Skip to content

Jassså…døkk sitt og glor. Fremdeles? Om internett og kronisk syke

desember 4, 2009

Fra medisinsk hold bør vi være ydmyke for hvor langt vår viten strekker seg – og kommunisere det tydelig.
Vi må fjerne synsing og antagelser så langt det lar seg gjøre. Det er viktig å være ærlig.
Det er viktig å være klar på å skille mellom hva vi tror vi vet og hva vi faktisk vet.
Gjennom medisinske oppslagsverk kan pasienten lære å være kritisk til den informasjonen de møter.

En stor andel av av de kronisk syke har multidiagnoser. Mange har urealistiske forventninger  om utvikling av nye behandlingsmetoder og økt forståelse for sykdommen spesielt og om sykdommer generelt.
Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, har mange tenkt at genforskning skulle oppdage og forklare de vanligste sykdommer innen relativt kort tid. Det viser seg at det er vanskeligere enn tidligere antatt; det er ikke nødvendigvis en rett linje mellom et gen og sykdomsutrykk.

Mange kronisk syke kan føle seg alene hjemme. En sykdom kan av og til være gjennomgripende og ødeleggende på mer enn det rent fysiske nivået. Den Kroniske Sykdommen i seg selv, hva den gjør med deg; hvordan du mister identiteten som du tidligere har hatt gjennom arbeid og fritid, hvordan du erfarer at kroppen og de kognetive funksjonene dine endres og degenereres, hvordan forholdet til de nære; partner, venner og familie endres, ofte er den seksuell funksjon nedsatt- alt dette  kan gjøre at selv den sterkeste får en følelse av å være sårbar.

Å gå online vil være med på å bryte denne isolasjonen.

Å vite at noen der ute forstår deg og at du ikke er alene om å ha det slik, er viktig for mange.

Er negativitet smittsomt? Noen hører at det å være i nettsamfunn og søke informasjon på nett gjør deg sykere.

Vil følelsen av håpløshet, sorg og savn være smittsomt, slik som lykke i sosiale relasjoner fører til økt lykke i den nærmeste krets?

En studie kan tyde på at lykkelige mennesker i omgangskretsen gjør deg lykkeligere.

Studien viser også at du føler deg mindre glad når dine vennene er nedfor. Denne følelsen sprer seg som en infeksjon. Hver negativ venn drar deg ned 7% prosent!

Det å oppsøke nett kan altså gjøre at du blir mindre glad og mer nedfor enn om du aldri oppsøkte nettsamfunnet, avhengig av hva du oppsøker.

Når pasienter går på nett og møter andre pasienter som er bitre etter mange år med sykdom og ødelagte liv, kan det være at dette altså ikke alltid er bra, når en selv er nydiagnostisert.

Anonymitet er svært viktig årsak for mange til at de oppsøker nett. Ingen vet hvem du er på nettet, ingen kan kjenne deg igjen på gaten og kan vite hvilke symptomer du har. Ingen kommer til å synes synd på deg eller kommer til å konfontere deg med din sykdom. Du kan fritt fortelle om de mest personlige og vanskelige symptomer til dine nettvenner.

Pasientdrevne nettsider er blitt vanlige for mange tilstander. Vi finner nettsider i Norge for den som lider av Cøliaki, for den som har fått en ME-diagnose og følger behandling fra en bestemt behandler og den som er blitt syk etter flåttbitt.

Midler som har virkning har også som oftest bivirkning
. I søken etter behandling får pasienten utskrevet ulike typer medisiner.  Pasientene ønsker selvsagt behandling med så lite bivirkninger som mulig. Noen ganger kan bivirkningene oppleves verre enn selve sykdommen.

På mange nettsteder kan man følge andre pasienter med samme sykdom som en har selv selv.
På denne siden kan man for eksempel følge sin egen sykdom og andres, hvordan andre har respondert på behandling og hvilke symptomer andre opplever. På denne måten kan man surfe rundt og være sin egen forsker; finne ut av hva som hjelper for flere og hva som ikke fungerer i det hele tatt. Det er en enkel handling å utføre og sidene er lette å navigere i.

På slike nettsider møter man andre pasienters ufiltrerte egenerfaringer og råd.

Det ser altså ut til at mange syke ønsker å vite om andre pasienters erfaring i langt større grad enn å lytte til det pasientens egen lege sier.

Hvorfor er denne type informasjon så viktig for pasientene?

Det er ingen som skal selge noe til deg. Du kan kjenne deg igjen i den andres tilstand og vice versa. Det er noe en gjenkjenner som nært – og kanskje trygt?

Hva er fallgruvene her?
Hver pasient er unik og det som hjelper for den ene hjelper nødvendigvis ikke for den andre. Det som gir bivirkninger hos den ene vil tolereres godt av den andre. Det kan være at mange unnlater å rapportere om feilslått behandling både for ikke å ta fra andre motet, men også fordi en selv har gjort et valg i forhold til en spesfikk behandling og lett kan få følelsen av å «miste ansikt».

Det er kvakksalvere der ute – ikke alle bor i Andeby, viser det seg. Jeg sier ikke at all alternativ behandling er kvakksalveri. Mange har brukt alternativ behandling. Det er opprettet egne informasjonssider i regi av Helse- og omsorgdepartementet.
Ifølge Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling bruker hele 48,8 % av den norske befolkningen en eller annen form for alternativ medisin.

Mange er ute etter å tømme lommeboken til desperat søkende syke. Få av tilbyderne er villig til å gjen-tilby å tilbakebetale pengene om den lovede tilfriskning ikke skjer.

Det er mange medisiner og tilskudd den hjernetåkede skal holde styr på. Man har hundrevis av valg for hver eneste diagnose.

Ikke all alternativ behandling er kvakksalveri. Dersom man gjør et søk på pubmed,  kan man finne nye behandlingsformer før de blir tatt inn som anbefalte behandlinger i det offentlige helsevesen og lenge før de når allmennpkatikeren eller spesialistens kontor.

Det vil ta mange år fra en behandling utprøves til den vil bli publisert i et tidsskrift og enda flere år før den blir allment akseptert som behandling.

Mange behandlere får den beste reklamen for sin behandling gjennom sosiale medier. Det vanskelige er å skille diamant fra kull. Når man søker sosiale nettverk vil det være andre pasienter som deltar på samme nettverk som samtidig prøver ut nye behandlingsformer. Disse kan informere om at noe nytt er på gang. De kan til og med gi en indikasjon på om hvorvidt behandlingen gir effekt. Det foregår en slags åpen studie på nett, The Marshall Protocoll, der alle pasienter kan følge hverandre.

Hver av pasientene som prøver ut en ny type behandling, har venner og familie som vil høre om behandlingssuksessen, disse igjen benytter seg av facebook, twitter og andre sosiale medier. Det tar altså ikke lang tid før man hører om nye behandlingstilbud om man er en aktiv deltager i sosiale nettverk der den spesiellle sykdommen du har blir diskutert.

Legen har mange fordeler som gjør at legen kan samle oppdatert informasjon om de ulike sykdommer; som å ha en utdannelse som gjør at legen lettere forstår den nyeste forskning, tilgang på søkemotorer innenfor medisinske temaer, direkte anbefalinger fra komiteer som utarbeider retningslinjer, samt at legen selv kan delta ved konferanser
På den annen side har du som pasient selv ofte mere tid for å finne ut av nye metoder.

Om det ikke fungerer, mister du likevel ikke ansikt på samme måte som legen, eller det offentlige helsevesen – og kan lettere ombestemme deg. I tillegg har du en unik motivasjon for å finne ut av egen sykdom og tilfriskningsprosess.

Ingenting fokuserer en hjerne mer.

Advertisements
17 kommentarer leave one →
  1. desember 4, 2009 21:16

    Jeg har ikke hodet på plass til å skrive mer enn en kort kommentar, men jeg synes det er viktige tema du tar opp her. En skal vokte seg for å bli sugd inn i en negativ spiral i pasientmiljøer på nett, for det er ingen tvil om at det er mye «kos med misnøye» og en slags følelse av «oss mot dem» som ikke alltid er konstruktivt.

    Men når det gjelder det å få oppdatert og riktig informasjon av leger, ja da kjenner jeg at det sukker litt i meg. For legene gjør så godt de kan de, men hvor mye informasjon, støtte, trøst og gode råd kan man presse inn på de få minuttene man har til rådighet på en konsultasjon der det også skal ordineres oppfølging av blodprøver, orienteres om tidligere prøveresultater, skrives henvisninger til spesialister, drøftes og utredes aktivitetsplaner og eventuelle sykemeldinger, gjøres undersøkelser, diskutere medisiner og justere doser/typer medisiner, ordnes attester og søknader til NAV…. Nei, beklager, om legen min skulle vært min hovedkanal til oppdatert info – da ville vi hatt fast møtetidspunkt flere dager i uken tror jeg! 😀

    (Vi ville antagelig blitt veldig lei av hverandre.)

    For meg har nettet vært en gullgruve av informasjon, men man trenger å kunne noe om kildekritikk. Kanskje dette hadde vært en idé? Et lite kurs i kildekritikk og en introduksjon i forskningsmetode rettet mot kronisk syke som leter og leter og leter.

    Den sosiale støtten jeg har opplevd via nett har vært enorm – og i motsetning til mange tror så har jeg (da i forhold til min situasjon med ME) møtt mange ME-pasienter med en livsglede som får de såkalte friskes glede til å blekne i forhold. Her er fokuset på å leve her og nå, og ikke «vente til det går over».

    Litt hulter til bulter dette nå, det ble ikke egentlig noe svar til det du skrev, mer mine tanker som ramlet ut av meg.

    Kanskje jeg lar tankene spinne videre og kommer tilbake med mer…. i alle tilfeller: God natt så lenge!

    • desember 5, 2009 12:38

      Takk for veldig gode innspill, Serendipity!

      Jeg tror, som du, at nettet kan være en gullgruve for mange og det fyller åpenbart et tomrom.

      Det er en enorm mengde med info og ressurser legen skal håndtere og fordele i løpet av kort tid i en konsultasjon, ja.

      Mange som går til legen tenker at legen skal ha fullstendig og oppdatert info om deres tillstand. Slik er det jo ikke. Den tilstanden en selv kommer med, er en liten bit av alle de tilstandene som finnes; det er umulig å holde seg oppdatert på alt til enhver tid.

      Om pasienten velger å dele sin erfaring og sin info med legen, mener jeg det er av det gode. Legene vil finne ut av hvor pasienten står i landskapet og vice versa og kanskje skaper det større ydmykhet for den andre?

      Det kan lett blir slik at om en har en lidelse, er dette det eneste som fyller livet. Når det blir det eneste som fyller livet, er veien kort til «dem og oss»-tenkning. Jeg tror ikke det bare er av det gode. Det er lett å støe bort ressursser som kunne ha bidratt til noe positivt for ens egen pasientgruppe.

      Jeg har det samme inntrykk som deg; jammen er det mange ME-pasienter med enorme krefter og velutviklede evner til å se de tingene som er bra, har evne til å se positivt fremover og som gleder seg over små fremskritt når de kommer!

      Håper du, og alle andre, har fine dager!

  2. desember 5, 2009 16:00

    Jeg er også helt enig med dere, uten nettet hadde ikke jeg visst hvordan jeg skal takle denne sykdommen. Har fått lite råd hos legen, og det med aktivitetstilpasning var det jeg som tok opp etter å ha lest om det på nettet.

    Jeg er ganske nydiagnostisert. Da jeg i begynnelsen leste en del sider på nettet om ME, la jeg merke til at mange var så sinte. Jeg var ved godt mot, og skjønte ikke hvorfor de hadde den følelsen. Etter å ha hatt ME litt lengre, har jeg også hatt mine perioder der jeg har vært sint, så at de som har hatt sykdommen i flere år er sinte, det skjønner jeg nå. I tillegg var det ikke særlig artig å nettopp ha fått diagnose og sitte å lese om mennesker som har vært syk i 1, 5, 10 og opptil 20 år. Det ble litt for nedslående for meg. Så i perioder har jeg holdt meg unna en del av disse sidene. Jeg trenger å holde posiviteten mest mulig oppe.

    Ble kanskje litt rotete og uforståelig dette, men poenget mitt er at jeg har hatt veldig god nytte av nettet, men samtidig så må jeg også i perioder begrense det, i alle fall hvilke sider jeg er inne på. Klarer ikke å sitte å lese om ME hele tiden heller, da blir det bare det som blir viktig, og det er det jo ikke. Livet mitt er jo mer enn det 🙂

    • desember 5, 2009 18:02

      Ja, det er helt sant, Tornerose, livet er veldig mye mer enn den sykdommen jeg har.

      Det er vel noe av grunnen til at jeg nå har begynt å skrive om andre saker som rører seh hos meg, antar jeg.

      Men likevel; den informasjonen og støtten jag har møtt via nett har vært helt uvurderlig og uerstattelig.

      Vi trenger ulikt i ulike faser, antar jeg.

  3. Diva permalink
    desember 5, 2009 21:28

    Så og si alt jeg kan om ME har jeg lest meg til på nettet. Uten internett hadde jeg ikke visst hva AAA er, og det var gjennom å søke informasjon på internett at jeg skjønte jeg kunne ha ME. Min forrige fastlege oppfordret meg faktisk til å finne info på nettet. Jeg leser en del og tar med noe tilbake til fastlegen for å diskutere det. Noen ganger er det jeg som må lære legen om ME, og ikke omvendt. Det er også viktig å huske å ikke lese seg ihjel på symptomer, for plutselig kan man tro man har absolutt alt mulig av plager og sykdommer. Etter hvert har jeg lært meg å ikke sluke alt rått men være kildekritisk. Som Tornerose sier, så har jeg også i perioder holdt meg unna blogger og forum hvis jeg synes det virker negativt og drar meg ned i stedet for opp.

    Takket være internett har jeg lært mye om min egen sykdom og hvordan mestre den. Jeg kan finne info, støtte hos andre og blåse ut frustrasjon hvis jeg trenger det. Men jeg velger å være anonym på disse sidene. Så har jeg facebook, msn o.l. der jeg er meg selv med fullt navn og snakker om alt annet enn sykdom. Det er veldig viktig å balansere, så ikke alt blir om lidelse og elendighet. Mitt fokus er jo å bli helt frisk en dag, og jeg er jo utrolig mye bedre – mye takket være internett. 🙂

    • desember 6, 2009 12:50

      Hvorfor er det viktig for deg å være anonym?

      • Diva permalink
        desember 13, 2009 12:10

        Her kommer endelig et svar 🙂

        Som mange andre sliter jeg med skam i forhold til å ha en kronisk sykdom. Skammen vokser i takt med antall år jeg har vært syk og antall oppslag i aviser om late nordmenn som velger uføretrygd fremfor å jobbe. Jeg har vanskelig for å fortelle nye kjente og gamle venner jeg ikke har sett på lenge at jeg ikke kan jobbe fordi jeg har ME. Denne skammen er slitsom og kan umulig være bra for helsen heller. Jeg vil heller ikke at andre skal se på meg som»den syke», for jeg er jo så uendelig mye mer.Før var jeg veldig åpen. Det føltes veldig riktig og viktig for meg da, men nå er jeg heller motsatt.

        Etter mange år er jeg ganske grundig lei alle fellesskap for syke. Nå trenger jeg å finne sammen med folk som har felles interesse, ikke felles lidelse. Derfor velger jeg f.eks å trene qigong i en gruppe der alle har forskjellig grunner til hvorfor de trener. Det kan være forebygging, små og store helseplager eller at de bare vil prøve noe nytt. Noen av de jeg trener sammen med jobber selv med ME-pasienter,og de vet ikke at jeg har ME. Det finnes en egen gruppe for ME-syke, men for meg er det best å ikke være der.

        Men så har jeg kanskje på en måte behov for et slags felleskap for syke likevel, og da er det greit for meg å finne det ved å være anonym på nettet. Vi trenger jo alle noen som forstår, og jeg kan ikke kreve at vennene mine fullt ut forstår ME, selv om de gjør så godt de kan. Nå holder jeg meg litt på avstand i diverse forum på nett også – jeg leter mest etter info og diskuterer ting som kan hjelpe, jeg har ikke oppdateringer om meg selv og er dårlig på å dele ut trøsteklemmer til andre som er fortvilte. Og så skal man vokte seg for å bli dratt inn i en negativ sykespiral der man dyrker lidelsen. En gang, før jeg ble helt anonym, møtte jeg noen fra et nettforum. Vi ble bare sittende og snakke dritt om NAV. Det er ikke mye konstruktivt, og etter det har jeg takket nei til flere sammenkomster.

  4. Lisbeth Salander permalink
    desember 5, 2009 22:16

    Enig med dere. Når jeg ble diagnostisert bipolar, oppfordret psykiateren meg til å søke informasjon på nettet og lære om bipolaritet. Det overrasket meg faktisk at h*n gjorde det, for jeg hadde trodd at behandlere generelt frarådet eller er skeptiske til å la pasienter søke rundt på nettet, men heller vil forbeholde seg retten til å informere pasientene sine selv. Vel, nå kan det hende min behandler så at jeg er et oppegående menneske som vet å skille klinten fra hveten 😉

    Jeg synes uansett det var og er veldig positivt. Både at psykiateren oppmuntrer meg til det, men også at jeg har muligheten til å gjøre det og at det finnes mye informasjon der ute. Det er mye jeg har behov for å vite og da er det like greit at jeg kan lese det ett sted og slippe å spørre behandleren min om alt og bruke verdifulle behandlingstimer på å lære. Likevel mener jeg behandlere burde dele ut mer informasjonsmateriell slik at alle med samme diagnose fikk samme informasjon og at man sikret seg at pasientene får kvalitetssikret informasjon.

    Men, ja, det er litt av en informasjonsjungel tåkehjernen skal navigere seg igjennom. Men det fine med å være bipolar er at det kommer dager hvor hjernetåken er blåst bort og hjernen er skarp som en kniv og suger til seg all informasjon lett som bare det 😉

    • desember 6, 2009 12:54

      Jeg kan nesten ikke tenke hvordan det var før en kunne søke informasjon via nett selv. Det er rart hvor raskt en glemmer 😉

      Bra det er gode ting med å ha en bipolarlidelse, Lisbeth Salander!

      Er det viktig for deg å være anonym? I tilfelle; hvorfor?

      • Lisbeth Salander permalink
        desember 7, 2009 00:39

        Det er viktig for meg å være anonym, ja. Mye fordi jeg synes det er skamfult at jeg har en psykiatrisk diagnose og at jeg dermed er psykisk syk. Jeg synes det er flaut og pinlig og er redd for hvordan folk vil behandle meg og tenke om meg om de får vite det. Jeg har ikke lyst til å bli stigmatisert. I den virkelige verden er det kun noen få som vet jeg er bipolar, de aller nærmeste og noen få til. Etter jeg hadde fortalt det til de «noen få til», kjente jeg at jeg angret meg. Å stole på at de holder munn om det er vanskelig. Ikke fordi jeg nødvendigvis tror at de er dårlige til å holde slike ting for seg selv, men fordi jeg er redd for at det skal komme ut. Og det irriterer meg, for det er jo ikke noe å skamme seg over å være bipolar. Hadde det vært min venninne som sa til meg at hun ikke turte å si det til noen at hun var bipolar fordi hun var redd for hva andre kom til å si, eller generelt argumenterte slik jeg gjør nå, så ville jeg sagt at det skulle hun ikke tenke på! Hva andre synes og mener er jo ikke så viktig. «Vi som kjenner deg vet hvordan du er, du er mer enn en diagnose, hva er en diagnose, liksom, det er ikke deg.» Men… det er ikke så enkelt. Jeg tenker også på hva ryktet mitt vil være. Er det «hun som er bipolar» eller er det «Lisbeth Salander»? Jeg vil jo helst kjennes for den jeg ER, for MEG. Man sier jo ikke «Hei, jeg heter Anne og jeg har astma» så fremst man ikke er på en astma convention eller noe (finnes det??). Men så ser jeg det at med å bevisst holde tilbake en del om meg selv som faktisk er ganske viktig, så holder jeg tilbake en sannhet om meg selv og deler av meg selv. Jeg har jo helst lyst til at det å ha en psykisk lidelse eller å slite psykisk, skal være noe man kan snakke helt åpent om. Jeg vil ikke det skal være et tabu eller at det skal være skambelagt. Jeg skulle gjerne stått i bresjen for det, men… ikke i dag. Jeg blir også engstelig for hva fremtidige arbeidsgivere vil tenke. Hvis det er alment kjent at jeg er bipolar, vil kanskje de også vite det og unngå å ansette meg. Jeg vil ikke at bipolarryktet skal komme i veien for mine andre kvalifikasjoner. I tillegg har jeg lyst å være anonym på nettet fordi det er enklere å skrive om de vanskelige og personlige tingene når jeg kan gjemme meg bak et nick. Jeg blir ingen her, på en måte og kan vise en del av meg selv uten og bli gjenkjent. Kanskje vi blir mindre sårbare sånn? Men jeg har jo lagt ned bloggen min igjen, så selv den tryggheten er ikke trygg nok for meg. Så da nøyer jeg meg med å kommentere anonymt og i det virkelig liv… tja, fortsette med å venne meg til denne bipolargreia?

        Du da?

      • desember 7, 2009 09:08

        Dette synes jeg du skrev veldig mye bra og reflektert rundt, Lisbeth Salander! Jeg kjenner meg godt igjen, og antar at andre også gjør det.

        Det ER synd det er slik, at psykiske lidelser, eventuelt lidelser som oppfattes som diffuse, fortsatt har «noe ved seg»; men slik er det jo.

        Jeg tror det er kjempelurt å gjøre som du gjør; å ta litt tid til å finne ut av hvem du har lyst til å fortelle til og hva du vil fortelle; gjerne etter at du venner deg til tanken og hvordan leve med den nye viten om deg selv.
        Holder vi ikke alle tilbake deler av oss selv? Er det ikke bra at vi ikke lar alle få full innsikt til enhver tid?

        I tillegg til å være en person med en lidelse man ikke helt finner ut av, er jeg lege og har på mange måter en offentlig rolle.

        Som du ikke har lyst til å være bipolare Lisbeth Salander, har jeg ikke lyst til å være «hun ME-legen». Hvilken sykdom jeg har skal ikke være det første man tenker når man møter meg, fordi jeg er så mye, mye mer. Jeg forteller også lite om andre private forhold både på blogg og til mine pasienter; som for eksempel familieforhold.

        Jeg kan ikke så mye om sporing, men kan man spore andres identitet via en blogg der bloggeren er anonym? Helt oppriktig spurt, altså?

  5. Lisbeth Salander permalink
    desember 7, 2009 13:36

    Hm, jeg kan heller ikke så mye om sporing, så ta dette med en klype salt. Kommentarer man legger igjen tror jeg man lett kan spore. Da kommer det jo opp ip-nummer (heter det det?) for pc`en. Den enkelte kan vel ikke si hvem det er, men rette instansene bør kunne det. Mulig det samme legges igjen på en blogg… hmmm… hør med Virrvarr!

    • desember 7, 2009 16:03

      Det følger en IP-adresse til hver kommentar, ja.
      Andre kan ha samme IP-adresse som det du har, fikk jeg erfare tidligere i høst.

      Jeg trodde den var knyttet opp til min datamaskin, men så var ikke tilfelle.

      Man kan finne ut hvor i landet en IP-adresse er knytte til. Sjekket min egen, men fant at gateadressen som ble oppgitt var helt feil.

      Virrvarr vet kanskje, ja…

      Dette må du selvsagt ikke svare på; men jeg er nysgjerrig på hvorfor du valgte nicket Lisbeth Salander. Vil du si noe om det, feel free; om ikke vær like fri 😉

      (Så film nr 2 i går kveld, husket jo ingenting fra boka, så jeg ble jo overrasket gjennom hele filmen. Hehehehe… Som sagt før; mange fordeler med en hukommelse som er så-som-så… Salander fascinerer meg, på samme måte som Kill Bill gjorde. )

      • Lisbeth Salander permalink
        desember 7, 2009 18:49

        Fordi jeg synes hun er kul og fordi jeg synes vi jenter skal lære oss å være mer tøffe slik som hun er. Ikke være så flink pike bestandig.

Trackbacks

  1. Tweets that mention Jassså…døkk sitt og glor. Fremdeles? Om internett og kronisk syke « Marias Metode -- Topsy.com
  2. Insignificances på norsk » ME – en virtuelt overførbar sykdom?
  3. Bloggen omtalt på Kunnskapstinget: Deling gjør klokere og gir håp! « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: