Skip to content

Liv funnet på Hittegods!

oktober 9, 2009

Du vet; man tenker jo aldri at man egentlig finner det man har mistet på Hittegods. Man tror at det er stjålet og røvet for alltid og at noen helt sikkert har ødelagt det om man skulle finne det til slutt.

Om man ikke finner det, er det likevel slik at forsikringsselskapet tar et helt statbudsjett i egenandel for at du skal få kjøpe deg nytt, i tillegg til å trekke fra en klekkelig sum for slitasje og elde. For noe jeg hadde tatt veldig godt vare på og som slettes ikke var hverke gammelt eller slitt; bare litt mykt brukt.

Uansett; har du mistet noe, regner du med at man taper.

Noen ganger føles det som om jeg har mistet livet mitt.

Den gode mammaen jeg kunne ha vært med energi til å plaske i timer på badeland,  karriæren jeg er overbevist om at jeg hadde lykkes i, den gode partneren jeg kunne vært; hun som kunne gitt og gitt – med glede og kjærlighet; og som var der når han trengte det. Hun som fortsatt hadde hatt sprut i beina og kjente det deilige endorfinrushet etter dagens timesløpetur.

De dagene som er bedre, og de er det jo en del av; kjenner jeg at det er liv under lokket som klebrer seg til meg. Det bobler, det er lyst, humor og det er glede.

I kjølvannet av oppdagelsene av det nye retroviruset er det mange som er positive og tenker at nå…nå! endelig skal alle ME-syke bli friske.

Jeg gleder meg over denne oppdagelsen, sammen med alle andre. Den er uansett et viktig skritt i forståelsen av hva denne sykdommen er for noe.

Hva om jeg hadde funnet livet mitt igjen, etter en tilfeldig titt på Hittegodset?

Hva om jeg hadde blitt frisk i morgen?

I dag har jeg tenkt positivt på fremtiden, kanskje enda mer enn i går og dagen før det og før det igjen.

Noe av det jeg vil gjøre når jeg blir frisk er langsiktig, noe her og nå.

Hva vil du gjøre om du hadde blitt frisk i morgen?

Advertisements
34 kommentarer leave one →
  1. oktober 9, 2009 11:31

    I morgen ville jeg tatt en dobbel dansetime og en real tur på by’n 🙂

    Klem

    • oktober 9, 2009 11:38

      Hey!

      Du kom før meg! Det ser ut som om vi skal slå følge, Rutt! Jeg danser gjerne hva som helst, altså. 😉

      *knis*

  2. oktober 9, 2009 11:37

    Om jeg hadde vært frisk i morgen hadde jeg:

    1. Gått i fjellet!
    2. Tatt med min datter i svømmehallen og badet i timesvis; sette hennes kropp sitre av lykke og hørt glade hvin.
    3. Laget 3- retters middag til min kjære. Minst!
    4. Sporenstraks i gangsatt alle mine karriæreplaner; noen av dem inkluderer jobbe for og med ME-syke, andre mer på et kreative plan.
    5. Danset tango hele natten og supet rødvin natten etter; uten å bli syk.
    6. Tatt frem joggeskoene, funnet ut at jammen er de slitte, tatt turen til Løpelabbet, kjøpt meg nye og tatt en kort joggetur og kjent at det var en stund siden sist; men absolutt mulig å trene meg opp ute før vinteren kommer.

    Seks ble et fint tall – for meg!

  3. oktober 9, 2009 11:40

    jeg ville ha gjort alle de tingene som ikke er så viktige at de blir prioritert. altså, jeg ville nytt det å kunne gjøre ting. Frest rundt og sjoppet, fikset ordnet, ryddet, vasket, skravlet, danset, og lekt. Ingen store ting, ikke ting andre ville tenkt på som viktig, kun levd – på høygir 😉

  4. Jojja permalink
    oktober 9, 2009 11:53

    Tanke vekker dette. Jeg vil ikke ha tilbake det gamle, fordi jeg har lært så mye om meg selv og andre etter at jeg ble syk..

    Men hadde jeg blitt frisk i morgen, hadde jeg tatt med meg ungene på ting de har lyst til, fordi de har ikke fått ha med mamman med på så mye, jeg hadde tatt med gubben ut for å feire, vasket huset med et smil og ikke minst gått tilbake til jobb..den savner jeg fælt 🙂

    Jeg er så glad, at jeg er glad kortet mitt er hos mannen ellers er jeg redd for at jeg hadde dratt på shopping i dag 🙂

    Ha en glad dag..

  5. diva permalink
    oktober 9, 2009 11:54

    Jeg ville tatt meg en real treningsøkt. Tatt meg skikkelig ut og kjent på hvor herlig det er å ta seg helt ut og vite at dette er bra for meg! 🙂

    • oktober 11, 2009 22:40

      Du er også glad i endorfinrushet?

      Det er noe av et deiligste som finns. Følelsen av å ha tatt seg skikkelig ut, og kjenne at en likevel er full av energi.

      Superdeilig!

  6. oktober 9, 2009 12:15

    Dette er STORT!!
    Om jeg ble frisk i morgen da ville jeg:

    Fjelltur. Definitivt FJELLTUR!! Først.
    …Men jeg tror jeg ville ventet til i overmorgen! I morgen ville jeg bare svevd…..

    Langsiktig,ja si det- jeg tror jeg måtte satt meg ned med penn og papir og lagd ei prioriteringsliste… Det er såå mye!!
    Men jeeg har alltid sagt at jeg skal melde meg på billøpet som går fra København til Monaco bl.a. Så snart jeg blir frisk! Så det måtte jeg nok innfridd…
    – opplevelseferie med min nærmeste familie, UTEN begrensninger.
    – familiegleder i det hele tatt
    – gjenopptatt firmaplaner og jobb
    – restaurering av hus
    – Cutty Sarkseilasen, selv om alderen kanskje da hadde vært den største begrensningen.. siden de regner snittalder på mannskapet! Haha!
    -Det er utømmelig, og listen blir lang.
    HÅP HÅP!!

  7. oktober 9, 2009 12:46

    Hei Maria.
    Det jeg lengter mest etter er å få tilbake den gode dype søvnen.
    Og så vil jeg har brukt en periode fremover sammen med min gamle mor på 92 år. Jeg ville ha dullet og stelt med henne nå den siste tiden hun har igjen å leve.
    Deretter vil jeg ha begynt på min kunstneriske reise igjennom livet som jeg har fått så mange ubrukte stipend som står der i banken og bare venter på at jeg skal bli frisk.
    Så ville jeg i langt større grad ha sett og vært til stede med mine kjære rundt meg som i mange år har følt at de har mistet min tilstedeværelse og energi.

    Jeg er rørt og vemodig i dag. Nesten sår, har sår klump i halsen. Jeg har kjempet en kamp i mange, mange år. Jeg har stått oppreist, talt virkelig store ME-personligheter mitt imot, blitt isolert og mistet mange medpasienter og særlig LP-venner
    Heldigvis ikke i mitt virkelig liv, bare i denne maskinen, i space-verden.
    Jeg har sikkert vært litt vel røff og uttalt meg kvast og bastant, men etter 10 år med daglige smerter blir man ganske innbitt.
    Stå på videre Maria og tusen takk for at jeg får skrive her på bloggen din.
    Jeg må ta meg en pause fra nettet. Føler meg så ensom på nettet. Føler meg mobbet og utfrosset.
    takk for din gjestfrihet. Tusen, tusen takk. Jeg er deg evig takknemlig.

    Klemmer fra Alva, tusenvis av dem får du…

    • oktober 9, 2009 13:58

      Stor klem til deg, Alva.

      Kanskje er det på en dag som i dag, når en kjenner at det kanskje er håp; at en kjenner hvilke krefter det har tatt å stå og leve i motvind?

      Å ha mye smerter og å ha møtt mye uforstand, kan ofte gjøre at man lett går i forsvar, lett kan bli bastant og fremstå som sint.

      Ofte kan det «sinte» være utrykk for sårbarhet.
      Slik har i alle fall jeg det og jeg er bombasikker på at jeg ikke er alene.

      Jeg kan godt forstå at du føler deg utfrosset og er lei deg og sint, etter hva jeg ser har skjedd av konfrontasjoner.
      Jeg tar ikke parti, for det er ikke noe parti å ta. Alle er tapere.

      Jeg håper alle tar til fornuft og snakker til hverandre med respekt og undring over hva den andre _egentlig_ forsøker å si. Det vil aldri gagne noen om vi splittes. Vi har en ting felles og det er at vi er syke. Forøvrig er vi like ulike som alle andre. Det blir opp til oss om vi vil støtte hverandre eller ikke.

      Her inne, på denne bloggen, er alle velkomne til å kommentere, så lenge det er saklig, preget av ønske om å forstå og man legger fra seg banning og andre uhumskheter utenfor bloggdøra.

      Slikt har jeg nemmelig null-toleranse for.

      ( Jeg har jobba i barnehage ( uten sammenligning forøvrig!) og der ble jeg sett på som streng, men rettferdig…og kanskje en som hadde litt lavere toleranse for bråk enn de andre…Hehehehe…)

      • oktober 9, 2009 14:20

        Hei Maria.
        Ja, dette var treffende ord.
        Det er slik jeg har følt og føler det. Det har vært 10 tøffe, kjempe tøffe år på sykdomsfronten og jeg har brukt all min forstand og menneskekunnskaper på å komme meg ut av senga hver dag. Stå oppreist. ikke snakke sykdom med venner og familie. Ha håp, være optimistisk og tro på oppdagelser, nyheter og bedringer for de med ME syke. Jeg har vært aktiv og helt sikkert hisset meg opp. Jeg har sittet på kunnskap og informasjon som jeg ikke har kunnet gå ut med på nettet. Dette har sikkert gjort at jeg har stått frem som sikker, kverulerende og vrien.

        Jeg er lei meg over dette som har skjedd i ME-miljøet og jeg opplever alle de stygge ordene som ble sagt om meg som svært vonde.

        jeg prøver å legge det bak meg, men innrømmer at jeg sliter med det.

        Jeg tar en datapause.

        God helg, Maria! 🙂

        klem, klemmer, klemmest
        alva

  8. oktober 9, 2009 12:52

    Bjarne Håkon Hanssen går av, og det er en mulig kur for ME – og det blir ingen å klage på, eller noe å klage om, og bloggene blir nedlagt fordi få eller ingen er interessert i glede og lykke – drama forsvinner.

    …og freden senket seg over landet, mens vi venter på resultatene av fredsprisen som er gitt i håp, og ikke i konkrete resultater.

    Skål for håpet 🙂

    • oktober 9, 2009 14:01

      Ja, der sier du noe…en fredspris gitt i håp og ikke konkrete resultater.

      Det er jo ganske så mye i tråd med BHHs tanke; forebyggende- bygge på forhånd, mener jeg.

      Klart folk er interessert i lykke! Vi dropper bloggene og lager lykke i den virkelige verden.

      Bare gled deg!

  9. oktober 9, 2009 13:29

    Først og fremst ville jeg LEVE, ikke bare leve litt, sammen med min kjære.
    Stille opp for mine 2 voksne barn og ikke minst 2 herlige barnebarn. (Tenk å kunne passe dem helt alene, ikke bare 2-3 timer om kvelden når de sover :o)
    Mor står selvfølgelig på den samme lista, hun har stillt opp for meg i alle år og nå trenger hun meg mer og mer.

    Det er så uendelig mye jeg gjerne vil gjøre at å ramse opp alt vil ta for lang tid så jeg setter familien som nr. 1, resten får jeg ta etterhvert.

    Nytt ferskt håp har jeg iallefall fått og det kjennes herlig!!

  10. Bambi permalink
    oktober 9, 2009 15:03

    Kjære Maria, bare en liten hilsen.
    Jeg følger fortsatt din blogg med interesse. Det er en trøst å lese og se at jeg deler skjebne med andre ME-feller som strever med den samme sykdomsmekanikken og de samme problemstillingene. Det betyr utrolig mye – at man ikke er aleina. Og at vi, hver for oss, kjemper en felles kamp – for å bli frisk.
    Mannen min sendte meg til sol og varme ei stund – det var revitaliserende. Allmennttilstanden steg noen hakk. Nå er jeg oppegående. Og sola skinner i dag. Takk for at du sprer kunnskap, håp og autentisitet.
    Klem til deg

    • oktober 9, 2009 15:06

      Der var du jo, Bambi!

      Jeg har tenkt mye på deg fordi jeg ikke har sett deg på lenge.

      Så fint at du har gode dager; det er jeg kjempeglad for å høre!

      • Bambi permalink
        oktober 9, 2009 15:33

        Joda, jeg lever. Har ikke så mye på hjertet for tida – har kanskje sammenheng med at jeg er i en fase der jeg er litt mer deltagende i det virkelige livet. Det er en utfordring å holde igjen. Man har bare lyst å dure i vei. Det gjør jeg ikke. Men jeg følger jo diskusjonene og de tanker som utspiller seg her hos deg. Føler en sterk tilhørighet. Det er godt å være her. Også synes det er spennende og lærerikt at du (og tante grønn) utforsker pasient/lege perspektivene. All respekt og honnør:-)
        Interessant med de nye retro-virus funnene.
        Ønsker deg en deilig helg!

  11. hopeful permalink
    oktober 9, 2009 16:33

    Åh, da ville jeg vært sammen med og ordentlig tilstede for mine 3 flotte barn (og mann )- ikke bare avmålte halvtimer med ørepropper (og hørselsvern) som nå. Jeg drømmer om å kunne orke lange,nære samtaler, latterkramper og høylydt moro. DET er et savn.

    Så ville jeg samlet alle jeg var glad i og som har stillt opp for meg/oss denne vanskelige tida – til en uforglemmelig kveld med mye god mat,drikke,dans,musikk, latter og glede. Vi skulle ha gode samtaler hvor vi berørte de gode og viktige temaene i livet.

    Deretter skulle jeg tatt med en helg i fjellet- oppleve naturen i nydelige høstfarger med nysnø på toppene. Jeg skulle gått i timesvis og gjenkjenne følelsen av en sliten,svett og glad kropp.

    Resten av livet skulle jeg virkelig LEVD og vært tilstede. Jeg skulle nytt hver dag utenfor «denne bobla» jeg nå befinner meg i (er ganske så husbundet).

    mvh. hopeful

  12. oktober 9, 2009 17:37

    Nå har ikke jeg ME da, men jeg har vondt i RYGGEN!-og det blir man også ganske hemmet av…så om JEG hadde blitt frisk i morgen skulle jeg vært ute å leka med barna mine istedet for å sitte/ligge inne og høre på dem le utenfor 😦

  13. Tanne permalink
    oktober 9, 2009 19:44

    Hvis jeg hadde blitt frisk i morgen hadde jeg brukt hele dagen på

    si TAKK TAKK TAKK og TAKK. Og for resten av mitt liv ville jeg

    begynt hver dag med å takke. Nå er det håp !

  14. oktober 10, 2009 00:05

    Mange fine saker som skal gjøres og oppleves, ser jeg.

    Frustrerte Heidi; her er også plass for vonde rygger!

    ( Nå følte jeg meg litt som Noah *ler* )

  15. Rosa permalink
    oktober 10, 2009 17:11

    Dette var veldig rørende å lese. Så mange drømmer jeg kjenner meg godt i gjen i. Blir litt tårer her..
    Fikk oppleve en tur med jentene mine på shopping i sommer, over fem år siden sist jeg var i en butikk. Litt spesielt å ha ei datter som går og triller en, men ho er tøff og utrolig blid, hjelpsom og «ikke noe problem» 🙂 Springer hit og dit og finner frem klær og ting og tang. Priser meg lykkelig over å ha slike jenter. Så om jeg blir frisk, blir det flere shoppingturer, men uten rullestol og ei mamma å «dra på», da er jeg «med»! Så ønsker jeg meg så en fjelltur, og å kunne komme på hytta igjen, det er ca hundre meter å gå fra bilvei i skogen, og det greier jeg ikke nå. Men en fjelltur, sitte på toppen og se utover fjorder og fjell, jeg vet akkurat hvor jeg skal! Se utover Hardangerfjorden blir det da. Så blir det mye mer fotografering, og uten at jeg trenger skjelve når jeg skal holde et tungt kamera. Vil begynne med kveldsturene mine igjen, jeg måtte slutte fordi det ikke var pust eller krefter igjen i meg. Gleder meg til å kunne få besøk, til alle tantungene som ikke må ta sånn hensyn til meg, ikke å måtte skuffe de med at de ikke kan få komme nå likevel. De skal få bråke og styre så mye de vil rundt meg uten at jeg blir liggende og pese og lade opp mens mammaen hysjer. Så er det veldig mange nettvenner jeg har planer om å besøke, tenk å kunne reise igjen! Tåle å kjøre en lengre biltur. Skal forresten reise hele tolv mil og besøke datteren min da, det er umulig nå. Og jeg skal hjem (barnd. hjemmet). Halvannen mil, og jeg greier det ikke nå.
    Men skal ikke glemme at livet er her og nå også, det er så lett å leve på vent, merker det. Så selv om en er syk, så må en prøve så godt en kan å finne glede i det daglige også. Så får en glede seg ekstra til å bli frisk. «Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet»

  16. oktober 10, 2009 22:46

    Det var fint sagt, Rosa:

    «Men skal ikke glemme at livet er her og nå også, det er så lett å leve på vent, merker det. Så selv om en er syk, så må en prøve så godt en kan å finne glede i det daglige også. Så får en glede seg ekstra til å bli frisk. “Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet”

    Likevel får jeg kick av å kjenne hva jeg skal gjøre når jeg blir friskere; det gjør meg glad.
    Jeg unnlater å tenke den tanken som kanskje lett kan komme etterpå….» men det kan jeg jo ikke, fordi…». Da blir gleden av de gode tankene mye mindre og fokuset blir istedet på hva jeg ikke kan gjør nå, fremfor det jeg vil gjøre snart.

    Det ser ut som om fjellet er viktig for mange med ME 🙂

  17. oktober 11, 2009 01:36

    Det å vite at å bruke meg selv bare var sunt og godt ville være lykke!! Smått og stort ville vært lykke som nyfrisk. Jeg skulle stått opp sammen med lillejenta uansett hvor tidlig morgen det var. Jeg skulle definitivt plukket opp igjen noen «laster» som en kopp latte, et glass vin… Jeg skulle lagt planer fordi jeg ikke lenger trengte ta ting på dagsformen. Et dansekurs, en ferietur, middagsgjester… Livet skulle utvides, mer ut og flere folk inn. Sporty har jeg aldri vært, men ja – fjelletur står høyt på ønskelisten her også 😉

    Nå er det håp!! 🙂

  18. Jojja permalink
    oktober 11, 2009 07:13

    God morgen 🙂

    Håpet som har kommet har gjort at jeg faktisk produserer energi.. I går var jeg med på å vaske huset, var på kafe, og kjøpte vinterutstyr til ungene, greit jeg var sliten etterpå, sovnet tidlig i går. Våknet uten å være helt pumpa i dag..Håpet og ikke minst den følesen av lykke gir meg så mye at jeg faktisk klarer å være litt med i det virkelige livet..

    Jeg bare nyter det..Ha en fin fin søndag 😀

  19. oktober 11, 2009 21:45

    Hvis jeg var frisk i morgen ville jeg ha gjort færdig huset. Jeg ville så ha invitert mine venner på middag i et ryddig og nyvasket hus (vet nesten ikke hvordan det er å vaske hus lengre). Det drømmer jeg om. Det hadde vært livet å jobbe og reise en tur i lag med ungene. Vi har så mange hjemmeopplevelser. Nå er det på tide å komme oss utenfor døra!!
    Og så skulle jeg gjerne ha besteget et nytt personlig steg. Å tilgi alle de som ikke vet bedre enn å tråkke på andre.

    KLem fra Lykke

  20. oktober 11, 2009 22:36

    Hehehehe…mulig jeg er litt rar i hodet mitt, men jeg fikk plutselig en assosiasjon til en reklame jeg så en gang.

    Kan det ha vært for Libresse, mon tro?

    Mange kvinner som tøt ut fra hver eneste dør, gjennom hvert eneste smug og ut i hvert eneste kryss i mellom alle husene; samlet seg og ble til et kjempestort tog av sterke, friske kvinner.

    Sånn er det!

    Når en har vært syk lenge er bare det å gå sammen med andre, ned en gate, med spenstige skritt og sterkt blikk nok i seg selv. Noe som for andre er en selvfølge å kunne gjøre.

    Klem tilbake til Lykke!

  21. oktober 13, 2009 09:54

    Hvis jeg var frisk i morgen, skulle jeg ha gått tur «over vidden» (fra Ulriken til Fløyen i Bergen) og virkelig kjent på hvor godt det er å kunne bruke kroppen sin. Så skulle jeg satt meg sporenstreks på toget og reist på besøk til de nydelige tantebarna mine 😀
    Ønsker deg nok en god dag, Maria!

    • oktober 14, 2009 10:51

      Takk for det, Tante!
      Dagene er ganske så bra, synes jeg!

      Ingenting er som å kjenne sterke ben og sterke armer i bevegelse!

  22. Kari permalink
    oktober 13, 2009 17:12

    Hei, det er så fint, men samtidig trist å lese det du (og andre her) skriver. Det er så bra at det er noen jeg kan kjenne meg igjen i, for du verden så lei jeg er av å stange hodet i veggen når jeg forsøker å forklare hvordan jeg har det til venner og kjente, skal forholde meg til lege, nav og andre jeg er helt nødt til å forholde meg til. Og så alt jeg rekker å tenke selv da, siden jeg har all verdens tid, jeg orker bare ikke gjøre så mye ut av den. Jeg unner ingen flere å ha det sånn, men jeg er glad for at viktigheten av å finne ut hvorfor vi er syke begynner å ta seg opp.

    Jeg er så glad for at internett finnes, og at det er mange som orker å fortelle om hvordan de har det her.

    Hvis jeg ble frisk i morra, ville jeg gjort akkurat det jeg hadde lyst til, uten å tenke på hva konsekvensen ville bli dagen etter. Jeg ville fått meg jobb, fått bedre råd, spist mer ute og gjort ting med venner, kanskje flere ting på en dag til og med.

  23. oktober 14, 2009 10:57

    Velkommen hit Kari!

    Nettet er en fin sted å «møte» andre som tenker lignede tanker som en selv.

    Jeg visste egentlig lite om ME før jeg selv ble syk. ME hadde blitt nevnt som en diagnose lang tid tilbake, men jeg lå da ikke hele døgnet til sengs med gardinene trukket fra? Jeg var sikkert bare litt sliten, lissom, og det ville sikkert gå over.

    Når jeg ser hva andre opplever, ser jeg at det er min historie jeg leser. Det gjør at jeg tenker at dette ikke bare er «noe jeg innbiller meg». Hvorfor skulle det være slik at vi innbilte oss dette uavhengig av hverandre, på hvert vårt sted?

    For meg har det vært en styrke å bruke nett; finne ut mer av min egen sykdom og ikke minst vite hva som gjør meg sykere.

    Det finnes også en ME-forening der man kan delta ved forum og snakke med andre ME-syke. Lenke finner du på høyre side på denne bloggen.

    Du er ikke alene og det er håp for å finne behandling som kan gjøre oss friskere, Kari!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: