Skip to content

Hvordan har du det akkurat nå?

desember 3, 2009

Jeg var på Qi-Gong kurs for en tid tilbake. Kurslederen spurte hver enkelt av oss etter at vi hadde meditert, om hvordan vi hadde det, hva vi følte?

Runden gikk: Ta den ring og la den vandre til Deilig. Rolig. Fredfylt.

Også: Maria, hva med deg?

Jeg kjenner meg urolig, irritert. Hvordan kan jeg sitte her, i min egen lille, navlebeskuende verden og tenke at dette jeg gjør nå skal føre til en forskjell?

Blir ikke min glede over mitt gode liv bitteliten når jeg vet at andre i verden har det mye, mye verre enn meg selv?
Når jeg er syk; er det for sutring å regne slik at jeg burde hold kjeft?
Hva med alle barna, kvinnene og menn i verden som dør i dette øyeblikk, mens jeg sitter varm og glad i min egen stue, kjøleskaper fylt med mat jeg kan spise. Skal jeg tenke på dem?

Samme morgen hadde jeg lest om ei lita, marrokansk jente som hadde blitt holdt fanget som hushjelp og mishandlet til arrene hadde festet seg på både sjel og fotografi.

I samfunn der man driver med denne innadvente meditasjons-akrobatikken; er man mer empatiske, mer omgjengelige? Finnes det mindre krig?

Regine Stokke har allerede feiret jul.

Regine er ei svært talentfull 18 åring som har tatt pusten fra meg i både hvordan hun skriver, hvilket mot hun viser og at hun har et talent for fotografi. Kunsten hennes er vakker og særegen.

Rgine vet ikke om hun lever til den 24 desember. Hun har kreft. Hun har skrevet en blogg der leserne hennes kan følge henne gjennom tro, håp, fortvilelse, smerter og skuffelser, men også hvordan hun går igjennom sjokket over å være syk, sinnet over hvorfor akkurat hun ble syk, tanken på hva hun skal gjøre når hun igjen blir frisk og til slutt, etter siste tilbakefall -erkjennelsen av at hun ikke noen gang vil bli frisk. I en tidligere post skriver hun om hvordan hun allerede har feiret jul med familien, fordi hun sannsynligvis ikke kommer til å leve til jul.

Det er umulig for en som ikke har vært der Regine er nå å klare å erkjenne hvordan det oppleves og hvor totalt utmattende hennes kamp må ha vært. Selv har jeg hatt blodforgiftning en gang; det kjentes. Regine har hatt dette gjentatte ganger.

Man får et helt nytt syn på livet i en situasjon som min. Jeg skulle ønske det fantes en annen måte å få en sånn oppvekker på. Kanskje det finnes, bare at jeg ikke veit om den. Jeg skulle ønske alle mennesker lærte seg å sette pris på livet, selv når det går i mot en. Vi må slutte å kreve så mye av livet. Man kan ikke få alt man ønsker seg. Hva så om man ender opp med et A4 liv? Det var noe jeg absolutt ikke ville før, men nå hadde det ikke gjort meg noe som helst. Etter dette, hvis min tilværelse går over til å bli helt normal igjen, tror jeg at jeg kommer til å leve et nytt og bedre liv. Jeg kommer ikke til å klage lengre. Alle mennesker klager jo av og til, det er jo helt naturlig. Men jeg kommer ikke til å klage på samme måte som før. Jeg kommer til å sette pris på hver en dag jeg er til. Livet er svært verdifullt for meg.

Det tar meg videre, dette at Regine, som har kommet lenger i sin innsikt enn det jeg selv har gjort, sier at livet er verdifullt.

At livet skal settes pris på.
Mitt liv også; ikke bare andres.

Mest av alt tenker jeg på at det viktige er å fokusere på det som virker; det som er bra og kjenne ekstra godt etter når positive saker skjer. Som å oppleve «Girlpower».

Advertisements
23 kommentarer leave one →
  1. desember 3, 2009 16:48

    Jeg har les om Regine, takk for link Maria.
    Og jeg har grått og er så imponert over hennes pågangsmot. Ikke bare for seg selv, men det hjerte hun har for andre også.
    -jeg må tenke litt……livet er verdifullt!

  2. hopeful permalink
    desember 3, 2009 17:51

    Dette innlegget var akkurat det jeg trengte idag. Siste dagene har jeg deppa over at helsa setter så mange begrensninger, deppa over alt jeg ønsker men ikke makter å gjøre med barna i disse førjulstider, vært full av selvmedlidenhet og tårer. Godt å få løftet perspektivet litt. Godt å kunne løfte blikket fra min egen navlebeskuende boble og la historien om Regine få synke inn. Og etterhvert utover dagen idag, har jeg igjen kjent små bobler av glede – over de små tingene. Jeg har jo mye å glede meg over på tross av…….. Man trenger slike påminnelser.

    Takk, Maria! Dette innlegget ga barna mine en litt mer glad mamma igjen…..

    hopeful

  3. desember 3, 2009 18:40

    Takk, Regine. Vi tenner lys for deg og for alle andre som dør i det som kan se ut som en meningsløs død. Vi vet at livet du levde gjorde en forskjell for mange mennesker.

    Takk, Lykkefund og Hopeful for at dere tenker enda en gang på hva livet er verdt -og at tanken på dette gjør dere til bedre mennesker for dere selv og for andre.

  4. desember 3, 2009 21:22

    For den som ønsker å gi en minnegave kan man gjøre det direkte på nett. Merk med «Regine Stokke» i meldingsfeltet, så sender Kreftforeningen kort til de pårørende.

    http://kreftforeningen.no/stoett_kreftsaken/givermuligheter/minnegave

  5. desember 3, 2009 22:35

    Jeg er en av de mange som har merket meg Regine og historen hennes, og det gjør ondt å se at hennes liv er over.

    Jeg synes også at det er viktig å leve her og nå, og å forsøke å fokusere på det som er positivt fremfor det som er negativt. Men, det er viktig å skille mellom å dele at man har dårlige øyeblikk/dager/perioder, og det å grave seg ned i egnene miserier. Jeg synes vi har lov å klage litt når verden er vanskelig, men vi må ikke la klagedagen bli hverdagen. Klage er forresten et ord med veldig negativ klang, noe jeg synes er litt ufortjent. Det er godt for sjela å få ut det negative, det kan rydde plass og løse ut spenninger og gi plass til det glade 🙂

    Men folk som klager intenst og sprer negative vibber over dill har jeg lite forståelse for, folk som klager over at de kun rakk å bake 7 slag julekaker og ikke 14 for eksempel…

  6. desember 4, 2009 01:36

    Flott innlegg, Maria. Ikke alle får to sjanser, men de som er så heldige å få en sjanse til, tror jeg innstillingen til livet vil være forandret.

    Dette med å sette krav og ha forhåpninger til livet er noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg har tidligere satt veldig høye krav til meg selv og omgivelsene mine, men heldigvis har jeg kommet ned på et levelig nivå. Jeg går likevel i den samme fellen gang på gang og blir skuffet. Nå er jeg så heldig å ha en kjæreste som er flink til å sette pris på små ting, mye flinkere enn meg, så jeg lærer fremdeles.

    Jeg tror at når min tid er inne, kommer jeg sikkert til å tenke tilbake med et lite smil og kan nesten ikke skjønne hvorfor jeg skulle lage så mye problemer over bagateller.

    I`m on my way.
    🙂

    • desember 4, 2009 09:56

      Du…det er _noe_ av det som er bra med livet; en kan lære noe nytt hele tiden. Om en vil.

      Det første er å senke kravene til en selv. Da tror jeg det andre faller på plass.

      En nesten umulig øvelse for mange. Men ikke helt.

      Flott du har en kjæreste du kan lære noe av. Han lærer helt sikkert noe av deg også.

      😀

  7. desember 4, 2009 09:12

    Ensomt… (som svar på ditt spørsmål om hvordan har du det nå)

    Regines historie fikk meg til å tenke på hva jeg selv mangler og da dominerer ensomheten med sin altoppslukende tilværelse. Regine viste meg med sin blogg hvordan nettopp livets gave er å ha mennesker omkring seg som bryr seg om en. Mennesker er livets største gave og viktigste ingrediens.

    Takk til Regine for at hun viste dette hele veien hjem før hun forlot denne verdenen.
    Nå har hun fred og freden håper jeg også følges av disse samme menneskene som bryr seg om hverandre på både godt og vondt.

    Jeg savner mennesker…

    • desember 4, 2009 10:03

      Jeg ser ditt savn, Catalyzator.
      *klem til deg*

      Å ha mennesker rundt seg, mennesker en kan lene seg til og støtte, er ofte det som holder en selv sammen. Menneskelig kontakt gjør oss menneskelige.

      Det er helt fint å kunne kjenne på slike savn.
      Likevel; om en blir værende i dette savn og i sorg over det en ikke har; blir det bedre på den måten?

      Misforstå meg ikke; det er lov og det er nødvendig å kjenne på det som er vondt.
      En nødvendighet for mange før en klarer å gå videre og å åpne for å se noe annet enn det som er som skyggelue og skylapper; det vonde.

      Regines historie fikk meg til å tenke på hva jeg selv har og hvordan jeg best kan ta vare på meg.

  8. desember 4, 2009 10:41

    Maria 🙂
    Jeg siterer deg: » Det er helt fint å kunne kjenne på slike savn.
    Likevel; om en blir værende i dette savn og i sorg over det en ikke har; blir det bedre på den måten? »

    Nei… savnet etter mennesker i en slik ensomhet blir bare vondere å vondere ettersom årene går og kanske det værste er at en utvikler sosial angst i tillegg og sirkelen blir drepende / selvutslettende. Men når man ikke har krefter/helse til å kjempe mer så blir det jo desverre slik uansett hvor mye en «roper i skogen» …

    De siste årene har tankene stadig oftere dreid seg om hvordan å slippe å leve slik mer… internettmennesker svarer med svada som: Kjemp videre… lys i tunellen… det kan jo bare bli bedre… osv… uten engang å ha kjent på en slik ensomhet så tror jeg ikke det er lett å forstå hvordan man har det.

    I år, 2009, har jeg sett mennesker som har hatt tid til å reise innom meg som venner tre ganger men jeg kaller de ikke venner av den grunn at de er kun bekjentskaper fra mitt korte liv på internett som startet i 2004 og som ikke på noen måte kan dekke over den ensomheten en sitter i når samfunnet ikke er innen rekkevidde for en.

    Det er en grense for hvor lenge en kan leve slik å jeg har nok overlevd den grensen mange ganger i redsel for å dø fra noe jeg savner som jeg ennå ikke har funnet… mennesker med evnen til å være der for en når en virkelig trenger det.

    Men samtidig fullstendig utakknemlige tanker når en ser et stakkars barn, ja hun (Regine) var et barn med sine 18 sommere vil jeg si, ikke får leve lenger å nyte det felleskapet hun faktisk har rundt seg. Det felleskapet er jo alt som betyr noe og det er jo dette jeg i min egoisme savner mest… et felleskap å leve for og sammen med.

    • desember 4, 2009 19:03

      Catalyzator: Det er vanskelig, nesten ulevelig å kjenne seg ensom. Jeg vet, som Lykkefund, også hva du snakker om.

      Det jeg mente var egentlig: hvordan kan du lage strategier der du overlever i ensomheten som finnes i dag og som du har levd i gjennom lang tid? Kan du gjøre enda mer av de strategiene? Er det noen strategier du gjør som du kan endre, slik at det fører til små museskritt ut av ensomheten?

      Finnes det for eksempel likemannsgrupper der du bor?
      Hva med hjelp gjennom Frivillighetssentralen?
      Andre ordninger der du bor som kommer på besøk hjem til folk?

      Jeg håper ikke du leser det jeg skriver som «lys i tunnelen, det blir nok bedre, skal du se, opp med haken, lille venn».

      Noen ganger, og kanskje ofte, kan en være like ensom midt blant mange mennesker.

      Når en føler at andre ikke forstår noe av hvem en selv er.

      Eller, som Regine Stokke skrev noe om på bloggen sin, der hun beskrev om hvordan det opplevdes når alle snakket om hva de skulle videre i livet og ingen spurte henne – og hun i grunn heller ikke ville tenke tanken

  9. desember 4, 2009 11:54

    Catalyzator, jeg forstår hva du mener. Det hender jeg tenker på hvordan livet mitt var for to år siden. Uten nettverk, uten voksne mennesker i rundt meg. Uten noen som ringte, sendte meldinger. Ingen familie kom på besøk, ikke som virkelig skjønte hvordan jeg hadde det.

    Og vet dere hva? Det er ikke det å være syk som er værste, det er ensomheten. Ensomheten om være syk i sitt sget liv, jobbe med sin helse helt alene. Streve med NAV, være lei seg alene. Men an annen ting, ingen å glede seg i lag med. Ingen å dele de små stegene som en går. Ingen som ser alle seierene og jubelen nå en mestrer noe.

    Livet er ikke enkelt som syk og det blir ikke bedre som ensom person. Jeg er sikker på at jeg har stått mere i stampe og progresjonen i egen helse har gått mye treigere hvis jeg ikke har hatt noen som har sagt. Jøss…så mye bedre du ser ut da. Hva har du gjort på i det siste? Og hva gjør du nå på osv. Folk som er ekte og oppriktig intresert.
    Det som kalles riktige venner, jeg har også nylig funnet ut at noen også vil kjøpe meg for at jeg skal bli venn også. Men gaver osv. og det gikk ikke. Vi har alltid hatt lite på penger, og jeg har alltid prioritert dem feil. Så mange vil hjelpe til med møbler, ting og tang. Og plutselig har vi huset fult at andres skrot, eller ting som de er ferdig med. De gjør det fordi de er snille, og jeg klarte tidligere ikke å si nei. Men så tenker jeg disse menneskene vil jo at jeg skal ha det godt.
    Fra å være veldig syk i hodet(store smerter, ligner på donald duck lyn når han slår seg) for to år siden uten nettverk, og eneste voksen kommunikasjon var på nettet når jeg orket det. Og før det, hjemme alene med mine unger og vi var aldri med på noen ting. Jeg mestret ikke det. Uansett om en har en sterk familie, men hva hjelper det om de ikke er der, om de ikke ser en eller kaller en lat og kom deg i jobb igjen. Men det fungerer ikke slik, og det vil forsterke ensomheten. Jeg har også følt på dette at trøsting på nettet ga liksom ingen mening en periode. Ikke de små setningene. Fordi de kunne ikke se ensomhet, eller føle den, kjenne min helse slik den virkelig er. Følte virkelig det var noe galt med meg som ikke var glad. Men ettertid har jeg satt virkelig stor pris på det. Folk mener det beste for en. Og det er ikke like enkelt å gi et trøstende ord til en som kjemper en kamp alene.

    En trenger mennesklig kontakt, og en må få brukt poseitive energier, gi og ta i mot. Vi er flokk dyr og være en del av sin flokk er viktig. Og den vil bli ensom alene.
    Of hormonene i kroppen trenger andre, le i lag, for eksempel.
    Nå skal jeg stoppe…..men det gjør godt med venner. Jeg har endelig fått noen etter å ha vært syk i så mange år. Og det gjør så godt. Skal på julebord i helga med bare damer, flotte kunskapsrike damer som virkelig gir meg energi, ro, gode samtaler og ikke minst et felleskap!!

    • desember 4, 2009 19:07

      Lykkefund: Mulig jeg det var bare jeg som ikke oppfattet det; men hvordan kom du fra der du var for to år siden til dit du er i dag, når det gjelder følelse av ensomhet?

      Når man er ufrivillig alene over tid og ensomhetsfølelsen klemmer som en våt sokk, kan en bli ganske mismodig, nedfor og noen ganger også deprimert.

      Når en er deprimert hjelper i grunn ingenting av hva andre sier og mener; det meste blir avvfeid eller problemastisert av den som sliter.

      Jeg vet ikke om du hadde slike måter å reagere på?

      • desember 4, 2009 22:34

        Jeg skal prøve å svare så forståelig som mulig Maria.

        Min ensomhetsfølelse var brutal følte jeg. Jeg hadde ingen voksen venner. Jeg hadde en familie som ikke skjønte bæra av meg og min sykdom, men elsket at jeg lagde mat og spøkte. Men livet mitt var ingen spøk og jeg holdt minde dårlige tanker for meg selv. Jeg ble den evige posetive med stadig nye kreative ideer. Mens jeg som egenperson ble svakere og svakere helsemessig var det ingen som så meg. Jeg var flyttet på ny plass og etter jeg ble sykemeldt hadde jeg ingen. Jeg så ikke noen håp en stakket stund.

        Men jeg har en livs energi til stede i meg. Jeg greide jo nesten bare å gå på do en periode, da lærte jeg om AAA igjennom ME-forumet. Jeg fikk møte andre og tømte meg for all fustrasjon. Vi var mye mere ivrig da på det menneskelige planet, ikke bare symptomer og behandlinger osv. Jeg greide å formidle dikt og ord til andre. Og igjennom det greide å redde meg selv. Men denne gangen var jeg ikke så redd. Jeg har vært syk i 15 år og har vært veldig redd og ensom tidligere også.
        Jeg hadde vært ute i jobb med annsvar og viste jeg kunne noe, og jeg kunne gjøre noe med livet mitt også. Ungene måtte dra på aktiviter selv, jeg sluttet å gå tur med hunden og begynte å sy mere.
        Kraften i kroppen ble bare bedre. Og jeg fikk sendt en søknad til kommunen. Og jeg søkte på alt mulig. Med vekslende hell. Og til slutt fikk jeg hjelp i psykisk helse i byen. Og fikk en ergoterapaut til min hjelper. Og det gikk på handling, bibiliotek, begynne å bli sosial. Jeg kunne ikke normene heller på det sosiale livet egentlig. Så jeg måtte lære alt på nytt følte jeg. Hodet var så tåkete, men jeg ga ikke opp. Og jeg begynte å trø over mine egne grenser, jeg utvidet gjerder og utfordret smertene. Jeg er naturlig lat så dette med hviletid fungerte bra. Jeg ble med i lag med en gruppe på et dagsenter, uforpliktende. Uten noe søknad osv. De andre trodde jeg var lege el.l. måtte le da jeg fikk høre det etter et halvt år…nei, jeg var syk og utmattet. jeg ble hentet og bringet og rolig fikk jeg bli meg igjen. Jeg har ikke hatt noe terapi timer, men det har blitt en del samtaler om livet, om sorgen over å bli syk og må si opp jobben sin. En repitisjon på livet. Forskjellen min var at ungene er blitt størrre og jeg hadde jo dem. De er hjelpsomme, late og glade i å prate og de passe på sin mamma og jeg på dem.

        Jeg fant ut jeg hadde masse muligeter i livet selv som syk og hadde kun fokus på hva jeg kan gjøre og hvordan. Gjorde litt hver dag i gode gjerninger eller skrev noen ord til andre. Jeg har ikke hatt sykdom og helbredelse som fokus. Jeg har ikke latt sykdommen styre meg, men jeg prøver bare å leve normalt som mulig på mitt vis. Jeg er ikke på internett for å finne ut nye ting om ME, og har ikke engasjert meg i de store debattene som jeg følte tok mye energi heller.
        Jeg har vært egoistisk, nytt de små smilene i hverdagen og grått, hylt bannet og fått ut min irritasjon med en gang. Og jeg sover godt om natta. Fordi jeg har kastet all fustrasjon før jeg legger meg om kvelden. Og jeg har en korttisdhukommelse som ikke er så bra så jeg må leve med hele meg.

        Men jeg har vært veldig opptatt av blomster og liker å se det gro. Det har hjulpet meg veldig. Å grav hull er fantastsik og sette ned et frø som spirer og bli til en nydelig blomst er selve livet for meg.

        Jeg har ikke vært deprimert, men sint og lei meg har jeg vært. Og en tidligere periode kunne nesten alle trokke på meg fordi jeg ikke greide å fortelle fordi jeg ikke hadde noen som lyttet. Ikke engang NAV, lege osv. Og det har jeg greid å samle nå og roet ned, jeg er blitt ydmyk og fredfull. Og har god tro på at jeg skal bli tilnærmet så bra som mulig. Fra å være nede i 20% energifor to år siden er jeg sikkert oppe i 70%, men jeg går ikke turer eller trener ennå. Men er veldig aktiv i lag med venner som jeg har fått igjennom den gruppen som jeg er i lag med på torsdager. Og det har utvidet seg. Jeg startet kafe og strikkekafe, og latt noe føre det vidre. Jeg har syr og sønnen min lagde syrom til meg i kjelleren og fikk bort rotet.

        Men en annen ting som er viktig, det er å få bort uromomenter i livet. Rydd plass til seg selv, og helt nede på det jordiske plan. Der en lager mat, graver i jorden og er opptatt av sunnhet og helse på en naturlig måte. Uten å stresse med å få til alt. Uten å føle det som nedelag, jeg har i november begynt å be hjem venner. Så de får se hvordan jeg har det. ikke bare den smilende dama, men at jeg ikke kan være så flink i alt. Bruker nesten ingen energi på det perfekte hjem, jeg vil heller bruke tid på å finne meg selg og få venner.

        Jeg bruker daglig urter og stimulerer hormonene til å hjelpe seg selv. Og det fungerer, hvis jeg slutter kommer smertene tilbake, og med det har jeg fått hjelp fra shine og min mentor der. Jeg har kjent henne over 20 år, men vi er ikke venninner. Men har stor reskpekt for hverdandre og mottoet med å leve og ha en indre tro.

        Men jeg har mye igjen, jeg er fremdeles litt for skjenert til å greie å formidle det som har med urtene å gjøre og selge det vidre og hjelpe andre med dem. Men jeg får bruke meg selv som eksempel og jeg kommer til å bli mye bedre. Og jeg har ikke ventet på hjelp, jeg har jobbet, og lengtet etter å få anerskjennelse av det å være et selvstendig menneske.

        Jeg har vært åpen for forslag og prøvd enkle ting og grep. Ikke noe hokus pokus, men heller begynt med noe annet hvis jeg kjente kroppen begynte å bli utmattet ovs. Men min sorg er lammelser i henden noe som jeg ikke klarer å gjøre noe med da jeg får dem om natta og da sover jeg mye dårligere.

        God kommunikasjon med lege og hjelp mot smerter har vært avgjørende. Da har jeg kunnet gjøre ting og være sosial. Og Nyland var enestående da jeg selv sendte søknad og fikk reise ned dit og få diagnosen etter 14 år. Og en innrømmelse av at en er syk er veldig viktig, det å gå på sine kne og be om en bedre liv og gråte ut er viktig. men en skal ikke ta med seg bagateller vidre i livet, en kan ikke tenke på hva en har gått glipp av, men heller huske å puste og glde seg over den lille/store tingen en mestret i dag om det så er for å gå på do!

        Dette ble langt Maria, men det hender jeg får noen tilbakefall på ensomheten. Men da må jeg ta meg sammen og ringe hjem, snakke med ungene mine. Eller bare se litt på TV. Og det hjelper å begynne på noe, strikke sokker(jeg har mange enkeltsokker, hender mamma finner noen hos seg også, det er et tegn på min ensomhet og en måte å beskytte meg selv på). Ta en kopp kakao eller så enkel som å gråte litt. Men jeg spør min yngste sønn om litt massasje han har varme hender. Og da roer kroppen seg igjen. Blodsirkulasjonen blir bedre og tankene enklere.

        Mottoet er for meg lev enkel, tenk lette tanker og bruk sunn fornuft! Og det lov å ikke klare alt, vær fornøyd likevell og ikke sett for store krav til matrielle ting. Men heller tenk på hva en spiser. Og jeg trenger ikke å være oppdater om ME, men i mitt liv i stedet.

      • desember 5, 2009 15:44

        «Jeg fant ut jeg hadde masse muligeter i livet selv som syk og hadde kun fokus på hva jeg kan gjøre og hvordan.»

        Det kan se ut som om det er det som går igjen som tema hos deg?

        Babysteps som til slutt kanskje blir en hel spasertur?

        Mange som er syke steller med blomster, ser jeg. Også de som ikke har hage, men kun må nøye seg med lyset i vinduet. Det er vel det med å se på noe vakkert som utvikler seg.

        Hos meg er jul uten å ha en Amaryllis, som MÅ være rød, ikke noen ordentlig jul.

        Jeg har masse glede ved å se den vokse. For meg som er utålmodig er den perfekt; jeg kan fra dag til dag se at den strekker seg enda litt lenger enn det den gjorde dagen før. 🙂

  10. nmgds permalink
    desember 4, 2009 12:34

    Du sier det så riktig Lykkefund. Jeg tenker også at vi er «flokkdyr» på vårt vis.

    Søsterens ord om Regines bortgang er også gripende.
    «Torsdag 3. desember 2009 klokken 14.02 sovnet vår kjære Regine stille inn i sin seng med både mamma, pappa, lillesøster og kattepus ved sin side.»

    Jeg tror jeg dypest sett ble grepet av det bildet det ga meg fordi jeg kanskje håper på å kunne kjenne tryggheten med liv og varme tett inntill meg når jeg selv en dag skal forlate livet.

    Vi trenger liv og varme tett inntill mens vi lever også 🙂
    Gjør vi ikke?

    • desember 4, 2009 19:10

      Jo, det gjør vi, nmgds.

      Alle trenger varme og nærhet til en viss grad.
      Noen har ikke det overflod av dette i alle deler av sitt liv, dessverre.

      Jeg liker meg godt helt alene. Når jeg kan velge det.
      Jeg vet at andre misliker å være alene. Uansett.
      Vi er ulikt skapt og har ulike behov, rett og slett.

  11. desember 4, 2009 22:44

    Jeg er faktisk lykkelig alene når jeg koser meg med mine ting og er i «flow», og komme opp av kjelleren til ungene mine og fortelle hva jeg har gjort om dagen er morro.

    Har vært alene i hele dag også, må inrømme at den har vært fin, kjeder meg aldri. Og er alene om dagene, ungene er på skolen og har venner på fritiden. Jeg har mine venner men treffer dem en gang i blant. I allefall to ganger i mnd, noen ganger flere. Det er mye til å være meg.

    Jeg orket ikke å være med på vite alt om alle, og tekst meldinger hele tiden. Og slik er jeg.

  12. Melek permalink
    desember 9, 2009 01:53

    Catalyzator! Der var du igjen. Det er veldig sterkt å lese det du skriver om liet ditt. Jeg vil bare du skal vite at jeg ser deg, og jeg skjønner deg. Kanskje finnes det ikke noe lys i enden av tunnelen. Men du blir sett, jeg kjenner din ensomhet og smerte på kroppen. Det får meg til å bli helt kvalm av politiske fraser som «fellesskap» og «solidaritet».
    Jeg aner ikke om det har noe å si for deg i det hele tatt, å høre at du blir sett.
    Noen ganger tenker jeg at ikke alle av oss får lykkelige liv. Noen får ensomme, vanskelige, kranglete, konfliktfylte liv fyllt av kamp. Inderlig ensom kamp mot urettferdighet og for verdighet.
    Du er i alle fall ikke alene. Det er mange av oss som lever slike liv. Noen hele livet, andre i faser. Men fortsatt viktig å huske på at det finnes faser. Ikke all elendighet varer.
    plutselig er det et lite ekorn som flytter inn i et tre utenfor vinduet ditt, og som kommer hoppende hver morgen for å spise kongler…Det er kanskje den trøsten du får, og om du tar muligheten kan det faktisk åpne for en ny fase.
    Om ikke annet, så kan det i alle fall åpne for nye tanker i nye retninger. Hver gang du ser på det ekornet. Selv om ensomheten sikkert er like stor.
    Trøsten du fikk av meg her og nå var egentlig at det finnes ingen trøst, men du ble i alle fall sett. Din smerte eksisterer, og i natt var det tilfeldigvis meg som fanget den opp.

    • desember 9, 2009 08:50

      Tusen takk, Melek; nå lærte jeg noe viktig.

      Jeg håper Catalyzator og andre leser at du også ser -og kjenner det godt for seg og kan hende som en slags trøst?

  13. Melek permalink
    desember 9, 2009 13:52

    Kjære Maria(smetode), det var nesten godt gjort om du lærte noe av dette. Men det var godt for meg med en kommentar fra deg, så fikk jeg også føle meg «sett» i dag 🙂

    Egentlig er det jo bare trist alt sammen. Litt sånn «tilværelsens uutholdelige letthet»-trist…
    Jeg tror du har helt rett i det du har skrevet tidligere, at det også er noe kulturelt i dette ensomhetstemaet.
    Det har noe med hvordan vi har organisert samfunnet vårt på. Sosialdemokratiet med en sterk stat er bra for mange, men ikke for mange kronisk syke. Ensomhetsfølelsen er større en den hadde behøvd å være om ikke alle skulle ha så høye lønninger, og derfor måtte jobbe så mye, mens andre blir helt uten noen å leke med. For eksempel. Og en rekke andre aspekter som blir for langt å skrive om for meg nå. Alle må for eksempel ha en organisasjon eller klubb i ryggen for å komme noen veg her i landet. Det er også en vanskelig samfunnsmodell for kronisk syke.

    Men pluss og minus finnes med alt, der staten er svakere har jeg selv erfart at familiens rolle og inflytelse blir sterkere. Jeg vet ikke hva jeg foretrekker; sterk familie eller sterk stat. Kanskje ingen av delene, men i alle fall ikke sterk stat… Det dreper for mye initiativ og evne til å tenke muligheter.
    Jeg tenker mange ganger på om jeg skal melde meg helt ut av NAV-systemet, for eksempel. (Altså si nei takk til videre oppfølging og overføringer.) Og selge alt jeg eier og har, og forsøke å leve av de pengene. Men hvis jeg ikke dør ung, har jeg for mange år igjen å leve til at regnestykket går opp… Likevel kan det hende jeg gjør det en dag. Det handler om å få tilbake verdigheten og muligheten til å bestemme selv. For eksempel kunne reise ut av landet når jeg selv ønsker og har behov for det, uten å måtte spørre NAV om lov først. Den ensomheten den fengselsfølelsen jeg lever under nå skaper, er ubeskrivelig. Og jeg tenker ofte at de pengene jeg får fra NAV hver måned ikke er verd alt jeg må ofre av frihet. Jeg er ikke kriminell og har ikk gjort noe galt, likevel kan jeg ikke reise ut av landet uten godkjenning først. for da blir jeg trygdemisbruker. Enda det er godkjent at jeg har varig nedsatt arbeidsevne pga sykdom. et slikt system hjelper ikke meg til å klare å øke min arbeidsinnsats, det gjør meg bare nedtrykt og redd for å gjøre noe galt.

    Hadde jeg fått velge hadde jeg sikkert dratt tilbake til hippietiden, med fri flyt av det meste. Men uten dop. Det intresserer ikke meg.

    Nå er jeg langt ute på viddene og kanskje «of topic», men det bare kom og ville ut. Sorry 🙂

    Hvis andre har tanker om det med å selge alt man eier og har, for så å melde seg ut av hele NAVopplegget, blir jeg glad for å høre. Både for og mot. For jeg føler at snart 9 år i systemet gjør at mister store deler av livet mitt. Jeg er rett og slett usikker på om det er verdt det. Det er jo ikke noe ivegen med evnene mine eller hodet mitt, så kanskje ville noe forløses i meg om jeg ble kvitt det syst

  14. Melek permalink
    desember 9, 2009 13:56

    …stemet. Ja, dere skjønner. Her kommentaren av gårde, og postet seg selv.

    Kanskje dette tema med i eller utenfor NAV-systemet, har noe med ensomhet å gjøre likevel? Livet mitt ville forandre seg mye om jeg kom meg ut av det hele. Fattigere, men helt sikkert lykkeligere og friere.

Trackbacks

  1. Tweets that mention Hvordan har du det akkurat nå? « Marias Metode -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: