Skip to content

Å vente – en livsløgn?

november 29, 2009

Det er første søndag i advent i dag. Det er nå vi skal begynne å vente. Det er nedtelling i form av lys som er markert med tall fra en til 24, pakker på en snor med samme tall, lilla lys, fire. Alt skal minne oss på at vi venter.

Venter vi ikke hele året igjennom, egentlig?

Venter på at det skal bli bedre,

venter på at livet skal ta til,

venter på sommeren,

venter på at «den eneste ene» skal dukke opp,

at parforholdet skal bli bedre, at barnet skal bli født,

at ungene skal sove om natten,

på desemberlønna.

I mellomtiden foregår livet. Alle disse dagene som kommer og går, som Stig Johannson skriver om. Det er de som er livet. Disse dagene.

Vi venter og venter – blir vi noen gang fornøyde?

Om vi ikke noen gang blir fornøyde uansett; er det da noen vits i å vente? Er det selve ventingen som er poenget?

Kan hende blir livet eller situasjonen aldri blir perfekt. Hver dag som består oftes både  av det en gjerne skulle hatt mer av – men også det en kunne vært foruten. Av og til er det motgang, mye motgang. Ofte er det godsaker på hvert hjørne.
Min bror sier at det å våkne opp om morgenen, i Norge, frisk, med familien rundt seg, er som å vinne i lotto. Han føler seg som en Lottomillionær hver eneste dag.

Jeg var i kontakt med en advokat en gang for å høre om jeg skulle anlegge en sak. Hans råd var at jeg skulle lukke øynene. Min reaksjon var at jeg kunne ikke la slikt skje; det opplevdes urettferdig. Hans svar var at «Livet er urettferdig».
Den gang stolte jeg likevel på magen, kjørte saken – og vant; men denne setningen sitter igjen likevel. Livet er urettferdig. Ville det blitt lettere å slutte å vente på noe som er bedre, om en kunne forsone seg med at det ikke er alt en forstår og at livet i bunn og grunn er urettferdig?

Om livet er urettferdig; hvor mye krefter skal en bruke på det en ikke kan endre?
Som andre mennesker, for eksempel. Man kan ikke endre andre mennesker.
Skal en vente på at de skal endre seg selv – og hvor lenge skal en ta på seg ventehatten?

Mange glemmer å leve mens de venter. Ville vi det blitt bedre å leve dersom øynene ble åpnet form ? Ville vi vært mer fornøyd med det som er bra og forandre det som er mulig å forandre på, dersom det var viktig nok?
Noen ganger kan det være en tøff avgjørelser å ta når en beslutter å stoppe med ventingen. Det fordrer en vilje til å grave dypere i hva en selv vil; og ikke minst; hvilket ansvar en selv må ta.

Det kan være ubehagelig å slutte å vente. Det er kanskje derfor så mange venter?

Advertisements
63 kommentarer leave one →
  1. november 29, 2009 14:52

    Klok bloggpost og en tankevekker til alle ventende.

    Jeg tok et oppgjør med venting tidligere i år – jeg tok store og tunge valg og startet endringen av det jeg selv kan endre på. Overraskende nok har dette ført til at uante nye muligheter har åpenbart seg i livet mitt. Menneskene rundt meg – om de ikke endrer seg – så tilpasser de seg mine valg og min endring, på en betydelig mindre dramatisk måte enn jeg fryktet.

    Mine valg – mitt ansvar. Nå tør jeg å være en som lar seg skinne på.

    Jeg tør å ha det godt – etter at jeg sluttet å vente på andres endring.

    Takk for fint innlegg, Maria.

  2. november 29, 2009 14:52

    Du verden så kjent du skrev, de tankene har jeg tenkt selv mange ganger. Og det med at vi hele tiden ikke er fornøyd med der vi er, det er veldig synd. Når jeg jobbet som ped.leder i barnehage i 15 år, hadde jeg det som et tema på høstens foreldremøte… For som småbarnaforeldre så venter man, som du skriver, på at barna skal sove natta igjennom, og på at de skal kunne gå, slutte med bleier, kunne være hjemme alene, kunne gå til vennen alene…osv…Og så har de plutselig flyttet ut, og da venter vi på at de skal ta seg tid til å komme hjem… Vi trenger et «kurs» i å leve NÅ, være fornøyd med slikt det er nå osv. Og ikke hele tiden vente på noe «der framme»!
    Takk for godt blogginnelgg om et viktig tema!

  3. november 29, 2009 17:17

    Takk for flott innlegg om å sette pris på nuet!

    Vil likevel minne om den dypere styrke som ligger i den gode meningen av å vente.
    Den Viktor Frankl trekker frem som en av årsakene til at man klarte å stå løpet i konsentrasjonsleirene. Hvor viktig håpets venting er som en stadig styrke i nuet.

  4. Søren permalink
    november 29, 2009 17:44

    Og man er ikke som lykkeligst når man er på ferie. Man er det når man venter på å dra på ferie.

  5. november 29, 2009 18:56

    Fint å se at dere plukker opp akkurat det dere sitter med av egne erfaringer og tanker rundt det å vente.
    Det ser ut til at dere forbinder denne bloggpostens innhold med vidt ulike ting.

    @Curly: Noen ganger går man lenge før man forstår at man ikke er prisgitt andres adferd til evig tid, men at det _er_ mulig å endre sin egen. Det er ofte når man står der – ytterst på stupebrettet, skal-skal ikke, at det er som skummelest.

    Gratulerer med det gode valget du gjorde, for deg og dine!

    @Jorun: Kjenner godt igjen det der. Når barnet bare…. da skal jeg…og så ble barnet bare… og da skulle jeg. Plutselig er barnet blir kjempestort og så er det slik at en bare får håpe på at en har vært med på å utstyret barnet med sterke vinger før første flyvetur.

    @Predikeren: Ja, det er litt som Andy Warhol sier lenger opp:
    «The idea of waiting for something makes it more exiting».
    Det er likevel ikke motsetninger. Det er fint å glede seg. Det er på en måte også å leve litt «nå». En kan velge å la være å glede seg fordi «det blir sikkert ikke noe av likevel». Da blir det lite «nå» av det.

    @Søren: Velkommen til bloggs!
    Ja, for mange er det nok slik. Det er litt trist, synes jeg.

  6. november 29, 2009 19:03

    Jeg lurer på; når man venter og venter på at noe skal skje, blir det til slutt slik at forventningene blir urealistiske slik at når det skjer, så blir en skuffet?

    Er det derfor det kan bli som Søren skriver; ventingen som er best?

    Det vanskelige med denne ventningen er når en setter livet man faktisk lever «på vent». Fryser det ned til bedre tider.
    Drar skuldrene opp mot nakken og stålsetter seg for virkeligheten som er for vanskelig å leve. Om store deler av livet blir slik, kan en jo våkne opp en dag og lure på hvor dagene ble av og bli uendelig skuffet over livet og hva det var meningen det skulle bringe?

    Jeg tror mange tenker slik; hva «livet skal bringe» og glemmer at det er en selv som må bringe og putte mening i det en lever.

  7. Søren permalink
    november 29, 2009 19:05

    Jeg mener det var Kierkegaard som sa noe om lykken ved å vente kontra lykken ved å gjøre.

  8. Søren permalink
    november 29, 2009 19:09

    Jeg overlater til store tenkere å tenke store tanker. Kanskje en dag finner jeg ut hvem av de som hadde rett.

    • november 29, 2009 19:14

      Tankene kan også være litt mindre.

      Hvordan forholder du deg til det mange kaller «livsløgner» selv? 😉

      Ønsker du dem påpekt, eller vil du helst at de skal ligge i fred?
      (Om du tror du har noen, selvsagt)

  9. Søren permalink
    november 29, 2009 19:15

    Livsløgner?

    De er nødvendige. Jeg forsøker å holde meg med så mange som milig. Det gjør livet lettere.

    • november 29, 2009 19:20

      For den som har livsløgnen oppfattes det nok som lettere. Absolutt!
      Det er jo derfor det er så vanskleig å gjøre noe med dem, ikke sant? De beskytter mot det som er vanskelig å innse og som oftes krever endring.

      For den som omgåes mennesker med mange livsløgner, spesielt der de er rimelig synlige for andre og fører til adferd som er vanskelig å forholde seg til, kan det bli vanskelig.

      Det du sier er at du heller vil være uvitende om dine livsløgner enn å endre adferd slik at du eventuelt blir lettere å forholde deg til for andre og igjen lettere forholder deg til andre?

      Eller er jeg helt på villspor og tolker saker inn i det du sier nå?

      Det er alltid en avveiing for når og om en skal trekke gardinene til side for andre. Jeg har en lei tendens til å påpeke at keiseren er naken. Det er ikke alltid lurt

  10. Søren permalink
    november 29, 2009 19:25

    Vel, det er jo ingen livsløgn mer, hvis du vet det er hva det er, men det vil alltid være mulig å opprettholde livsløgn ovenfor annen- eller tredjepart – og da lever den vel likevel.

    En livsløgn kan for eksempel være «stor selvinnsikt».

    Jeg kan ikke se at jeg har nevnt noe om adferd.

  11. Søren permalink
    november 29, 2009 19:38

    Forresten, det er ikke bra å ta livsløgnen fra et menneske, i alle fall ikke et gjennomsnittsmenneske – (og nå strør jeg – nei sår et korn) – sier Ibsen.

    Jeg vet ikke hvordan det er å være en av påpekerne, men jeg kan tenke meg at det er slitsomt – både å kle keiseren naken, og å bli avkledt (eller, vent! – keiseren var jo allerede avkledt – *fnys* – nå blir det komplisert her…)

    • november 30, 2009 20:01

      Det kan nok være litt slitsomt, kanskje?

      Dessverre er jeg født med en litt naiv innstilling til livet, tror jeg. Jeg tror og forventer bra ting fra folk. Ærlighet, oppriktighet, troskap, konsistens og evne til å reflektere.
      Jeg tror (trodde) at de fleste ønsker å bli bedre, å se hvordan speilet virkelig ser ut.

      To ganger har jeg opplevd at det som kan hende defineres som en livsløgn ble avdekket i samtaler. Disse gangene har det ført til store endringer som har ført til gode saker for den andre. (Ja, jeg har selv fått livsløgner avkledd et par ganger. Vanskelig, men jeg ville ikke vært innsikten foruten).

      Det har vært mange situasjoner der jeg skulle ha latt være å snakke om temaer. Det begynner å demre for meg at det slett ikke er slik at alle ønsker å bli «bedre».
      Jeg har mistet noen «venner» på denne måten.
      På den andre siden har jeg mange venner som vil møte meg i sterke møter; der det _skjer_ saker og der begge parter setter pris på tilstedeværelse på alle nivåer.

      Heldigvis er vi ulike. Det finnes noen for alle. 🙂

      • Søren permalink
        november 30, 2009 23:18

        Du kan ikke forvente bra ting fra folk, eller du kan, men da forsvinner de vanligvis, eller du støter de fra deg.

        Ta inn over deg den menneskelige faktor, den som gjør at vi velger å røyke, den som gjør at vi velger på tross av alt vi vet, den som støter mennesker vekk fordi vi velger å gjøre ingenting fremfor å gjøre noe.

        Selv tror jeg ikke at de fleste foretrekker å bli bedre. De aller flrste ønsker å stevne frem som vanlig, de trenger en gulrot eller en pisk, og helst det siste – kanskje også redsel og angst, fort å endre seg til det bedre.

        Dette er off topic, men siden du åpnet døra…

  12. november 29, 2009 20:11

    Når en ser tilbake på all ventingen… å forsøker å se fremover i håp om mindre venting… så må en kanske innse at det er behageligere å slutte ventingen en gang for alle, ventingen i seg selv er for vond og erfaringen tilsier at ventingen ikke blir belønnet… men ventingen er av to onder alikevel veien for å beholde et håp… selv om en ikke lenger ser noe håp…

    Som en annen blogger skrev så kjekt: En ser jo lyset i tunellen der fremme… selv om lyset viste seg å være et møtende tog så trodde en et øyeblikk at det var håp !

    • november 30, 2009 20:09

      Det er et veldig fint poeng, Catalyzator!

      Å legge sitt håp i venten er livsviktig!
      Det er lurt å fortsette med den typen venten, tror jeg.
      Håp må man ha.
      Jeg tror vi dør uten håp, rett og slett.
      Innvendig.

      I mellomtiden, mens en håper og venter på at håpet skal bli virkelighet, er det likevel viktig å gjøre det beste ut av der en er nå. Det er alltid saker som er bra, på en eller annen måte. Om ikke akkurat nå, så om 30 minutter fra nå.

      For deg, Catalyzator, vet jeg at du har hatt det beintøft over lang tid. Du er god på å sette pris på nettverket du aktivt lager gjennom bloggen din. Slikt gjør meg glad!

  13. november 29, 2009 22:31

    Jeg må kommentere litt til. Jeg mener jo også det ligger mye glede i det å vente, men man kan vente både på noe som aldri kommer, eller vente og så blir det aldri slik man tror (som kan kalles magisk glede/forventning, der barnet venter og får en oppskrudd forventning til at f.eks jula skal bli så fantastisk…men så blir den ikke det..og får en skuffelse). Men det er mye glede i god venting, men også viktig å leve NÅ, ikke bare vente på noe der framme!

    • november 30, 2009 20:13

      Bare kommenter i vei, Jorunn; sånt blir jeg glad for!

      Det er også veldig sant, det du sier der; det er mye god glede i å vente.

      Det var kanskje det jeg ville si noe om tidligere. Om en ikke har evne til å glede seg til noe som skal skje, ha FORventninger, så snyter en seg selv for noe av gleden. Noen tør ikke glede seg til noe som helst, fordi de er så redd for skuffelsen.
      Noen gleder seg og gleder seg -om det ikke ble noe av, det som en gledet seg til, så tenker de at de i alle fall fikk med seg FORventningens glede!

      (Har ikke kommet helt dit ennå selv, men det er vel lov å strekke seg? :-))

  14. dropsofdreams permalink
    november 30, 2009 01:08

    Jeg har ikke lest alle svar. Men har vært på begge sider. Jeg har vært den som har ventet, og den noen venter på. På en måte henger disse to sammen, for mitt vedkommende.

    Jeg gav opp å vente, fordi jeg forsto at jeg ikke kunne forvente noe annet enn det jeg hadde. Hjerteskjærende.

    Men jeg opplever andre, med store rommende hjerter som venter på meg. Fortsatt. Og det er hjerteskjærende også. Fordi jeg vil jo ikke la de vente. Det hadde vært lettere å vite at de glemte meg. Men de viser at de ikke gjør det. Jeg håper de vet at jeg ikke lar de vente av noen som helst annen grunn enn at jeg er nødt til å finne ut av mye. Bla dette om dagene. At det er de som er livet. Jeg må det. For å igjen bli den det er verdt å vente på.

    • november 30, 2009 20:19

      Velkommen til bloggs, dropsofdreams!

      Interessant det du sier om å «bli den det er verdt å vente på».

      Hvem skal bestemme om du er verdt å vente på?
      Du? Den som venter?

      Utfra det su sier ser det ut som om det er noen som mener du er verdt å vente på allerede. 🙂

      Du tenker kanskje på at du trenger å finne mer ut av hva du selv vil og hvor du skal? Det er mange kroker å henge seg fast på i dette livet, mange avstikkere en skal ta.

      Vil vi noen gang kjenne oss selv? Virkelig?
      Vil vi noen gang vite hva vi vil? Virkelig?

      (Også så mange spørsmål – og enda er det bare mandag! *ler*)

  15. november 30, 2009 02:03

    Vente er et ord som kan bety ganske mye, både positivt og negativt. Å forholde seg i ro til noe skjer kan i mange tilfeller være kjedelig og uproduktivt i lengden, men kan også være veldig avslappende i korte perioder. Å vente kan være å ikke benytte en mulighet, enten fordi man ikke vil eller fordi man tar det for gitt at muligheten kommer igjen. Å vente kan være å se fram mot noe, og glede seg på forhånd. Det kan være fint, men det kan gjøre skuffelsen større dersom forventningene blir for store eller hendelsen uteblir. Å forvente noe kan bety at en er forberedt, og det kan være en tar noe for gitt. Å vente kan være ren latskap og tiltaksløshet.

    Å forvente at rettferdigheten skjer fyldest i løpet av et liv blir nok fort den største livsløgnen.

    Å nøye velge hva en skal vente på, og hvordan, og ikke minst å være bevisst på at ventingen kan ta overhånd og bestemme seg for å slutte å vente, det tror jeg er ganske viktig.

    • november 30, 2009 20:26

      «Å nøye velge hva en skal vente på, og hvordan, og ikke minst å være bevisst på at ventingen kan ta overhånd og bestemme seg for å slutte å vente, det tror jeg er ganske viktig.»

      Veldig enig med deg.

      Også er det dette med å stå på kanten og skulle kaste seg ut i 10 000 meter fritt fall. Vil vingene holde? Hva om jeg velger feil?

      (Hei langt der oppe; Søren Kierkegaard!)

      Det er redselen for å velge galt som avholder oss fra å velge oss ut eller inn i en venten, tror jeg. Når vi første er bevisst at det er å sitte på gjerdet vi holder på med.

  16. november 30, 2009 08:55

    Spennende og fin post, Maria! Veldig bra kommentarfelt også.

    Håp er viktig, det som Predikeren skriver over her traff meg. Det er håpet som holder meg i live, noen ganger. Livsløgn..? Jeg vet ikke, det er jo vanskelig å vite før jeg vet hvordan det går. Blir jeg for eksempel noen gang frisk av ME’en? Det er umulig å vite nå, men jeg har håp. 🙂

    Å glede meg til ferier o.l. ser jeg på som kun positivt. Det er deilig å planlegge, å vite at det ligger noe hyggelig og venter langt der framme, å telle ned antall uker og dager til det skal skje. Kanskje blir ikke ferien som jeg trodde/ønsket, men jeg føler ikke det er det samme som at gleden og forventningene var livsløgner.

    Å vente på at noen skal endre seg, derimot, det har vist seg gang på gang å være en stor bommert for min del. Det eneste som skjer da er at jeg blir skuffet og frustrert. Så jeg forsøker å la det være, selv om det kan være veldig vanskelig.

    Dette med livsløgner… En gang møtte jeg ei som provoserte meg fordi hun ga uttrykk for at hun ikke trodde livet ville servere henne grusomme opplevelser fordi «hun ikke ville tåle det». Hun hadde nettopp fått vite om noe som jeg har opplevd; en stor sorg – en av de større man kan få i livet. Når hun da sa at «dette kommer aldri til å skje meg», følte jeg hun på en måte fortalte meg at jeg var blitt «vurdert» til å tåle det, til å være sterk nok, og så hadde livet/skjebnen valgt meg ut til en stor tragedie. For noe sprøyt! Livet er ikke rettferdig på noen som helst måte, og slik jeg ser det er det helt tilfeldig at den store sorgen rammet meg. Jeg har ikke gjort meg fortjent til den, eller bedt om den fordi jeg er så himla sterk.

    Så jeg svarte henne; «Man skal ikke ta livsløgnen fra folk, men det du sa der er nettopp en slik.» Da begynte hun å gråte. Så, det kan se ut som Ibsen hadde rett. Jeg burde latt være å si det til henne, sikkert.

    • november 30, 2009 20:37

      Ja, er det ikke spennende hvor ulike vinkler vi tar med oss inn i dette kommentarfeltet?

      Jeg tror ikke at noe av det du skriver om at du bedriver kan kalles livsløgner. Som jeg skrev til Catalyzator; vi dør uten håp! Å legge seg ned og _ikke_ lenger tro og håpe, blir helt galt.

      Å legge seg ned og bare tro og håper, blir ikke helt rett det heller. Ikke for meg, i alle fall. Ikke lenge.

      Jeg må ha med begge deler; både troen, håpet, venten, men også driften til endring på det jeg ikke vil være i.

      Det var en merkelig historie du fortalte. Vi har jo livsløgner, små eller store, alle sammen. Kan hende var hun så livredd for å møte motstand at bare tanken på at noe kunne skje henne gjorde henne så ute av seg at hun måtte lage forestillingen om at noe fælt aldri ville skje henne?

      Dette med andres livsløgner og hvordan forholde seg til dem har jeg sagt litt om lenger opp.

      Noen ganger er det ikke godt å vite om en skal si noe, eller ei. For meg ser det ut som om du i denne situasjonen i grunn bare plasserte hennes kommentar der den hørte hjemme; i det absurde univers. I samme stund ser det ut til at du rokket ved det mest fryktelige i henne og hun falt skjelvende inn i redselen.

  17. november 30, 2009 12:31

    Lothiane: Du ble tråkket på et verkepunkt og reagerte helt forståelig og legitimt!

    Denne diskusjonen har trigget en del referanser i min hjerne:

    1. Fra salmen ‘Blott en dag’:

    «Som din dag, så skall din kraft ock vara,*
    detta löfte gav han mig.»
    [* 5 Mos 33, 25]

    2. Fra Karin Boyes dikt «I rörelse»:

    Den mätta dagen, den är aldri störst
    Den bästa dagen är en dag av törst

    Nog finns det mål och mäning i vår färd
    men det är vägen, som är mödan värd

    3. «Jeg kan ikke ha det slik! Eller kan jeg det?» En artikkel av Svein Gran:

    http://www.npf-rogaland.net/oppgaver/artsveing.htm

    Det får bli mitt bidrag 🙂

    • november 30, 2009 20:50

      Takk for kloke bidrag, Titta!

      Jeg ser du skriver noe om at en skal ha noe som ikke er hel perfekt, noe som skurrer litt, noe som fortsatt skal fylles på, for at livet skal oppleves godt? Det å vente er i seg selv en god kvalitet ved livet?

      Om det er slik du ser det, er jeg på mange måter enig med deg.
      Jeg tror likevel det som mange gjør er at de aldri er fornøyde og at dette blir hovedfokuset. «Alt jeg ikke har -som jeg vil ha».

      Litt av noe av det jeg leser i lenken du la ved. (Som forøvrig fikk meg til å tenke på min egen tid i munkekloster, time etter time, stille, mygg som spiste meg opp og munker som mente at slangene bare var mine brødre og de ville meg jo slett ikke vondt :-))

      Jeg leste også i lenken du la ved:

      «Målet innen denne tradisjonen er at alle lengsler må erkjennes som det de er – lengsler. Min klient aksepterte sine lengsler og redsler som det de var, uten å vente på tilgivelse fra overgriper eller dom over overgriper. Slik kunne hun lettere gå videre og ta vare på det hun tross alt ikke hadde mistet.»

      Det er en kunst å tilgi og en kraftanstrengelse å tilgi den som ikke ber om tilgivelse.

      Iskwew har skrevet en historie på sin blogg om dette:

      http://iskwew.com/blogg/2007/02/26/brev-til-en-psykopat/

      Les spesielt kommentarfeltet. Der snakkes det om evnen til å begrave og å gå videre og hvor vanskelig dette er.

  18. Lisbeth Salander permalink
    november 30, 2009 15:10

    Jeg tror det er forskjell på ventingen. Den ene er mer tilbakelent og avventene, kanskje passiv, hvor man venter på at noe skal bli gitt en. Den andre er mer offensiv og skapende… hvor man venter på noe man VIL skal komme. Man tar en mer aktiv holdning og er ansvarlig for sitt eget liv og det som skjer en.

    I venting ligger det for meg mye håp. I håp ligger det tro. Uten håp og tro, tror jeg ikke vi hadde kommet langt i livet. For meg er det to viktige ingredienser i mitt liv. Tro, håp og kjærlighet…

    • november 30, 2009 21:10

      Jasså, Lisbeth Salander; dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle høre fra din munn 🙂

      (I alle fall ikke fra den «ekte» Lisbeth Salander)

      Jeg synes denne Lisbeth, inne på min blogg, sier det hele veldig fint! Takk!

    • desember 1, 2009 12:19

      Lisbeth! Du finnes! 😀

      (L. Salander er min nye «helt»)

      • desember 1, 2009 23:42

        Salander er…ja, hun er…bare helt…ja…
        :alt, egentlig.

        ;-D

      • Lisbeth Salander permalink
        desember 5, 2009 18:52

        *ler* Ja, tenk om vi alle kunne være mer som henne. Da tror jeg vi kvinner hadde vært bra sunde! Det er fint å strekke seg etter et slikt nick… Hun er også min nye helt!

      • desember 5, 2009 23:15

        Goosh!

        Jeg har akkurat sett siste filmen med henne, «Jenta som lekte med ilden». Hun kan jo til og med overleve å bli skutt på og bli levende begravet.

        Det begynner jo å nærme seg superheltinne, det, jo!

      • desember 9, 2009 21:17

        Havner denne kommentaren riktig, tro? Er ment å komme etter Lisbeth og Marias svar på dette med vår nye heltinne. 🙂

        Jeg har nettopp gjort meg ferdig med tredje boka og håper jeg snarest får sett siste filmen. Har sett 1 og 2. Fy steike så kul dama er, selv om hun selvagt har et noe spesielt forhold til lov og rett. Men jeg tror faktisk at man har litt å lære av hennes holdning til det å være offer. Jepp, jeg tror nok jeg skal ha henne som et slags forbilde videre, i hvert fall i forhold til enkelte deler av livet. 🙂

        • desember 9, 2009 21:29

          Den havnet akkurat der den skulle havne; Lothiane 😉

          Jeg har også sansen for disse kvinnen som ikke vil være offer og som har ressurser til å gi full pakke tilbake.

          Har også en forkjærlighet for Kill Bill-filmene med Uma Thurman som hevner. Filmene er også vakre, estetiske i hvert eneste dirrende minutt.

  19. november 30, 2009 23:11

    Jeg tror vi noen ganger bare havner på vent. Det er litt merkelig å tenke på, men vi venter til helga da skal jeg vaske. Men ble det gjort, nei da!, vi venter til neste helg. Det blir som å hente posten og ha lite penger, det går en uke, to uker og så vidre og så kommer telefonene. Kan du finne en løsning da blir det mindre å betale. Med hva? Noen ganger blir det mye dyrere å vente. Også det å vente på livet, jeg har aldri ventet på livet ikke engang da jeg var veldig syk. Noe lå på vent som å gå i posten. men jeg ventet ikke med å puste. Jeg ventet ikke med å lære meg å leve på en annen måe. Jeg ventet ikke etter hjelp men søkte den. Det reddet sjela mi.

    Men jeg hadde i mange år ventet på bedre tider, bedre lege og en kjæreste som ville ha meg som syk. Jeg ventet på at han skulle ordne opp i livet mitt. Drømte om det. Men han jeg lengtet etter ventet på meg en gang i året. I jula, da fikk jeg varme og kjærlighet. Og allerede i januar lengtet jeg etter ham. Kjenner lengselen ennå.

    Vi begge venter fordi vi ikke er sikker, tenk usikker i 16 år. Men det påvirker andre deler av livet også. Jeg kan jo ikke finne en annen. Å gud hvem vil ha en som lever med hele seg, ler og trives godt i eget selskap. Og som har lært seg å skjerme livet sitt og tar med seg posetive ting.

    Jeg føler mere på at vi blir satt i bås, en ventebrakke, der en kun lever. Uten store drømmer fordi en kan ikke gjøre noe fordi da blir en sykere. En kan bli værre, vi venter til det kommer en kur. Endelig skjer det noe sies det. Men det sjer ikke noe hvis vi ikke gjør noe selv. Hvis vi ikke begynner med eget liv og lever det. Ikke i fortid, ikke nå tid(det er jo også fortid) men kanskje lever det i dag, satser på morgendagen og ikke være redd for å tøye grenser.

    Vi venter på svar fra NAV, venter på penger fra dem. Gruer oss til å få svar, svar fra kreditorer, skatt og urealistiske drømmer. Men det finnes håp og hjelp. Men en må være mottakelig, gi slipp på fordommer og tro litt mere på seg selv. Og ikke vent på at livet går enforbi. Det kommer ikke av seg selv, jeg tørr ikke, ingen tror på meg, bare noen mommer innom så skal jeg spørre. Men jeg turde ikke, neste gang kanskje. Å jo da kjenner meg igjen. Det finnes en god løsning. Som fungete for meg. Skriv ned de posetive sidene og hva en har gjort og gjør det om og om igjen. Slik at det blir en trygghet og utvid horisonten. Løsne litt på gjerdene og sitt på gjerde å vente er forbi. Hopp ned på andre siden rolig og det er lov til å trekke seg tilbake. Men utvid en gang i blandt. Da blir ventetiden kortere og en finner ut at jo, jeg har levd litt i dag. En god porsjon hverdagslykke.

    Jeg ventet så lenge på NAV og søknad på bil. Jeg har ikke tid til å vente lengre. Ikke til over jul, mot våren osv. Har fått avslag en gang. Og kjøpte meg bil i dag. Jeg har tatt et nytt steg mot livet. Igjen og igjen.

    Veldig spennede tema Maria. Skulle så gjerne ha vært med å diskutere dette mere.

    Klem fra lykke.

    Ps, det nytter å leve, tro håp og kjærlighet til livet er viktig!

    • desember 1, 2009 23:30

      Takk for lang og fin drodlereise, Lykkefund!

      Du skrev

      – «Jeg ventet ikke med å lære meg å leve på en annen måe.»

      Det er der du har lykkes, tror jeg. Med å starte med å leve på den måten du kan, istedet for å vente til du blir » en annen, i en annen situasjon».

      Klart det er vanskelig å se for seg at en skal slutte å vente, når en ligger, føler seg kjempesyk, nesten ikke kan røre seg, ikke tåler det som er livet: lyder, latter, lys og felleskap.

      Likevel, likevel: Esquil, som jeg har lenket til tidligere her inne, lå i mørk kjeller, uten stand til å røre seg og fabulerte en bok inne i hodet. Han lagde musikk, som han deretter skrev ned når han ble frisk, når han ble i standt til det, når hans situasjon endret seg.

      Hva vil jeg si med dette? Ikke vent med å gjøre det en kan gjøre og som bygger en selv opp. Om det å skrive blogg, bygger opp; er det det en skal gjøre. Om det er nebrytende, om en møter motstand, kommer i krangler, er det lurt å heller gjøre noe annet.

      Litt sånn: Slutt å vente, du som venter!
      Det er nå det bygges kropp og psyke, ikke om ett år, om 10 år.

      🙂

  20. november 30, 2009 23:16

    Jeg setter en knapp på Nøytrale forventninger jeg, da.

    Da venter man at noe skal skje, men er helt åpen for HVA som kan finne på å skje…

    Jeg leste et eller annet sted at folk som var flinke til å vente var lykkeligere enn andre.. hm.. jeg syns jeg er FLINK til å vente på både det ene og det andre, men det er da jaggu ikke alltid med et smil veit jeg..

    Også var det en eller annen (jeg husker dessverre ikke hvem) som sa: «Den tia man bruker på ønsker er bortkasta».. M.a.o – det er handling som gjelder… eh.. og det sitter jeg å venter på at jeg skal få begynt med.. å bruke handlekraft i stedenfor tålmodighet. Man er en veldig koselig person hvis man er tålmodig, men særlig effektiv er man jo ikke – dah..

    Men jeg er så nøytral at det nesten ikke er til å hæle, sååå..
    :O)

    • desember 1, 2009 23:37

      Hehehehe….koselige ventere, ja.

      Det der med med lykke og venting tror jeg dreier seg om en studie som ble gjort på fireåringer.

      De ble fortalt at om de ville kunne de spise opp gotteriet i den tiden forsøksleder var ute av rommet. Om de valgte å ikke spise gotteriet i den tiden, ville de få dobbelt så mye senere.

      Det viste seg i ettertid at den som klarte å utsette den umiddelbare tilfredstillelsen og ikke tok gotteriet i den tiden forsøksleder var ute av rommet, senere opplevde oftere følelse av lykke.

      Er det fordi de tenkte mer langsiktig og ikke måtte ha, akkkurat nå, og dermed tok flere fornuftige valg som førte til at det oppnådde lettere faktorer som mange forbinder med lykke: mer stabil økonomi, stabilt partnerforhold, stabile vennskap, stabil jobbsituajson?

      Eller var det ventingen i seg selv som gjorde at de var mer lykkelige?

      Handling teller. Det er nærmest mitt mantra. Folk kan snakke og si og mene så mye, men det teller ikke så lenge det ikke er handling bak ordene.
      Jeg er vel litt streng der, tror jeg 🙂

      *får vel se til å handle litt selv, snart, kanskje?:-)*

  21. jojja permalink
    desember 1, 2009 14:31

    Heia !

    Her i gården venter vi selvsagt på den 24 desember, men i ventetiden nyter vi øyeblikkene, og koser oss masse.. Jeg tror faktisk at uansett hvilken årstid eller andre ting vi venter på er det viktig med øyeblikkene.. Akkurat nå er jeg bare lykkelig over at jeg er ferdig med så mye i huset, og forberedelser at jeg kan og har mulighet til å nyte…

    God bloggpost maria, for du tar opp noe viktig.

    Ha en fin ventetid

    • desember 1, 2009 23:40

      Heisann, jojja!

      Så bra at du nyter øyeblikkene, da venter du jo ikke på noe som er bedre, men er på plass i det du er i akkurat nå!

      Heldig, er du, som får _det_ til og som gjør det bra for deg!

  22. desember 1, 2009 23:38

    Søren skriver langt der oppe noe interessant.

    «Selv tror jeg ikke at de fleste foretrekker å bli bedre. De aller fleste ønsker å stevne frem som vanlig, de trenger en gulrot eller en pisk, og helst det siste – kanskje også redsel og angst, fort å endre seg til det bedre.»

    Hva tror dere andre om dette?

    • desember 2, 2009 13:38

      Jeg kan til dels være enig med ham.
      Jeg ser det i rundt meg hele tiden. Og folk sier «jeg» trenger bare et spark bak for å komme i gang. Ikke sparke seg selv, men andre skal gjøre det. Og en annen ting er at mange blir værende i en salgs levende døs, litt likegyldig på egen helse. Men sier til seg selv om jeg «det og det» blir jeg værre.
      Men jeg ser også at ensomheten kommer snikende hvis en ikke er engasjert, men bare sitter å venter. Det blir en usunn tilstand i seg selv.

  23. desember 2, 2009 00:58

    Hei igjen. Bestemte meg for flytte nettaktiviteten til det mere fruktbart sted. 🙂

    Jeg tenker at man kan drømme om morgendagen, men det er akkurat NÅ man kan være lykkelig. Dersom man tar seg tid til å leve litt mere i nuet, kan det hende at man gjør seg noen oppdagelser.

    Jeg hadde en fantastisk fin konsertopplevelse på søndag. Verden utenfor eksitsterte ikke lenger. Man skulle tatt seg tid til flere slike opplevelser i hverdagen. Hvem vet hvilke andre dører det kan åpne? 🙂

    • desember 2, 2009 09:30

      Hei Annesier og velkommen hit!

      Du har en god start på en fin blogg med gode tekster som ga meg litt å tenke på ;-). Det blir spennende å følge deg!

      Det er det med å leve her og nå som _høres_ så lett ut.

      Å få det til, er noe helt annet og mye, mye vanskeligere.

      Konsert er bra!
      Noe av det fine med musikk, dans og ulike kunstopplevelser (og trening!) er nettopp det at en blir revet med, som det heter, og blir veldig «her», i opplevelsen.

      I natt hadde jeg faktisk en drøm (ja! jeg sov opptil flere timer i strekk!:-)) om dette med å slakke av litt og ikke forvente så mye, være mer godtagende; så temaet er oppe hos meg for tiden, ser det ut for.

  24. Gsmil permalink
    desember 2, 2009 01:00

    Jeg tror ventingen kommer an på årsaken til at man venter.. Adventskalender er en helt ålreit måte å vente til jul på, fordi man både får belønning underveis og det skjer noe, altså det blir kortere til målet.. Det er hele kluet tenker jeg.. Venter vi fordi vi ikke vet hva som skjer, eller venter vi fordi målet nærmer seg, eller venter vi som en slags utsettelse??
    Så lenge ventingen er et ledd i noe som er dynamisk (iallfall for den som venter) så er den verd noe.. men hvis den er statisk og ute av stand til å beveges på inntil avgjørelsen er gjort er ventingen bare vond.

    Jeg har selv ventet, og blitt ventet på.. Og er usannsynlig glad for at vi begge holdt ut ventetiden, som helt sikkert opplevdes ulik fra begges sider.. Og som tilsynelatende kunne ses statisk ut utenfra..

    • desember 2, 2009 09:39

      Hei Gsmil og velkommen til bloggs!
      (Det er så utrolig fint å se både nye og kjente nick her inne).

      Det er gode spørsmål du kommer med, som gjør at jeg får litt å tenke på:

      «Venter vi fordi vi ikke vet hva som skjer, eller venter vi fordi målet nærmer seg, eller venter vi som en slags utsettelse?»

      Jeg er ikke helt sikker på hva du mener når du sier «…hvis den er statisk og ute av stand til å beveges på inntil avgjørelsen er gjort er ventingen bare vond»

      Kan vi vite det på forhånd, da? Om ventingen er statisk?

      Noen ganger tenker jeg at når en venter på å ta en avgjørelse på saker, så kan det være fordi det er prosesser i en selv som må modnes, ikke nødvendigvis det at en vegrer seg for å handle.
      Når jeg tenker meg om har jeg flere ganger i ettertid vært glad for at jeg ikke handlet, men ventet, fordi min første innskytelse viste seg å være «feil».

      • Gsmil permalink
        desember 2, 2009 09:56

        Takk! Fint » å se » deg også!
        Jeg er ikke sikker på om vi vet det hele tiden, om ventingen er statisk eller dynamisk, jeg tror kanskje magefølelsen kan fortelle noe om det..

        Men hvis man egentlig har bestemt seg helt, men bare venter på det riktige tidspunktet til å utføre, og prosessen i forhold til vurderingen om å gjøre er over. Da tenker jeg at ventingen er statisk og kanskje unødvendig?

        Men det er helt sant som du sier, det at prosessene som må modnes. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke handlet da jeg tenkte jeg skulle det 😉

      • desember 2, 2009 10:17

        Jeg tror jeg forstår hva du sier.

        Når en da har bestemt seg for å «gjøre» kommer deretter bestemmelsen om «når gjøre». Dette er også en ny prosess.

        Ofte innebærer våre handlinger endringer hos andre, eller i alle fall endringer i _forholdet_ til andre.

        Jeg tenker på reunions man er på; du vet: ti år etter barneskole, ungdomskole etc.

        Jeg befant meg på en slik en gang og oppdaget at de andre forholdt seg til meg slik jeg var ti år tidligere. De oppførte seg helt annerledes mot meg enn det mine venner gjorde.
        Endringer i meg fører til endringer i andres forhold til meg.

        Noen ganger tenker jeg også at det at en avgjørelse ble gjort akkurat på den måten, på akkurat det tidspunktet var helt rett; fordi det var det jeg kunne med de forutsetningene jeg hadde da.

        På den måten blir vel kanskje alle handlinger og tanker vi tenker rette, fordi det var det som var rett for oss akkurat der og da?

        Å vente og vente kan kanskje være helt rett for noen, fordi de ikke kan annet?

  25. desember 2, 2009 08:45

    Maria skrev i går:
    «Handling teller. Det er nærmest mitt mantra. Folk kan snakke og si og mene så mye, men det teller ikke så lenge det ikke er handling bak ordene.»

    Jeg er enig, men vil tilføye:

    Når helsa tvinger meg til nesten inaktivitet, er det et kinesisk visdomsord som holder motet oppe i meg:

    «Vær ikke redd for å gå sakte framover, men vær redd for å stå stille»

    • desember 2, 2009 10:09

      *ler*

      Du har så rett, Titta. Helt klart! Takk for påminnelse.
      Museskrittene, både mentalt, psykisk og fysisk er viktigere enn noen gang.

      En handling kan jo være å bestemme seg for energiøkonomisering og stå for den. Energiøkonomisering hindrer en likevel ikke fra å fylle på med gode saker for en selv i tiden en er syk.

      Noen gjør det. De tenker bare på hva de skal gjøre når de blir friske. Eller tenker bare på hva de _kunne_ gjøre når de var friske.

      I lang tid husker jeg at jeg så på joggere og tenkte at slik hadde jeg også gjort en gang og nå var alt forbi og slik klarte jo ikke jeg lenger og som jeg savnet det! Savnet fylte hele meg.

      Slik tenkte jeg om det meste. Alt jeg ikke kan gjøre, som jeg gjorde før. Og det er jo veldig mye.

      Likevel er det jo fortsatt mye jeg _kan_ gjøre. I stedet for å vente på at jeg skal bli frisk, og kun det, så prøver jeg å være i _mer_ enn å overleve.

      Men det er jo slik jeg ser det, og slik det er rett for meg, altså.

  26. desember 3, 2009 23:33

    Oioioi – her fant jeg mye bra lesestoff! Synd klokka er så mye – og jeg burde vært under dyna. MEN i morgen har jeg fri og kommer hit med kaffekoppen min for en morgenstund med innhold. 🙂

    • desember 4, 2009 09:52

      Så hyggelig og velkommen til bloggs, Cybolil!
      Ønsker deg en god dag meg godt lesestoff og en passe varm dyne 🙂

  27. lykkefund permalink
    desember 4, 2009 17:39

    Noen få ord om venting. Jeg har en venn som ligger og venter på leger, ortopeder, opptreningsentre, nevrologer osv. Venter og drømmer om leve igjen.
    Jeg har begynt å hjempe ham, men ser igjen at livet hans står på vent http://lykkefund.wordpress.com/ og det er mange i hans situasjon. De er usynlig fordi de klarer ikke å rope om hjelp selv.

    God helg til deg Maria 🙂

    • desember 4, 2009 19:12

      Det er godt å ha hjelpere!

      Hjempere er sikkert bra det også, siden det er sånt som du gjør, Lykkefund 🙂

      Jeg må også legge til at historien du skriver er helt forferdelig.
      Jeg håper du får noen tips og råd. Jeg la ut spørsmål på Twitter om noen kunne bidra, så får vi se hva som blir sagt i kommentarfeltet?

  28. lykkefund permalink
    desember 4, 2009 17:41

    hehe ler litt i det alvorlig her, jeg mener hjelpe, ikke hjempe som er et merkelig ord. Rart det som kommer ut i fra hodet og ned på tastene noen ganger…………

    • desember 7, 2009 16:07

      Det er mye bra og ikke bare rart, som kommer ned på tastene, da, Lykkefund 😉

  29. Havfruen permalink
    desember 7, 2009 17:18

    Hei!
    Dette var en gledelig oppdagelse! Kjekt å finne litt seriøse betraktninger om livets viderverdigheter! Som de fleste blir ensomheten en ikke alltid like kjær følgesvenn i et ME-liv!
    Et utsagn slår meg etter å ha skummet gjennom svarene. Märtha Louise ga et interjuv m et ukeblad i forbindelse m boken hun utga: Hun sa: «Løft det livet du lever». Det var veldig klokt sagt, og gikk rett hjem hos meg. Vi skal ikke forringe oss selv om vi har havarert på ME skjæret. Jeg har en avventende holdning til hva livet vil bringe, men jeg skal jammen leve i nuet, og gjøre det beste ut av det!

  30. desember 9, 2009 21:57

    @Havfruen Åh. Jeg likte den jeg… «Løft det livet du lever.» Godt utsagn å ta med seg… 🙂

Trackbacks

  1. Tweets that mention Å vente – en livsløgn? « Marias Metode -- Topsy.com
  2. Lykken kan aldri vare evig « The word according to Anne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: