeg lenger anonym på denne bloggen.

      Folk kan jo legge sammen to og to selv, noen forteller videre at dette er min side, selv om jeg har bedt dem om å la være og slike ting…

      På den måten mister jeg min anonymitet og det er ikke så gøy lenger, kjenner jeg.

      Glad for at innlegget vekket tanker hos deg!

  21. Gsmil permalink
    desember 9, 2009 14:59

    Du skriver så strukturert og bra og evner å gi oss flere vinklinger på et tema!!

    jeg tenker at de sociale mediene har endret ensomhetsbegrepet eller hva det er å være ensom. For mange mennesker så kan tilgangen til internett, blogger, facebook m.m. kompensere for et manglende sosialt liv i den virkelige verden. Det kan vel også være slik at noen foretrekker dette framfor «the real life»? Og dermed tenker jeg at de sosiale mediene har minsket ensomheten for en del. Samtidig så har den kanskje gjort ensomheten større for de som ikke evner/ønsker å ta i bruk de sosiale mediene?

    Mister virkelighetens verden viktige bidragsytere, fordi bloggerne heller må blogge en blogg til enn å «være der det skjer», eller utfylller det hverandre bare?

    Hmm.. bare spørsmål og ingen svar..

    • desember 9, 2009 19:42

      Å, synes du; takk, Gsmil!

      Jeg tror jammen du har rett; mange vil nok foretrekke livet gjennom sosiale medier fremfor sitt eget. Her inne kan man jo mer eller mindre skape seg slik en vil være eller slik den du «snakker» med at du skal være.

      http://www.journalisten.no/story/59371

      «Mister virkelighetens verden viktige bidragsytere, fordi bloggerne heller må blogge en blogg til enn å “være der det skjer”, eller utfylller det hverandre bare?» spør du.

      Jeg har også tenkt på det i det siste; hvor mye kan vi skrive, mene, blogge og la være å gjøre noe som helst med det som skjer i virkeligheten?
      Når en ser på bloggerengasjementet i enkelte saker skulle en jo tror at verden var full av engasjerte, handlekraftige mennesker. Nå er jeg kanskje desillusjonert her, og gjerne på egne vegne; men etter kort tid er det andre saker som vi kan rope høyt om og vipsss! så var den forrige, viktige saken bortevekk.

  22. lykkefund permalink
    desember 11, 2009 00:32

    Klarer ikke å lese så bra i dag, men er heller litt ensom i min egen sykdom noen dager. Skulle gjerne hatt noen som har strøket meg på ryggen, gitt meg varme og kjærlighet.
    Hadde nesten glemt at jeg er syk…sukk. Tenkte å skrive noe posetivt og flotte ord. Men slik blir det ikke denne gangen.
    Klarer nok å lese igjen i morgen. Håper at jeg greier å tenke igjen.
    Jeg begynte med hjemmeside, og er glad i å ta bilder og skrive ord. Men er ennå usikker på om jeg skal vise hvem jeg er her ute. Merkelig hvordan det er blitt. Det er jo enkelt å finne ut hvem jeg er, men er ikke så redd og liker å skrive. Bloggen min er ikke så mye brukt. Har ikke timer nok i døgnet.

    Klem fra Lykke

    http://www.lykkefuria.com

    • desember 11, 2009 09:28

      Nå håper jeg du har bedre dager i dag, Lykkefund!

      Du vet; hver eneste dag kan ikke bestå av bare fine saker og noen dager er store, sorte hull. Jeg vet jo at du har hatt mange gode. Når du er kommet til den andre siden av disse dårlige, er du tilbake der du vil være. Det tror jeg på.

  23. desember 29, 2010 23:21

    Jeg leser denne posten på nytt, ett år etter og tenker;

    Rart, det her. Hvorfor er «ensomme mennesker» nesten å betrakte som «spedalske»? Om man utrykker ensomhet, høyt, eventuelt subtilt, med adferd, blir det stille.
    Det skapes en stor ring rundt deg.
    Jeg merker det selv når jeg møter ensomhet hos andre. Det gir meg ubehag. Hvorfor? Det smitter jo ikke?
    Er det på samme måte som at alle vil være venner med de kule, men skygger unna de ukule?

    En modig person skrev om sin egen ensomhet i en kronikk og bloggeren Sigrun fant den til meg:

    http://www.dagbladet.no/kultur/2005/06/27/435773.html

Trackbacks

  1. Du kan også være Den Ene -lett som en sprett! « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: