Skip to content

…dra meg baklengs inn i fuglekassa!

oktober 7, 2009

Opps, I did it again; vil nok noen tenke om Harald Eia og hans team.
Jeg tenker; endelig noen som gjør det!

Hva det handler om? Hvordvidt det er ufint eller ei å stille norske forskere og vitenskapsforvaltere direkte og avklarende spørsmål rundt teorier innenfor deres eget forskningsfelt.

Tenk om noen kunne gjøre det innenfor mitt eget fagfelt; medisinen?

Det er ikke Harald Eias kommende program«Hjernevask» dette skal handle om. Den er ferdig snakka. Dette innlegget kunne like så godt ha hatt overskriften : 70% av alle ME-syke liker ikke barn.


Er det «vitenskap»?

Kan man stole på sammfunnsviterne?
Kan man stole på naturvitenskapen?
Hvor kommer faktakunnskap fra?
Når passer det, – og når passer det ikke å kreve forskningsmessig belegg for det en hevder?

Harald Eia har tatt utgangspunkt i å finne ut av hva norske samsfunnsvitere står for og sammenlignet dette med hva amerikanske evolusjonspsykologer og biologer sier om hva som er arv og hva som hører under miljøpotten. Eia fant, så vidt jeg kan forstå, at det var en viss mismatch. En relativt stor en.

Amerikanerne, som støtter sine argumenter på empiriske studier, mener at biologi spiller en større rolle for menneskelig adferd enn det norske forskere gjør. I Norge legges det større vekt på miljø enn biologiske faktorer og dette dominerer tenkningen innen viktige områder som likestilling, kriminalitet og psykiatri.

Jøss, tenker jeg når jeg smugkikker inn i debatten – Harald Eia; du er inne på noe viktig!

Er det slik at bare en ting hevdes ofte nok, av mange nok med høy nok mediefaktor eller stort nok medaljebryst og snakker et språk mange ikke forstår når påstanden skal begrunnes, så blir påstanden sannhet?


Psykosomatikk -bygget på sandgrunn?

I medisinen, og spesielt fagfeltet psykiatri, snakker man ofte om «psykosomatiske sykdommer»  og mener ofte sykdommer som er betinget i psykiske faktorer.

Tilhengere av psykosomatikkens forsøk på årsaksforklaringer og bygging av modeller på mer eller mindre fast grunn er lette å gripe til når en har sammensatte sykdomsbilder med kognitive (tankemessige), fysiske (kroppslige) og psykiske (følelsesmessige) symptomer. Dette er problemstillingene der man snakker om «diffuse sykdommer», gjerne med multifaktorelle årsaksforklaringer.

Dersom man gir en gitt lidelse, eller en sykdom man ikke kjenner årsaken til, vedhenget «psykosomatisk» er dette langt på vei en genistrek. Nesten på lik linje med å kalle noe «idiopatisk», bortsett fra at dette siste høres egentlig ganske spennende ut, eller hva?

Problemer med vedheng

Resultatet av dette vedhenget er at det fratar pasienten all makt og innflytelse, gjør dem maktesløse. Hva den syke selv måtte mene om sin egen tilstand og årsaksforhold er uintressant og underordnet. På den måten kan den definerende, som oftest legen, ville komme i en koldtbordsituasjon. Den diagnosegivende kan fritt plukke i pasientens historie etter skjult eller åpenbart konfliktstoff som forklaring på symptomene pasienten har.

Det er to problemer, minst, med et slikt vedheng. Det ene er at, til tross for Ari Behns depresjonsomtale i gratisbladet Massiv, selv om «en Bondevik» er blitt et in-begrep, statsadvokat Erik Førde snakker modig om å ikke strekke til, hvordan en mørk depresjon kjennes og at det er allment kjent at Ingebrigt Steen-Jensen har gått på en stor vegg, er det fortsatt lite kjekt å  få «psykisk» hektet ved sin tilstand.

Likevel, det aller, aller viktigste er at dersom lidelsen er biologisk betinget, og den likevel defineres som utgått fra det «psykiske» kan pasienten bli utsatt for feilbehandling. Det er alvorlig.

Hva skal vi si om ME?

ME er blitt omtalt her i Norge som en slik diffus og multifaktoriell sykdom.
Verdens helseorganisasjon har definert ME (myalgisk enchephalopati) som en nevrologisk sykdom og gitt den diagnosekode G93.3.

Likevel er det miljøer og enkeltleger som tar saken i egne hender og mener at denne sykdommen enten ikke eksisterer i det hele tatt eller at den kun/ßhovedsakelig er et resultat av psykisk stress. De mener at det er mennesker som har hatt for mye å gjøre, som «sliter», som har hatt en «vanskelig barndom». Dette er sykdommen for kvinner som er «feit, ferdig og førti». Dette psykiske stresset skal føre til alt fra utslett, lammelser, blindhet, vannlatningsforstyrrelser, nedstemthet og blåmerker.

Og klart man «viser respekt, og klart at å møte pasienten der pasienten er – er viktig og riktig!»

Ja, det er en kjent sak at psykisk stress kan medføre fysiske endringer. Å kjenne seg klam i hendene med bankende hjerte når en er nervøs er et lett eksperiment å utføre.

Det ser imidlertid ut til at mange blankt avviser at fysiske stressorer av ulikt slag kan føre til samme symptomer. Dette er også problematisk og vil hindre viktig og videre forskning på biologiske faktorer.

Det kan hende – som flere tar til orde for; at pasientene som får en ME-diagnose har ulike årsaksforhold til sine plager. Det er viktig å finne ut av om dette er rett.

Den samme gamle høna og det nylagte egget

Årsaksforklaringene fra psykosomatikere til hva ME skyldes spenner fra hvordan samfunnet er organisert, hva slags livsstil den enkelte har og pasientens personlighetsfaktorer.

Hvilket belegg finnes for slike årsakssammenhenger?

Hvor finner man klare holdepunkter for å hevde at sårbarhet for å utvikle ME er spesielt knyttet til stress eller dårlig stressmestring? Finnes det belegg for at det er visse typer personligheter eller mennesker med spesielt traumatiske opplevelser som får en ME-diagnose?
ME er ikke knyttet til sosial status, alder, kjønn eller bosted.

Medisinens historieløshet

Faggrupper og enkeltmennesker som hevder at en tilstand med både psykiske og fysiske symptomer er psykisk betinget er historieløse.
Har de glemt hva vi tenkte om magesårpasientene før vi oppaget magesårbakterien Helicobacter pylori?
Hva med Parkinsonpasientene; ingen hevder lenger at personlighetsforandringene eller de psykiske symptomene vi ser er psykisk betinget.
Alle «hysterikerne» , alle de middelaldrende kvinnene som var deprimerte eller angstpregede, ble tykke og dorske og mentalt sene; glemmer vi at det ikke er mange år siden vi forsto at det var lurt å sjekke stoffskiftet til disse kvinnene; at det faktisk er svært mulig å ha symptomer fra mange ulike organsystem, men kun en utløsende faktor?

Catch -22

Det er en Catch-22 når diagnosestilleren velger å hevde at en sykdom er psykisk betinget.
Behandleren vil uansett finne noe i livet ditt som kan være potensielt konfliktstoff.
Var du ikke egentlig veldig eller litt trist da du var barn?
Bruddet for noen år tilbake var kanskje ekstra tøft?
Du kan virke som en person som tar mye ansvar; du har sikkert vært overambisiøs over lang tid.
Du er kanskje en som ikke kan si nei? Kan hende er du en flink, grundig og arbeidsom person!
Eller kan hende er du en som vil bli «sett», føler deg uelsket og ensom og på denne måten lager symptomer, helt ubevisst selvsagt….

Dersom man tar for seg en person med en sykdom, en hvilken som helst person, med en hvilken som helst sykdom, for deretter å grundig gå igjennom dennes livshistorie, jobb/studiesituasjon, konflikter, partnerbrud, forholdet til foreldre osv; hvor stor sjanse er det for at man vil finne NOE som er humpete; noe som kan være konfliktstoff?

Om det er et sykt barn vi har fremfor oss; ville vi kunne finne at det var noe som skurret, om enn bare litt rundt dette barnet?
Kanskje krangler foreldrene, barnet synes skolen er vanskelig, besteforeldre er ikke en gang var de var og foreldrene jobber alt for mye?
Eventuelt; om barnet er for ung til at det har opplevd traumer overhodet; er det ikke mulig at det kan bære på skjult konfliktstoff?

Rekk opp hånda den som har levd et liv uten humper!

Dette er å dra noe baklengs, man starter i feil ende. Man kan ikke slutte fra symptomene for så å lete etter årsaker. Det er lettvint. Det er respektløst.

Vi kan ikke bruke toveis implikasjonspiler

Hvorfor vil mange ME-pasienter sky lekende barn? Ikke fordi 70% av dem ikke liker barn, men fordi mange kan oppleve en situasjon med helt vanlige, normalt aktive barn i lek som støy fordi sansesystemet deres er hypersensitivt.
Det er å bruke implikasjonspilen rett vei.

Advertisements
48 kommentarer leave one →
  1. oktober 7, 2009 11:38

    ..leste bloggen din, og likte den så godt at jeg like godt la den til, ikke èn, men TO ganger på bloggrollen min he-he..hva kalles det? Pre-senilitet?
    (skal slette den ene linken så snart jeg husker det)

    • oktober 7, 2009 12:02

      Hehehe…en god ting skal jo ikke sies bare en gang, Frustrerte Heidi; så jeg synes absolutt du skulle la den stå to ganger i bloggrollen, jeg da, og ikke huske det 😉

      ( det ville jo egentlig vært litt symbolsk…lenke til en blogg, to, ganger der man skriver med og om kognetiv svikt, som det heter….)

  2. oktober 7, 2009 12:03

    Oiii…dette ble en veldig lang bloggtekst. Er det noen ( med og uten konsentrasjonsproblemer ) som overhodet orker å lese så langt, eller skal jeg dele den opp, mon tro?

  3. oktober 7, 2009 12:38

    Tror det du skriver om her er mye av grunnen til at så mange ME-pasienter føler at de ikke blir sett, hørt og møtt med respekt av legen sin. Når fokuset blir flyttet fra symptomene og over på om man feks. har mye stress i livet sitt, hvordan man takler stresset, om man bekymrer seg mye, arbeider mye overtid, da vil man ikke føle seg møtt uansett hvor lang tid det blir brukt eller hvor engasjert legen er. Det er jo relevante ting å kartlegge, men når det erstatter viljen til å utrede fysiologisk vil man føle at man ikke blir tatt på alvor.
    Og dette at det blir dratt konklusjoner som baserer seg kun på en psykologisk forklaringsmodell er slett-arbeid. Her er det mange med diagnosen ME som ikke har fått adekvat behandling for tilstander som er enkle å finne ut av og behandle.
    Veldig bra innlegg, Maria :-)!
    Rutt

    • oktober 7, 2009 15:44

      Jeg tror det er viktig; å finne ut av hvilke briller man har på seg til enhver tid.
      Når man synser og når man tror man vet og når man faktisk vet.

      Takk for komplimentet!

  4. heksa permalink
    oktober 7, 2009 12:46

    Jeg orket – fordi den er så godt skrevet. Skulle ønske denne kom på trykk i dagspressen!

    Kjenner meg veldig godt igjen, da jeg har ME. Og ja, jeg har opplevd noe rusk i livet, jeg er alt for pliktoppfyllende og jeg har ikke så lett for å slappe av, men det har også de fleste i min bekjentskapskrets uten at de har utviklet ME. Og de fleste av dem har definitivt stresset mer enn meg!

    En ting som gjerne kommer som en følge av dette «psykiske» stemplet er at ansvaret legges på pasienten – det er bare du som kan gjøre deg selv frisk. Og da er det lett å få skyldfølelse, noe som i følge de samme «ekspertene» bare gjør deg ennå sykere…..og gir deg ennå dårligere samvittighet.

    En annen ting jeg har tenkt på er at hvis du mister armen i en ulykke vil alle være enige i at det første man må gjøre er å prøve å sy den på igjen. Hvis det ikke funker får du hjelp til å lære deg å leve med det. For ME syke er det helt omvendt. Man gjør lite/ingenting for å finne årsaken, for å reparere, det eneste tilbudet man kan få her til lands er å lære seg å leve med det.

    heksa

    • oktober 7, 2009 15:48

      Det kunne jo være at det at man kom ut for en ulykke skyldes den dårlige barndommen? *smiler*
      Har man ikke litt ADHD-tendenser? Er man ikke litt destruktiv, egentlig? Overarbeidet,kanskje; slik at en var uoppmerksom når en kjørte den bilen den gangen?

      Irrelevant? Ja, for det er slik det føles, når det graves og letes med lykt og lupe etter å finne _noe_.

      Takk for at du orket å lese igjennom hele. Jeg orket knapt selv og jeg er ikke sikker på at teksten ble sammenhengende, men det ser jeg sikkert når dagene er litt bedre 🙂

  5. oktober 7, 2009 13:03

    En veldig god blogg Maria. Eg bruker ikkje ordet psykosomatisk, sjølv om alle sjukdommar er psykosomatiske. Det eksisterer ikkje eit sinn som er lausreve frå kroppen. Skader på kroppen påvirker dei funksjonane vi kaller psykiske og livsbelastningar og tankemønster påvirker korleis kroppen vår fungerer. Sjukdommar i hjerna kan gi både «psykiske» og «fysiske» symptom. Sjukdommar i resten av kroppen det same.
    Ein liten detalj som du helt sikkert veit: Det er ikkje E.coli som gir magesår men Helicobacter pylori.

    Elles til rutt: Eg er heilt samd i at ein skal vurdere alle potensielle årsaker. Da høyrer livssituasjonen og viktige livshendingar også med – i tillegg til stoffskifte, blodsukker, lever- og nyre mm

    • oktober 7, 2009 15:57

      Takk for det, Ottar, og for din kommentar på bloggen!

      Ja, i definisjonen «psykosomatisk» som i » innehar både psykiske og fysiske symtomer» er jeg enig med deg; «alle» sykdommer er psykosomatiske.

      Det som kræsjer for mange som har ME er at man/legen/mannen i gata lar det skinne igjennom at sykdommen er psykisk _betinget_; betinget av en eller annen form for psykisk stress.

      Som Rutt sier; man er ikke opptatt av å finne årsaken rent fysiologisk. Man tar det vanlige paneler for å kartlegge nyrer, blodsukker, stoffskifte etc – og finner ofte lite.

      Er det fordi det ikke er noe fysiologisk galt med pasientene, eller kan det være at man ennå ikke har gode nok tester og undersøkelser og ikke forstår sykdomsmekanismen bak?

      Dette er et spennende felt som jeg er forundret over at ikke flere er opptatt av. Immunologi, psykiatri, gastroenterologi, nevrologi, genetikk; mange fagfelt som burde kjenne sin besøkelsestid.

      Dessuten må jeg le av meg selv. Selvsagt er det ikke E.Coli, men H. Pylori. ( For en ME-hjerne er det nesten likt, spesielt når hjernen samtidig tenker på gastroenetrologiske fag med dysbiose og leaky-gut ).

      Takk! Rettes sporenstraks!

  6. oktober 7, 2009 13:15

    Jeg er enig i at dette er verdig dagspresseoppslag. Jeg skjønner ikke alt som står i avisene…

    Hvis man statistisk finner at 70% av ME-pasientene ikke liker barn, så kan man årsaksforklare det som en utløsende faktor for sykdommen, akkurat som man kan årsaksforklare den med traumer fra barndommen?

    Hvis det ikke er traumer fra barndommen, (eller psykiske lidelser), ELLER det faktum at man ikke liker barn, så er det noe annet – og det er dette «noe annet» man heller bør lete etter?

    Enveis implikasjon, nøste fra rett side av tråden?

    Men så… Er det ikke typisk norsk å tvile der resten av verden har sluttet å tvile, men gått videre? Amerikanerne og engelskmenn har konkludert, har jeg forstått – men ikke vi?

    Jaja, bare vi slår svenskene. Jeg leste at de ikke har ME i Sverige.

    Under den kalde krigen hadde de heller ikke psykisk utviklingshemmede i Sovjet (eller fysisk, hvis de ikke ble skadet i en eller ennen krig) fordi det var et perfekt samfunn.

    • oktober 7, 2009 16:05

      Vet du; det var ganske vanskelig å skrive dette innlegget; jeg er usikker på om det jeg ønsket skulle komme frem, kom frem.

      Du har forstått meg rett, tror jeg. Man må nøste fra rett ende av tråden.

      Takk for kommentaren; den står ellers godt alene!

  7. oktober 7, 2009 17:11

    Veldig bra og viktig innlegg, Maria! Jeg måtte lese det litt i omganger for å komme gjennom, men det var det verdt 🙂
    Jeg er enig med Ottar Grimstad i at alle sykdommer er psykosomatiske, i den forstand at alle sykdommer påvirkes av hvordan man har det. Stress kan forverre fysiske symptomer. Og det har vel vært vist at hvordan man takler en kreftdiagnose kan ha betydning for prognosen. Men det betyr ikke at de «psykiske faktorene» er _årsaken_. Sånn er det vel med ME/CFS også. Stress kan forverre tilstanden, men det er ikke årsaken.
    Jeg har stort håp om at det snart skal bli påvist en fysiologisk forklaring på ME/CFS. Mange miljøer er langt fremme. Så da slipper vi kanskje snart baklengsnøstingen.
    Håper du har en god dag, Maria!

    • oktober 7, 2009 18:25

      Tante Grønn

      Stress kan være så mangt. Ein alvorleg infeksjon eller ein farleg situasjon eller ei stor livspåkjenning kan aktivere stressreaksjonar i kroppen. Hormonelle endringar med auka nivå av adrenalin og kortisol er det mest kjente, men nervesystemet blir også aktivert. Ein spennande teori rundt ME/CFS er at der er ein vedvarande stressaktivering som tapper kroppen for energi. Dersom ein lar vere med dei kunstige skilla mellom kropp og psyke, blir det da ikkje rart om reaksjonar på ubalanse som skuldast reint kroppslege påvirkningar (f.eks. infeksjon) kan påvirkast av psykologiske teknikkar som Lightning process.

      Truleg er ikkje ME/CFS ein einaste sjukdom, men ei gruppe sjukdommar med forskjellige mekanismer men liknande symptom. Det er viktig med god forskning fordi sjukdommen fører til sterkt nedsatt livskvalitet for dei som har den.

      • oktober 7, 2009 19:48

        Ottar Grimstad: Jeg ser selv lege og har fått diagnosen post-viralt utmattelsessyndrom / kronisk utmattelsessyndrom / ME, kall det hva du vil. Jeg er godt kjent med teorien du snakker om, og har bl.a. lest Wyllers forskning, og synes dette er interessant. Foreløpig er dette en teori, et slags puslespill av det vi vet av fysiologiske endringer ved ME, men den er vanskelig å etterprøve.

        Jeg uttrykte meg kanskje litt klossete i forrige kommentar. Jeg synes også skillet mellom kropp og psyke er kunstig. Det er nesten litt rart at man skal måtte påpeke at kropp og sinn er to sider av samme sak. I ME-debatten savner jeg ofte et litt mer nyansert syn på dette, da mange har lett for å gå i skyttergravene fort.

        Jeg vet om folk som har vært med på LP som har blitt bra og om folk som ikke har blitt bra. Kanskje skyldes dette at ME har blitt en sekkediagnose, der forskjellige tilstander har havnet. Kanskje stemmer stressteorien for enkelte? Eller kanskje er det slik at sykdomsprosessen hos enkelte er på et slikt stadium at behandlingsformer som LP kan påvirke dypere hjernestrukturer og hormonsekresjon, og dermed holde symptomer i sjakk?

        Det er også spennende forskning på gang som tyder på at immunsystemet er involvert hos i alle fall en gruppe av ME-pasientene.

        Jeg er enig med deg i at vi trenger god forskning på dette området, og håper virkelig at vi snart kan forstå årsak, forløp og behandling bedre enn vi gjør i dag!

      • oktober 7, 2009 19:56

        «»Stress kan forverre tilstanden, men det er ikke årsaken.»»
        Noen mener jo at stress også kan væra årsaken, stress som traumer eller operasjon eller en fødsel.
        Stress kan være så mangt som Ottar Grimstad skriver over.

        Kan man ikke dele inn i flere grupperinger?;
        -Mage/tarm problematikken,
        -bakterie-og virusinfeksjoner,
        -traumer/sorg/store mentale belastninger av psykologisk karakter
        -operasjon/fødsel/trafikkulykke belastninger som nødvendigvis ikke er av psykologisk karakter, men som kommer inn under fysiologisk stressrelaterte hendinger
        -forgiftninger
        -i etterkant av kreft og strålebehandling
        -det er sikkert flere også, har sikkert glemt noen

        Dette er sammensatt, og nå også denne nyhetene om dette spesifiserte genet

        Dette er vanskelig, men jeg tror at mange av oss som har ME kjenner godt til egen sykehistorie og at vi har en formening om hva som kan ha utløst det. Tror også at vi kjenner hva slags symptomer som er dominerende.
        Noen har ikke utmattelse, men mer muskel/ledd smerter. Andre sliter mest kognitivt, eller har til stadighet «influensa» følelsen med sår hals og hovne lymfekjertler andre igjen har fordøyelsesplager Tarm/mage problematikken.

        De siste to årene har vel kanskje hovedfokus vært på utmattelse/energisvikt og psyke.

        alva

  8. Jojja permalink
    oktober 7, 2009 17:53

    Det første som slår meg at jeg er glad jeg ikke er føri ..hehe

    Men jeg klarte å lese dette greit, fordi du skriver så lett. Skulle ønske at rette personer leste bloggen din jeg, Maria. Lurer på om man kan sende link til leger, nav og alle de som burde lese dette.

    For du skriver som alle kan forstå, til å med de som kanskje ikke forstår, hvis du forstår 🙂

    Jeg har linket deg opp på vgbloggen min jeg, ikke bare fordi jeg skal finne deg lett men fordi andre som kanskje ikke helt vat hvor de skal lete for å finne informasjon lett kan finne nyttig informasjon, ikke minst se her at de er ikke alene:)

    Ha en fin fin kveld.

    • oktober 8, 2009 10:23

      Du må gjerne sende lenke til den du vil, om du ønsker det, Jojja.

      Det er et kjempestort kompliment at jeg skriver slik at det går ann å forstå. Takk!

      Det er også veldig fint at du lenker inn hit; slik at flere kan lese, delta og utveksle erfaringer.
      Jeg er veldig fornøyd med at både syke og frisk, med ulik utdannelse og erfaringsbakgrunn finner veien inn hit.

      ( Og her er det lov med skrivefeil og halve setninger. Den som lurer på hva som menes, spør!)

  9. Jojja permalink
    oktober 7, 2009 18:36

    huff ser jeg var litt omtåket der oppe ja, tenke før man skrive er lurt 🙂

  10. lars permalink
    oktober 7, 2009 19:14

    vet du hva, Maria, det var et alldeles strålende blogg innlegg…og jer enig, du burde sende det til pressen…jeg kan ikke annet enn å si; gratulererer…det du har skrevet her slo meg også nemlig da Harald Eia kom med sine ting…det er altfor mange samfunnsvitere som gjemmer seg bak sin såkalte akademiske autoritet…og mange virker redde for å bli konfrontert med spørsmål om deres teorier…litt for få av dem ferdes nok blant vanlige folk…det virker litt som de omgir seg med folk som er enige og støtter deres teorier…jeg savner veldig de som står opp for et alternativt syn og utfordrer sine kollegaer…den type folk virker det å være i stort underskudd av her i Norge….

    Jeg tror du kunne gjort karriere i media, men jeg tror du trengs mest i den medisinske verden…så får jeg slå meg sammen med Tante Grønn og si at vi får håpe det kommer noe snart som støtter biologien re. ME…det trengs…

    • oktober 8, 2009 10:31

      Å, takk, Lars!

      Jeg vet jo ikke hvordan man gjør slik; sender ting til pressen, mener jeg…Slike diskujoner og temaer jeg setter søkelys på her inne, burde absolutt vært tatt i langt større grad i det offentlige rom.

      Men, ja; noe av min agenda har blitt å forsøke å få i stand en form for kommunikasjon, forsøke å vise hva som skjer på begge sider av bordet. Jeg har ennå ikke skrevet mye om hvordan en leges hverdag er og hvor vanskelig det av og til kan være å være menneske i et «menneskefiendtlig system». ( Det hørtes litt voldsomt ut…)

      Litt morsomt at du snakker om meg i media, Lars. Mine lærere på ungdonskolen mente helt sikkert at jeg burde gå «samfunnsfaglinja» som det het den gangen, bli samfunnsviter eller lærer, fordi jeg var engasjert og alle kunne se meg med pekestokken i hånda. Så ble det naturfaglinja i stedet for.

      Jeg _har_ et formidlingbehov, men jeg har også et sterkt ønske om å hjelpe andre. Hva fremtiden vil vise er jeg helt åpen for!

      ( Ikke det at jeg mangler ideer og planer… ;-))

  11. oktober 8, 2009 10:45

    Sende til avisa…

    «Hei jeg heter maria, og har en blogg som heter marias metode, og jeg skriver om me – og foretrekker å være anonym. Det er sånn, skjønner dere, avisa – at jeg ønsker å skape oppmerksomhet om sykdommen me, fordi me-pasienter blir stigmatisert, vi blir sånne «fibro-damer» som leger og det offentlige egentlig ikke skjønner noe av. Derfor vil jeg fronte dette, men uten å stå frem med navn. Jeg er tross alt lege selv, og hvis jeg blir denne me-legen… men kan dere likevel ta saken min inn i avisen?»

    Du har en fantastisk blogg, svarer oppriktig og seriøst – med en unik skikkelighet, uten å være skråsikker.

    Jeg lurer på om det hadde blitt enda mer skikkelig hvis du hadde hatt et navn, enda mer troverdig – selv om jeg skjønner at det «hefter» såpass mye ved diagnosen at det er mer bekvemt å opptre anonymt.

  12. oktober 8, 2009 15:24

    Dæven så bra skrevet! Du satte ord på tanker jeg har tenkt, men som jeg ikke klarer å formidle.

    Jeg har ME og har aldri følt meg så lite «sett» som etter at jeg ble syk. Vil heller påstå at jeg nå er oversett. Fåtallet ønsker å snakke om sykdom og fåtallet ønsker å drasse på et kronisk slakt. Simsalabim, så var du viggo venneløs! Å lage symptomer for å bli elsket og tatt vare på er derfor ingen god idè (med mindre nettverket ditt består av gråtekoner), og må i så fall være veldig, veldig ubevisst 😉

    Ottar Grimstad, du skriver at du er enig i at alle potensielle årsaker til en ME tilstand skal vurderes. Inkludert livssituasjonen og viktige hendelser i livet. Greit «hovedregel», men la oss ta følgende eksempel: Pasienten har gode relasjoner til de rundt seg og er fornøyd med tilværelsen, men har hatt en såkalt tøff oppvekst. Nå kommer vedkommende pga bl.a. plager med gjentatte infeksjoner… Standardprøver viser intet galt. Vil da en konklusjon som sier biologisk betinget være til hjelp? Hvem har mest nytte av den konklusjonen?

    Vedr. diffuse plager: Tror jeg ville forgå som lege hvis jeg ikke hadde evne og anledning til å være litt utforskende. Jeg får en følelse av at mange leger er redd for å møte sin egen utilstrekkelighet -dermed skyver de pasientene fra seg. En måte å gjøre dette på er å få pasienten inn i psykiatrien. Selvsagt helt utbevisst… 😉

    Heia Maria – tar ikke aviser i mot anonyme leserinnlegg? Håper det!!

    • oktober 8, 2009 15:57

      Eg må innrømme at eg veit ikkje heilt om eg forsto spørsmålet ditt.
      Ved gjentatte infeksjonar så er det nok ikkje oppveksten eg fokuserer primært på. Dersom det er einaste symptomet, og jerninnhald, vitaminar, nyrefunksjon, leverfunksjon og immunstoffa i blodet er normale – så veit eg ikkje så mykje meir.
      Eg trur nok at «stress» kan sette ned immunforsvaret uten at eg har så eksakt dokumentasjon på det.

      • oktober 8, 2009 17:36

        Hehe… Den delen av innlegget som var rettet som spørsmål til deg, skulle egentlig ikke være med, i tillegg innholdt den en feil …(Bytt biologisk betinget med psykisk betinget). Syns det er vanskelig å formulere meg! Skjønner du ikke forsto spørsmålet mitt. Men ja, legens behandling av tilstanden ME kan føles søkt 😉

    • oktober 8, 2009 21:59

      Hehehe…kanskje er det en gjeng med gråtekoner vi skulle ha leid inn?

      Nei, det har i alle fall ikke vært noen gevinster for meg å bli syk; så mye er sikkert. Ikke fra nederste hylle en gang.

      Jeg forsto at du stokket om «psykisk» og «biologisk», men jeg har jo samme sammensurium i mitt hode av og til.

      Det er fryktelig vanskelig å skulle være i en situasjon der legen, som har brukt år av sitt liv på å lære alle finurligheter slik at h*n skal være i stand til å hjelpe – og ikke kunne gjøre det.
      Kanskje har vi leger ( nå er jeg lege igjen :-)) ikke verktøy for å møte egen usikkerhet, egen utilstrekkelighet?
      Kanskje er vi oppdratt i tradisjonen; noe du ikke har svar på? Finn svaret!

      Hvordan reagerer du/dere når følelsen av utilstrekkelighet og usikkerhet slår mot deg, du synes du burde ha et svar, du vet at svaret betyr mye for den som venter og det er forventet at du skal ha denne løsningen, nå; med en gang?

      Jeg har mange ganger begynt på andre setninger enn den jeg har endt opp med etter å ha pustet inn og ut et par ganger;

      «Beklager; det vet jeg ikke.»

      Det er kjempevanskelig. De fleste leger vil så gjerne hjelpe den som er syk; sånn bottom line, lissom.

  13. oktober 8, 2009 15:48

    Heisann! Jeg har linket til bloggen din i dag! Du er som alltid veldig flink til å få sagt ting på en forståelig måte!
    Ønsker deg av hele mitt hjerte gode dager!
    Bamseklæmmmmm

    • oktober 8, 2009 22:00

      Å, _den_ bamseklæmmmmen var god!

      Tusen takk for gode ønsker; det varmer godt.
      – Så godt at mine iskalde tær og fingre nesten tiner bittelittegranne.

  14. oktober 8, 2009 16:09

    Maria
    Har du twitterkonto? Twitter er ein god plass å gjere ein blogg kjent.

    • oktober 8, 2009 22:09

      Nei, jeg har ikke Twitterkonto, Ottar.

      Det er et bevisst valg.
      Som du sikkert ser så er jeg engasjert i samfunnspørsmål – og egentlig langt fler enn det jeg skriver om her inne. Om jeg hadde begynt å kvittre tror jeg at jeg hadde brukt mye tid og mental energi foran denne maskinen i kjølvannet at et twittertempo – erfaringen sier meg at jeg ikke er helt fræsk ennå til det.

      Jeg kan bli utrolig sliten av å bare skrive et innlegg som det over. Det er rart, men sant.

      Jeg satser på at fjellet kommer til meg gjennom gode anbefalinger.

      Spread the word!

      ( Du er forresten «det hederlige unntaket», Ottar. En lege, som ikke selv er syk, og som kommenterer. Det står det respekt av.

  15. Monika permalink
    oktober 8, 2009 17:15

    Maria

    Et meget tankevekkende og flott innlegg du her har skrevet.
    Du skriver også:
    «Hva det handler om? Hvordvidt det er ufint eller ei å stille norske forskere og vitenskapsforvaltere direkte og avklarende spørsmål rundt teorier innenfor deres eget forskningsfelt.

    Tenk om noen kunne gjøre det innenfor mitt eget fagfelt; medisinen? »

    Det er ikke ufint å stille spørsmål. Det er høyst nødvendig i dagens verden.
    Jeg, håper virkelig at noen innenfor ditt fagfelt, begynner å stille spørsmål både om forskningen alltid er så seriøs som den fremstilles av noen; og hva som egentlig driver legemiddelindustrien fremover.
    Er det alltid til vårt beste det som skjer; eller ligger det mye grådighet bak?

    Blir de beste forskerne ofte kneblet til taushet? Eller får de ikke nok forskningsmidler til å forske på de virkelig nødvendige områder?
    Ja, hvor kommer egentlig faktakunnskapen fra? Er den alltid til å stole på?

    Les denne artikkelen:
    http://www.naturalnews.com/027196_cancer_cervical_cancer_cancer_vaccine.html

    Ja, hvem kan man egentlig stole på?
    Hvor hjernevasket er trolig personene innen Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet?

    Hjernevasket av hvem, spør du sikkert? Jo, av legemiddelindustrien og dens vaksineprodusenter.

    Hva med legene, har de mulighet til å undersøke selv. Har de lov til å innta andre offisielle standpunkter. Våger de?

    Her får vi en modig uttalelse fra dr. Diane Harper om HPV-vaksinen. Hun var en av nøkkelforskerne innen denne vaksinens utvikling både hos Merck og Glaxo Kline Smith.
    Hun advarer om at vaksinen ikke virker mot livmorhalskreft og kan være farligere enn en evetuell fremtidig kreftdiagnose.
    Den kan ha alvorlige bivirkninger. Og så virker den altså ikke på det den er tiltenkt, sjokk.
    Hun har i disse dager bl.a. gitt intervjuer til Sunday express.
    Skremmende lesning. Dette er en lege og forsker med mot og tanke for sine medmennesker. Hun gjemmer seg ikke.

    Legemiddelindustrien selger sine vaksiner basert på lobbbyvirksomhet som skaper frykt. De bruker enorme ressurser både overfor myndigheter, politikere, leger m.v. gjennom media og annen propaganda.

    «Våger jeg å la være å ta den? Våger vi å ikke la vår datter ta denne vaksinen, tenker bekymrede foreldre? Dette er hjernevasking basert på frykt.

    Legemiddelindustrien tjener ikke nok penger på å selge sine produkter til syke mennesker. Derfor må de finne nye markedssegmenter blant friske. Vaksiner er jo bra i så måte. Frykt for utvikling av kreft og pandemifrykt skapes.

    Vi husker alle den store frykten som ble skapt rundt den fryktinngydene SARS- og fugleinfluensapandemien en kunne forvente. Hvor ble denne pandemien av da?
    Det ble solgt Tamiflu for enorme summer. Her hadde en av president Bush indre krets en stor aksjepost innen firmaet som lager Tamiflu.
    President Bush sto frem på TV og fortalte om farene og anbefalte Tamiflu. Fy og fy, sier jeg. Korrupsjon på høyt plan. Panikken spredde seg og alle skulle ha Tamiflu liggende i tilfelle de ble smittet. Lagrene gikk nesten tomme en tid.

    Litt på siden, dette siste. Men jeg oppbrakt.

    Har du forresten lest noe av den meget anerkjente forskeren Candace Pert?
    Hun som fant endorfinene?
    Hun hevder dette er følelsesmolekyler som finnes i hele kroppen vår; og at de har intelligens. Går vel under begrepet Bodymind.

  16. oktober 8, 2009 21:51

    Men nå skjønner du, nå kan man vise til studier som har funnet ut at ME antagelig skyldes virus! http://www.serendipitycat.no/?p=2385
    Det kan kanskje stoppe kjeften på en del psykosomatikere en stund.

  17. oktober 8, 2009 22:24

    Løp å les, alle sammen!

    Det finnes mer inne hos Tante Grønn:
    http://marteliten.wordpress.com/2009/10/08/pa-vei-ut-av-medisinsk-limbo/

  18. Jojja permalink
    oktober 9, 2009 08:58

    Det jeg alltid har lurt på er jo hvorfor man blir gradvis verre, enda man lytter til kroppen og tar det rolig.
    Fra jeg ble sykemeldt for snart et år siden har formkurven bare gått neddover….ikke misnt alle de tilskudd kroppen får nå i forhold til før, egentlig skulle kroppen min ha vært proppet med energi, kan det være at kroppen slettes ikke tar opp alt som jeg putter inn, enda dosene er over det som er normalt.. at når man får ME så er det noe som hemmer opptak av vitaminer og mineraler??

    Så mange spørsmål, men ser da lys i tunnellen:)

    • oktober 9, 2009 09:02

      Det er nok mye vi vil få svar på etter som tiden går, Jojja.

      Det ER lys i tunnelen; alltid!

  19. Jojja permalink
    oktober 9, 2009 09:07

    Ja jeg vet, men min sterkeste side er ikke tålmodighet 🙂

  20. Jojja permalink
    oktober 9, 2009 11:13

    Hva er det de sier Maria 😀 Har du ikke tålmodighet..kniis.

    Jeg tror de fleste som er syk uten en å vite hvordan de kan bli frisk er utålmodig..jeg har alltid vært sånn, men har faktisk endret meg..blitt mer tålmodig, så noe skal jeg takke for at jeg ble syk..Har til å med begynt å lukte på blomster 🙂

    • oktober 9, 2009 11:41

      Det er mye bra man lærer når man er syk, gitt.

      Jeg har også blitt mer tålmodig etterhvert og synes det er en god ting. Jeg ble faktisk mer tålmodig etter at jeg fikk denne ME-diagnosen. Det ble litt lettere å fokusere på det som var viktig; hvordan bli frisk igjen, eller rettere; hvordan unngå faktorer som forverrer tilstanden.

  21. Rosa permalink
    oktober 10, 2009 00:53

    Veldig fin blogg og veldig bra innlegg! Orker ikke kommentere mer, det var så mye å lese her, men veldig bra, takk:)

    • oktober 10, 2009 22:13

      Takk for at du orket å kommentere, Rosa; det holder lenge med den fine kommentaren!

      God lesing og velkommen tilbake!

  22. oktober 11, 2009 22:17

    Maria… tusen takk! Du skriver så bra om viktige ting, jeg kom meg fint gjennom det selv om det er langt. 🙂

    Og endelig har vi sett et glimt av lys i mørket…

    • oktober 11, 2009 22:29

      Puh! Det var bra, Lothiane!

      Jeg kom meg knapt igjennom innlegget selv etter at jeg hadde skrevet det. Noen ganger er det liksom så mye en skulle ha sagt på en eneste gang. 😉

      Det er veldig mye lys i denne enden av tunnelen, ja.
      Det er viktige funn vi har fått forevist, uansett om det viser seg at dette er VIRUSET eller om det «kun» er en fellesnevner ved ME-syke og ikke forårsaker ME i seg selv.

  23. Vicky permalink
    oktober 18, 2009 14:02

    Hei Maria!
    Supert innlegg! Du burde virkelig få dette ut i media.

    Og hadde leger noen ganger som deg sagt at «Det vet jeg ikke», istedenfor å «måtte» komme med en diagnose, så ville ikke så mange gå hjem etterpå med gråten i halsen. For det går jo an å følge det opp ved å si at dette skal vi gjøre alt for å finne ut av!

    En av legene jeg var hos i begynnelsen av min ME, sa med en gang jeg ymtet frampå om min mistanke om ME,- at «det der visste han ingenting om!!!!Den sykdommen finnes ikke en gang!»

    Full avvisning.
    Vel, jeg fortalte om min kontakt med ME-klinikken i Oslo, og hva de hadde rådet meg til. Og så fortalte jeg at jeg hadde snakket med en derfra i to timer en dag.
    Da sa legen: De som har ME greier ikke å snakke i telefonen i to timer!!!

    I stedet for å forklare at han jeg snakket med spurte om vi kunne snakke i to omganger med hvile mellom, fordi jeg trengte info så jeg ikke ble enda sykere…svarte jeg legen:
    Så du vet noe om ME likevel du da?????

    (Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg frydet meg biiittelitt over at ansiktsfargen hans ble dypere.)

    Hvorfor i alle dager benekte at sykdommen finnes, og si at han ikke visste noe om den heller?
    Tenk så godt det hadde vært for meg å få høre at han ikke visste. Vi skal prøve å finne det ut…

    Toppen var at da jeg sjanglet mot døra hans, stoppet han meg og sa: Du må følge rådene fra ME-klinikken!!!De er helt riktige!

    ??????????

    Vil ikke legene at det skal finnes sykdommer de ikke forstår? Tenk at diabetes og tuberkulose en gang ble sett på som psykiatriske lidelser! Jeg finner trøst i det!

    Vi trenger ingen verdensmestere. Jeg skjønner at legene har inderlig lyst til å bote på problemene.

    Et slikt innlegg som ditt i en avis, kan kanskje hjelpe noen leger også, til å tenke nytt. Og dermed slappe litt av?
    Det er lov å ikke forstå ME. Nå…
    Jeg håper og tror at mange svar er i ferd med å komme på bordet. Når de er det, DA er det ikke lov å ikke forstå at vi er mennesker som virkelig lider.

  24. juni 14, 2010 19:45

    Du skriver bra, og det er interessant det du skriver om! Synes ikke det gjør noe om teksten er lang så lenge den engasjerer!

    • juni 18, 2010 15:59

      Takk skal du ha -det var et artig gjensyn med denne bloggteksten.

      Når jeg var dårligere enn det jeg er np, klarte jeg ikke en gang lese min egen bloggtekst fra begynnelse til slutt. Jeg datt av grunnet konsetrasjonsproblemer 😀
      Det er nok mange som ikke klarer å lese de lange tekstene mine, uansett om de har en sykdom som gjør at de har konsetrasjonsvansker eller ei.

      Noen ganger blir tekstene veldig lange. Når jeg tenker meg om skjer det både titt og ofte 🙂

Trackbacks

  1. Flått og fuglekasser « Marias Metode
  2. Min tarm, min tarm -et Dronningrike for min tarm! « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: