NAV som overdommer, eller?
Det er store og systematiske forskjeller mellom de ulike fylkesområdene her i landet hva kommer til NAVs avslag i trygdesaker. Avhengig av hvor du bor, kan det være mellom 4 og 17% sjanse for at din søknad om rehabiliteringspenger blir avslått, dette til tross for at saksbehandlerne er samlet på 19 regionskontor for å samkjøre saksbehandlingen så mye som mulig. Vurderer du å flytte?
Er NAVs saksbehandlere arrogante? Mener de at de, med trygdelegen i ryggen, har større treffsikkerhet i vurdering av en brukers arbeidsevne enn det behandlerteamer rundt den syke kan diske opp med? Uten å noen gang ha møtt brukeren?
Gjør NAV seg til «overdommere», som leder i Allmennlegeforeningen Trond Egil Hansen utrykker det?
Anette Rønning kan sitte noen få minutter om gangen, hun kan gå små skritt, men krabber som oftest på knærne når hun skal forflytte seg – innen husets fire vegger. Dette er kvinnen som NAV mener er i stand til å være i arbeid. Hun fikk avslag på rehabiliteringspenger og har det siste året levd uten økonomisk støtte fra trygdesystemet.
Hva kan årsakene til de regionale ulikhetene være?
Ligger det hos NAV selv?
Er det forskjellsbehandling grunnet ulike holdninger fra saksbehandlernes side med dertilhørende ulik saksbehandling ved lik sak?
Er det kan hende forskjell på kompetansen til de ansatte på de ulike regionskontorene?
Biter NAV seg i halen? Har NAVs ansatte den forutintatte holdningen at alle er trygdemisbrukere, inntil det motsatte er bevist? ( Og bevisbyrden ligger på deg, som en av Esben Ecbos figurer pleide å si. )
Er det lokale forskjeller på arbeidsmarkedet som er faktoren? Kanskje det er slik at det er ulike jobbmuligheter som gjør at forskjellen blir så stor, drodler direktør for arbeid og aktivitet i NAV, Erik Oftedal. Oslo troner på topp over flest avslag med 17 %. Bor du i Oslo og har en eller annen skavank er det større sjanse for å kunne finne høvelig arbeid, som det heter.
Kan det være legen selv som er den store stygge ulven?
Er det doktorene som regionsvis ikke skriver gode nok lege-erklæringer; gode nok til at de kan tolkes uten tvil av sakbehandlerne og ikke bare fylt med diagnosekoder? Det er ikke sikkert at en diagnosekode forteller sakbehandler noe om funksjonen til pasienten, og det er denne som skal vurderes i en rehabiliteringssøknad.
Svikter NAV i sin kommunikasjon over for legene og pasientene om hva som kreves for at saksbehandlerne skulle kunne gjøre jobben sin på rett måte?
Vanskelig å si.
Det som kanskje er gode nyheter er at det fra mars 2010 skal innføres et obligatorisk møte mellom saksbehandler og bruker før det taes avgjørelse i det som skal hete «Arbeidsavklaringspenger».
Da var vi tilbake til kommunikasjon og møter mellom mennesker i systemer igjen.
Det er altoverskyggende viktig at NAVerne kan mye om det å kommunisere med syke og hjelpetrengende mennesker. Det er ikke alltid lett.
(Et lite psst… Anette Rønning har nå nylig fått vite, etter ett år uten økonomisk støtte hun har krav på, at det er skjedd en saksbehandlerfeil hos NAV. Hun har nå fått innvilget det hun søkte om.)
Tallene og uttalelsene er hentet fra et innslag på NRK Puls i kveld, 5 oktober.
Oppdatert: Det ser ut som om andre poster skriver om arbeidsavklaringspenger i disse dager:
Tornerose, Lothiane , Vigdis, SerendipityCat
SenrendipityCat har skrevet en veiviser til hvordan levere inn meldekort her
Marias Metode 
Ville bare tipse om denne facebook gruppen…»NAV – når du trodde du hadde nådd bånn, hjelper NAV deg mye lenger ned»…
Jeg skal snart søke selv, og kan ikke si at jeg gleder meg..
Det er rett å slett skremmende, at de skal sitte der å bestemme noe de egentlig ikke har peilig på.
Hei,
Problemet med NAV-reformen er først og fremst at de har tatt myndigheten bort fra de lokale NAV-kontorene og sentralisert den til forvaltningsenheter hvor det sitter saksbehandlere som bare ser menneskene som mapper. De lokale saksbehandlerne er både vingestekket og budnet på hender og føtter.
Poenget med NAV-reformen var at man skulle kunne snakke med én saksbehandler og få hjelp til alt. Resultatet er stikk motsatt: Den saksbehandleren man treffer er ofte hyggelig og snill, men kan ikke fatte et eneste vedtak, og har ofte ikke kunnskap nok om de forskjellige systemene til å gi skikkelig informasjon. De som hadde bred erfaring og kunnskap sitter derimot på forvaltningsenhetene. Og de lokale saksbehandlerne har knapt nok lov å ringe dem og spørre om råd. De får bare lov til å sende en mail. Det er sykt. Byråkrati etter beste Sovjetmodell.
FØR kunne man gå på det lokale NAV-kontoret og få hjelp til nesten alt. Hvis det var et fungerende kontor. Men helse-pølse-Hansen (rip) ødela det hele. Det er en skandale, og ingen av de ansvarlige tør se det i øynene.
Pernille Nylehn
Helt enig med deg.
Velkommen til bloggs, Pernille.
Det er mye galt med NAV-reformen, dessverre.
Hva tror du er årsaken til de regionale forskjellene?
Hva tror du om «arbeidsavklaringspenger» og obligatoriske møte med NAV representant?
1. Jeg skal være forsiktig med å svare for bastant. Regionale forskjeller KAN skyldes at det er ulikheter mellom by og land, altså at befolkningen er annerledes og har andre grunner til å søke ytelser. F eks skal man være forsiktig med å sammenligne Oslo med distriktene, uten at jeg skal våge meg ut på å forklare hva som er forskjellene.
Jeg har derimot problemer med å tro at det skal være så store systematiske forskjeller mellom legeerklæringene som skrives i ulike fylker. Vi har ikke én legekultur i Oslo, én i Volda, én i Bergen. I hvert fall er ikke forskjellene så stroe at det skulle gjøre utslag. Og legeerklæringene skrives av enkeltleger som (naturligvis) ikke tar opp hver enkelt pasient i noe forum, mens NAV-avgjørelsene skjer på store forvaltningsenheter hvor de nettopp KAN samkjøre kulturen.
Du aner kanskje hvor dette går hen: Jeg tror absolutt det er regionale forskjeller hos NAV.
Og et VELDIG VIKTIG poeng her er at det er NAV som har den største myndigheten når det gjelder avslag eller tilslag på ytelser. Legeerklæringen er bare én av mange faktorer som telles med, og noen ganger har jeg følelsen av at det er det samme hva vi skriver, for hvis pasienten ikke passer inn i regelverket, eller NAV-funksjonæren har gjort seg opp sin egen mening om vedkommende er syk nok, blir det avslag. Jeg mener ikke å kaste skitt på NAV-funksjonærene, men de har ikke medisinsk kompetanse (og meget varierende utdannelse – fra fiskebruksingeniører til filosofer til jurister til lærere), og de har et firkanta regelverk å forholde seg til. Og jo lengre de er fra pasienten, og jo mer kompleks situasjonen er, jo mer blir avhengig av funksjonærens skjønn og holdninger.
Og rådgivende lege blir brukt i meget varierende grad! Noen funkjsonærer bruker veldig sjelden rådgivende lege, selv ved uføresaker. Om det er fordi de er erfarne, eller synes de er erfarne, skal jeg ikke ha sagt, men jeg synes det er meget underlig. Når de nærmest sitter med menneskers liv i hendene, og en av faktorene de skal bruke til å fatte vedtakene sine på er et fagområde som de ikke kan, hvorfor bruker de ikke den fagpersonen de har til rådighet?
2. Obligatorisk møte med NAV etter en viss tids sykmelding mener jeg er ubetinget bra, og jeg synes lege skal være med. Jeg har veldig god erfaring med dialogmøter (det er ofte jeg som foreslår dem …), vi får ofte avklart mye, og pasientene synes det er veldig godt å ha med legen, både som moralsk støtte og som hjelp til å forklare den medisinske siden av saken.
Disse møtene Det er også viktig for å forplikte NAV til å følge opp. De skal jo følge opp, men det er ikke alltid det skjer. Folk kan gå helt eller delvis sykmeldt i et år uten at en katt tar kontakt med dem, og noen har store problemer med å få tak i saksbehandleren sin.
(så kommer det problemet at saksbehandleren slett ikke alltid kan svare på spørsmål om rettigheter etc., men det er en annen skål).
3. Arbeidsavklaringspenger? Bra for dem som trenger rehab.penger eller attføring, da blir det bare én stønad å søke på. For TU er jeg ikke fullt så sikker. De som får innvilget TU er SJUKE, og en del av dem burde hatt varig uføretrygd men det er det jo nesten ingen som får i første omgang.
Ytelsen skal også være den samme, og hvis jeg ikke tar feil blir dermed ytelsen for TU (eller, de som ville fått TU i nåværende systemet) lavere enn nå. Men det kan være jeg tar feil der.
Men når det er sagt jeg ikke sikker på at alt blir bedre når det skifter navn. Alle de tre gruppene skal følges opp underveis, men mange blir det ikke under dagens system. Jeg har pasienter som har gått på rehab.penger i et halvt år, er klar til å prøve seg i en tilrettelagt jobb, men NAV får ikke ut fingeren. Jeg er ikke aldeles sikker på at det kommer til å forandre seg vesentlig når barnet døpes om.
Det ble et langt svar. Og NB NB dette er mine meninger. Andre leger med andre erfaringer fra NAV mener kanskje noe annet.
Pernille Nylehn
Her var det en kommentar jeg ikke hadde sett…
Jeg er enig i at det kan se ut som om fingeren skal pekes mot den enkelte forvaltningsenhet. Likevel kan det være at fastlegene i Oslo tar seg mindre tid til å skrive gode nok søknader og utredninger for sine pasienter.
Kan man tenke seg at legene på mindre steder, med mer gjennomsiktige forhold – og kanskje i større grad nærhet til pasienten, dokumenterer bedre overfor NAV?
Det er _mer enn_ beklagelig at linjene ikke er mer åpne mellom saksbehandler, rådgivende lege og forvaltningsenhetene. Det kan synes som om det ikke er klima for å spørre hverandre til råds?
NAV er en god tanke i utgangspunktet, alt samlet på ett sted; kjapt og effektivt.
Det ser foreløbig ut til å ha gitt intet annet enn Kafkaske prosesser, feilutbetalinger, regnskapsrot, null kontakt med et menneske og saker som forsvinner.
Å ha med på møte med NAV er en ubetinget fordel, slik jeg ser det. Som du sier; man får raskt avklart mange spørsmål og slipper unødvendig byråkrati, til beste for alle.
Det blir det essensielt at pasient og lege har kommunisert godt og tett over tid.
Det er mange gode sider ved NAV. Mange gode tiltak som kunne vært brukt i større grad. Dessverre ser det ut til at hele systemet er blitt for tungrodd.
Jeg var så superlettet – hadde akkurat fått innvilget en 2 års tidsbegrenset uføre-periode. Endelig kunne jeg få slappe av litt, roe ned og bruke tid på å hvile meg friskere – og ikke trappe meg opp, mobilisere – som jeg har gjort i 3 år uten hell. Bare nederlag, og forverring av helsetilstand fordi jeg har prøvd… og prøvd…
Endelig kunne jeg trekke et lettelsens sukk, og hva skjer? Jo – det går et par uker også får brev om at jeg går over til arbeidsavklaringspenger fordi for tidsbegrenset uførestønader har gått inn i en ny ordning… Hva slags signaler gir det til en pasientgruppe som oss? Jeg skal snakke for meg selv – jeg blir superstresset. Igjhen har jeg fått NAV som dytter og dytter noen som ligger nede. Hver gang jeg reiser meg og tar noen vaklende skritt… Jeg er så trist og lei…
http://www.nav.no/Arbeid/Jobb+og+helse/Arbeidsavklaringspenger/Arbeidsavklaringspenger/217387.cms
For de som ikke vet det – man må sende inn meldekort hver 14 dag…
Hehehe jeg ser det for meg. Jeg må ha lapper rundt omkring for å huske at jeg skal huske og levere dette meldekortet. Må sikkert ha varsling på mobil og alliere meg med venner som varsler meg fordi jeg har så store kognitive problemer og særlig husken. OK så da går det en uke med til å huske at jeg skal huske.
Er du heldig og husker det så får du pengene dine.
Glemmer du det så får du ikke penger.
Så etter at du har husket (hvis du husker) så trenger du en uke på å roe deg ned. Du må skrive nye lapper med ny dato å henge opp rundt omkring og ny runde starter. Virker på meg som veldig stressende. jeg gruer meg allerede 😦
hehehe
alva
Sosionomen jeg var hos på Haukeland sa at man kunne søke om å slippe meldekort hvis meldekortene ville være en vesentlig belastning for pasienten. Hun sa at M.E.-pasienter sannsynligvis ville komme inn under denne gruppen… Men dette fikk jeg beskjed om for over et halvt år siden, så det kan jo hende det ikke stemmer med den endelige løsningen. Men verdt å prøve:)
Hei Marit og velkommen hit! 🙂
Ja, man kan søke om å slippe å sende inn meldekort, men jeg mener ganske bestemt at en diagnose i seg selv ikke vil utløse fritaket.
Brukerens funksjon knyttet opp til evne til å klare å fylle ut et meldekort selv, vil være det avgjørende.
Jeg vil tro at man må ha en legerklæring på at man ikke er i stand til å fylle ut meldekort på nett, eventuelt at dette blir til en vesentlig ulempe.
Jeg vil anta at alle vi som er i stand til å skrive her på nett, neppe vil få et slikt fritak. Vi må lage oss systemer for å huske selve innleveringen…
Som du sier; vi får vente å se…personlig tenker jeg at det ikke bør være for store forventninger til at man skal «slippe» å fylle ut slike kort/tilbakemeldinger.
Hei Bambi,
her gjelder det å ikke få panikk! Det er ikke så galt som det høres ut. Jeg skal prøve å oppklare litt.
(NB: jeg er ingen autoritet på dette, men jeg skal prøve å forklare ut fra det jeg har fått info om fra NAV.
NB 2: jeg håper det følgende ikke virker belærende, eller som en forherligelse av systemet. Jeg er kritisk til mye av NAV-systemet, men det er likevel viktig å holde tunga rett i munnen.)
Så kommer oppklaringen, eller forsøket på oppklaring:
1. Stønaden du får er den samme, med samme vedtaksperiode som du allerede har.
(faktisk vil de som har prosentvis uføretrygd få litt HØYERE stønad. Deres stønad blir oppjustert til 100%, av grunner man må være byråkrat for å forstå.)
2. Den eneste praktiske forandringen i første omgang er at du må sende inn meldekort. Det kan du gjøre på internett. Og dette skjer altså ikke før 1. mars.
3. Intensjonen med TU har hele tiden vært at man skal følges opp jevnlig av NAV, for evt. å kunne prøve seg i arbeid HVIS og NÅR det er medisinsk mulig. I praksis har det ofte ikke skjedd, så TU har artet seg likedan som varig uføretrygd, bare at man må søke om igjen etter noen år.
4. Tanken med jevnlig oppfølging er god, men jeg vet at mange føler det som et indirekte krav om å «komme seg i arbeid». Men så lenge man har TU, og fremdeles er syk, kan man ikke tvinges. Jeg vet mange opplever det som en belastning å ha med NAV å gjøre, ofte med gode grunner, men man slipper ikke unna. Da er det best å gjøre det beste utav det.
5. Selv om systemet kan være firkanta, så er de fleste saksbehandlerne både velmenende og hyggelige, og de gjør så godt de kan ut fra det regelverket de må følge. De er også «ofre» for systemet. Og HUSK at det er det lokale NAV-kontoret som skal stå for oppfølgingen, ikke en ansiktsløs byråkrat i en annen by.
6. MEN sannsynligvis blir ikke oppfølgingen verken bedre eller dårligere etter at man har innført AAP. På godt og vondt.
Altså: Jeg tror du kan lene deg tilbake. Det kommer ikke til å skje noe dramatisk fra 1. mars.
Det er mye støy rundt NAV. Kanskje så mye at man blir blind for de gode sidene som faktisk finnes. Det gjelder å senke guarden litt, spille med åpne kort og samarbeide så godt man kan. Kanskje kan det til og med komme noe positivt utav det.
Som sagt, det er ikke meningen min å belære, eller skjønnmale. Jeg vet veldig godt at dette er vanskelig, spesielt når man allerede «ligger nede». Men man har ikke annet valg enn å leve med det systemet som finnes.
Beste hilsen
Pernille Nylehn
Fastlege
Pernille skrev: «1. Stønaden du får er den samme, med samme vedtaksperiode som du allerede har.
(faktisk vil de som har prosentvis uføretrygd få litt HØYERE stønad. Deres stønad blir oppjustert til 100%, av grunner man må være byråkrat for å forstå.) »
Det er allerede varslet store kutt i den nye ordningen. Bla barnetillegget blir borte. Og inntekten skal beskattes som for lønn, ikke trygd. Så vidt jeg vet er det kun ett politisk parti som ønsker å gjøre noe med kuttene, og det er partiet Rødt. Jeg har ihvertfall ikke hørt at noen andre har joinet.
Får håpe LO får stoppet dette.
Takk Pernille, opplever deg overhodet ikke som belærende eller skjønnmalende!
Prøver å se lyspunktene i den nye NAV-ordningen – men det er det lille «kravet» som ligger der og puster en i nakken… om du skjønner… hver 14 dag…
Skjønner at det kan være bra for mange pasienter, som kanskje trenger et spark bak. At det er en motiverende faktor…
I mitt tilfelle så er viljen der – men jeg tåler ikke aktivitet…
Så føler man skyld og skam fordi man ikke klarer å komme seg på beina…
Sånn sett synes jeg det er en dårlig idé å sammenblande alle de ulike ordningene. Og når man er syk og midlertidig ufør så klinger arbeidsavklaring litt feil…
Skal senke skuldrene… Vi lever tross alt i et velferdsland med gode ordninger.
AAP består av tre ulike ordninger som er slått sammen. Det betyr at man ikke trenger søke tre ulike ganger for hhv rehab.penger, attføring og TU. Det tror jeg må bli en stor lettelse for mange!
Meldekortene: Se på det som et irriterende men nødvendig onde på linje med å vaske huset. 😉
Pernille
Pernille, jeg skjønner argumentasjonen.
Men, mange av oss er så dårlige at vi er ikke stand til å vaske hus, knapt nok oss selv…
Da er det viktig å rydde vekk alle unødige stressfaktorer…
Ikke meningen å klage eller syte – men snu litt på perspektivene…
Og for samvittighetsfulle mennesker som er rammet av sykdom – så blir denne meldeplikten en påminnelse med ekkel bismak…
Bambi,
Jeg skjønner veldig godt hva du mener! Det var ikke meningen å flåse. Og nei, jeg synes ikke du syter og klager.
Pernille
Takk for en god gjennomgang, Pernille!
Bambi; jeg forstår godt hva du sier, når du føler at du nå skal bli «pushet».
Likevel; som Pernille sier; er du syk, så er du syk.
Jeg tenker at det er lurt å ikke bruke for mye energi på det; hverken å grue seg til møtet med saksbehandler, eller å skulle fronte det at du er syk.
Jeg vet jo at noe av det mest sårbare er i situasjoner der man er avhengig av å bli trodd – og møter mistro.
Du vet jo selv at du har dokumentert godt at du er syk, i og med at du har fått innvilget TU, ikke sant? Du VET selv at du er syk.
Kan hende hadde det vært fint å ha med legen sin på møtet med NAV første gang?
Jeg forstår også at det på skulle levere inn meldekort og huske det på rett dato kan være vanskelig når en knapt husker hva en selv heter, men slikt kan også lages systemer for.
Bottom line: Ikke la _tankene_ dine om at dette blir vanskelig ta rotta på deg!
Ikke la skammen over at du ikke er ute i jobb ta gleden og energien din.
Tankene dine kan du styre i stor grad; styr dem slik at de tjener deg og ikke motsatt.
(Veldig lett å si, men krever lang trening. Du vet jeg vil deg godt, Bambi.)
Jeg tror det er en fruktbar måte så snu på perspektivene på?
For den som vil lese om den nye endringen, kan det gjøres her:
http://tinyurl.com/yh8ywpx
Det skal jeg.
Det er fortsatt litt uklart for meg hva som skjer med TU etter fire år på arbeidsavklaringspenger – eller om man i det hele tatt fyller vilkårene om arbeidsavklaringspenger i det man ikke er i aktivitet med hensyn på å komme i arbeid.
Betyr dette at TU´ene raskere kommer over i gruppen «varig uføre»?
Her må jeg lese mer…
Takk, Maria! Setter pris på omtanken! Joda, man skal være sterk for å takle å være syk.
Gosh, denne lesningen var for komplisert og omfattende til at jeg klarte å henge med. Fint om du kommer tilbake og formidler videre – dersom du finner ut av det her…
Snakker altså om linken til departement
Hehehe…Bambi; jeg regnet med at det var det du mente.
Vi får se hvor langt jeg kommer 😉
Til Pernille Nylehn!
Du skriver godt og forstålig…
Men så kommer du med personangrep og feilinformasjon du burde holde deg for god til. Du presenterer deg med fullt navn og tittel – fastlege. Slike kommentarer hører ikke hjemme i din stilling – Helse-pølse-Hansen – går det an? I skolesammenheng blir dette kalt mobbing!
Bjarne Håkon Hansen har forsøkt å gjennomføre hjertebarn-reformen til Dagfinn Høybråthen. Dette var en reform den Rød-grønne regjeringen overtok. Reformen hadde kommet uansett.
Reformen kunne sikkert vært gjennomført bedre – hva vet jeg, men husk at dette er en kjempereform og det vil ta lang tid før alt er på plass.
Når dette er sagt så har det vært tungt å være trygdemottaker tidligere også. Jeg er selv opplevd hvor ydmykende det kunne være å forholde seg til tidligere Trygdekontoret. Jeg er selv uføretrygdet, først 50%, så 100% grunnet blandt annet ME. Jeg har vært på både attføring og rehabilitering. Til tider føltes det som en «heltidsstilling» å forholde seg til Trygdekontorert/NAV.
Min erfaring er at legeerklæringen er alfa og omega for å få innvilget søknadene. Har du en dårlig argumentert søknad kan det bli vanskelig.
Min lege var (han er dessverre død) selv trygdelege for en annen kommune og kunne dette med å skrive de riktige søknadene.
Med dette mener jeg at det ikke bare er saksbehandlerne i NAV som burde kurses. Kanskje skulle legene også kurses i å skrive søknader hvor det blir lagt vekt på sakelig argumentasjon og fakta.
Noe jeg videre har tenkt på i ME-sammenheng er at mange (kanskje de fleste ) i legestande tror ikke på ME. Det sier seg selv at de vanskelig da kan skrive en godt begrunnet og sakelig søknad.
Videre bruker de fleste legene feil kode ved denne sykdommen. ME har diagnosekode G 93.3 under andre nevrologiske lidelser. Dette har stått på WHO´s liste siden 1969. Den ble godkjent i Norge for en tid tilbake. Når man da blander inn forskjellige andre begrep som nevrasteni, kronisk tretthetssyndrom osv skapes det forvirring. Det er dessuten ikke tillatt å bruke mer enn en diagnosekode på en og samme sykdom ifølge WHO.
jeg må le-alle sier vel pølse hansen?
alva
Hei Annema!
1. Jeg hører det du sier, men jeg synes ikke «personangrepene» på Bjarne Håkon Hansen er verre enn at de bør tåles. Jeg sier ikke annet enn det hundrevis av kommentatorer har sagt før meg. Jeg synes ikke jeg skal ha munnkurv selv om jeg er helsepersonell.
Jeg underskriver meg med fullt navn og tittel, fordi jeg synes det er mest redelig. Jeg synes faktisk det er mye verre med folk som sjikanerer andre under pseudonym.
Nok om det.
2. Trygdesystemet har vært tungt å forholde seg til før òg, det er helt sant. Men NAV-reformen ble vedtatt og gjennomført MOT klare råd fra mange faginstanser, og det er en meget dårlig reform. Den har ført til økt fremmedgjøring både for brukere og helsepersonell. Jeg tror ikke den vil «gå seg til» hvis man ikke endrer vesentlige trekk ved systemet.
3. Diagnosekoder for ME: det er forskjell på ICD-kodene og IPCP-kodene. (ICPC står for International Classification of Primary Care). http://www.kith.no/sokeverktoy/icpc-2/bok/icpc-2-i-norge.html
I ICPC har ikke ME egen diagnosekode, men står under diagnosekode A04. (A står for allmenne sykdommer). Under A04 kommer en del andre lignende tilstander, som postviralt tretthetssyndrom og kronisk tretthetssyndrom.
Nevrasteni har derimot kode P78 (P for psykisk).
Det går an å være uenig i at det er slik, men ICPC er en internasjonal klassifikasjonssystem. Jeg har aldri hørt om at WHO ikke godkjenner ICPC, men jeg kan være feilinformert.
http://www.kith.no/templates/kith_WebPage____1186.aspx
Vennlig hilsen
Pernille Nylehn
Fastlege
Hva tror dere Pernille og Maria – (dere er jo leger) finnes det en mulighet for at denne reformen kan evalueres og endres underveis? At man kan justere den – tilpasse den litt, (som du Pernille er inne på) så den blir mer brukervennlig for alle parter- eller er den banket igjennom i sin nåværende form??? Også er det bare en ny tunggrodd kafka-affære vi alle må forholde oss til.
Det er jo kjempetrist!
Hvordan og til hvem gir man tilbakemeldinger? Hvordan få gehør? Hva må til for å få gjennomslagskraft? Det må vel opp på politisk nivå, eller?
Personlig tror jeg det må en innvendig opprydning i NAV´s grunnleggende struktur, samt styrking av og opplæring om hvilke holdninger NAV står for, at klientene er brukere, ikke snyltere; skattebetalere, som har betalt skatt for å ha en slik forsikring som NAV er; fange deg opp når det er nødvendig og være hjelp videre når det er hensiktsmessig.
Mitt klare inntrykk er at mange saksbehandlere- absolutt ikke alle (!), har et utgangspunkt der man tror at den som en skal være tjenesteyter overfor er der fordi denne vil svindle systemet.
Dette til det motsatte er bevist – og bevisbyrden ligger hos brukeren.
(Ja- satt svært spissformulert, men med biter av «sannhet».)
NAV´s ansatte vil antagelig trenge opplæring i å kommunisere med folk, slik som mange andre som jobber med hjelpetrengende gjør.
Jeg sier ikke at man skal være naiv; men utgangspunktet for en samhandling, og dermed godt resultat, kan bli vidt forskjellig avhengig av hvilken innstilling man har.
NAV trenger også et datasystem som fungerer i 2009 og i årene som kommer og jeg tror vel det kunne være en ide´å se på hvordan det sto til med arbeidsmiljøet og «jobbkulturen» i ulike enheter.
Du, Alva, må le, og det må du gjerne gjøre. Er det ikke slik med barna i skolegården også når noen sier noe «morsomt»?…
Hvem er alle?
Men ironi til side.
Du står ikke frem som en offentlig person, Alva, det er det som er mitt poeng. Når «kallenavn» blir brukt med negativt fortegn, slik som her, er det ikke lenger bare en «gosslig» omtale av et annet menneske. Man beveger seg som offentlig person over til latterliggjøring/udugeliggjøring av et annet menneske, og det var det jeg mente med mobbing. Pølse-Hansen er person, NAV-reformen er sak!
Ingen politikere fra verken høyre- eller venstresiden skal behøve å bli omtalt som uduglige med kallenavn på en slik måte.
Det har noe med respekt for individet å gjøre, og det forventer man av fastlegen…
Man må klare å holde sak og person hver for seg om man er grunnleggende uenig politisk.
Det blir en sammenrøring av fag (medisin), person og politikk.
Ellers vil jeg si at bloggen din er fin og opplysende Mariasmetode. Du gjør en flott jobb.
Hei Annema og velkommen til bloggs!
Fint du liker det du ser hos meg og takk for bidrag!
Har du blogg selv noe sted som du har lyst til å kringkaste?
Pernille sitt svar ble liggende i spamboksen fordi det hadde mer enn en lenke.
Hei Annema.
Beklager.
Jeg forstår hva du vil frem til.
Sikkert bare jeg som var litt flåsete eller i ekstra godt humør fordi jeg har akkurat fått vite at jeg skal bli bestemor. 🙂
Alva
Gratulerer, Alva!
Hei alle!
Tusen takk for velkomsten Maria Metode!
Nei, av forskjellige grunner har jeg pt ikke noen blogg. Men kanskje senere. Jeg har fulgt med i flere blogger og det er mange fine. Her på denne bloggen kommer det i tillegg mye fagstoff…
Det er helt OK Alva. Gratulerer!!! Det må være noe av det største en kan oppleve…
Jeg er litt sår på dette med kallenavn. Har selv var offer for det i grunnskolen. Det var noen som syntes dette var veldig morsomt, men det syntes ikke jeg…
Annema,
jeg tror ikke det er fruktbart at vi diskuterer dette videre. Vi kan heller være enige om å være uenige. 😉
En annen grunn til at jeg synes diskusjonen ikke er så fruktbar er at du belærer meg hva som er rett og galt, men selv velger ikke å bruke mer enn fornavn. Det er selvfølgelig ditt valg, men jeg synes ikke det er helt redelig.
God kveld!
Pernille Nylehn
Hei Pernille!
Fint at du svarer meg. Det med Bjarne Håkon Hansen tror jeg vi blir eninge om at vi er ueninge om…
Du skal selvfølgelig ikke ha munnkurv, og det var heller ikke det jeg mente.
Når det gjelder gjennomføring av reformen så er det mange som bør/må ta sin del av skylden for problemene som har oppstått.
Intensjonen om å «samlokalisere» disse etatene hadde/har nok gode intensjoner, og jeg er litt mer optimistisk her enn deg – jeg tror ting vil bli bedre etter hvert.
NÅr det gjelder WHO så må jeg ha utrykt meg uklart. Jeg mente ikke at WHO ikke godkjenner ICPC. Det jeg prøvde å si var at man ikke skal bruke to/tre koder på en og samme sykdom. For eksempel får man diagnosen ME med nevrasteni kode. Dette har WHO sagt ikke er lov. Det finnes også leger som nekter å bruke ME som diagnose, og pasienten får diagnose nevrasteni. Dette vet jeg har skjedd. Og i slike tilfeller kan man selvsagt få trøbbel med NAV. Noe flere også har fått.
Pernille!
Etter at jeg sendte avsted mitt innlegg til Alva og Maria ser jeg at du, av en eller annen grunn, har kommet med et nytt innlegg til meg.
Dette må jeg få svare på, spørre om.
Det at du velger å bruke et annet navn på en tidligere minister er ditt valg, men ikke min stil.
Det jeg skriver er min holdning og den må du selvfølgelig få synes hva du vil om. Vi har sikkert vidt forskjellige ståsteder.
Dine innlegg er ellers både informative og fine.
Jeg skjønner videre ikke hva du mener med din uttalelse: «…er at du belærer meg med hva som er rett og galt, mens du selv velger å ikke bruke mer enn fornavn.»
Hvilken sammenheng har det?
1) Belære deg? Det er, som sagt, mine holdninger og mitt ståsted. Dersom du oppfatter dette som belærende så er det neimen ikke mye plass under taket. Hva om jeg er din pasient, og mener det sammen når vi sitter ansikt til ansikt?
Kaster du meg ut av kontoret?
2) Uredelig med bare fornavn? Jeg kan ikke huske å ha sett fullt navn før. Er alle som er ueninge i forskjellige blogger og ikke presenterer seg uredelige da?
Det må da være lov å reagere og å si fra dersom man er uening med folk ute å bli avspist på denne måten.
Til Maria. Dette ble nok bare en gjesteopptreden. Jeg kommer nok ikke til å komme med flere innlegg etter dette.
Jeg ble helt skjelven, trodde ikke man skulle ta slik på vei når man er så outspoken selv.
Men bloggen din – og Alva sin – kommer jeg til å besøke for å lese. De er flotte!
Hei til de som ennå er våkne.
Jeg har lest innleggene om Bjarne H.Hanssen og komtil å tenke på et intevju med ham nå nylig. Han ble spurt om alle kallenavnene han har, harry-Hanssen–pølse-Hansen og flere.
Ham sa noe sånt som at kjært barn har mange navn og at han
foretrakk pølse- Hanssen og det levde han godt med ( og et lurt smil)
Det er intersannt å snakke om trygdekontoret sammenlignet
med NAV. Men det får bli senere.
Gratulerer til Alva, jeg venter også barnebarn( det første) i jan/feb. Forstår at du ble superglad.
God natt !
Jeg har behov for å komme med en aldri så liten avklaring av hva jeg oppfatter som min rolle på dette og andre fora.
1. Jeg skriver her som privatperson, og jeg representerer ingen andre enn meg selv.
2. Jeg velger å si hva jeg jobber med. Det er fordi jeg sier en del om både medisin og trygd, og da synes jeg de som leser det bør vite hvilket grunnlag jeg uttaler meg på.
3. Jeg har som generelt prinsipp at jeg bruker mitt eget navn i alle nettfora jeg deltar. Jeg kan utdype grunnene til det, men det blir for vidløftig her og nå.
Hva andre folk gjør er deres sak, men jeg liker aller best å snakke med folk som har et navn.
4. Jeg er ikke lege for noen her (såvidt jeg vet), og jeg har EN ANNEN ROLLE her enn jeg har når jeg sitter på kontoret med en pasient. I legerollen er min viktigste oppgave å lytte, og jeg går ikke inn i diskusjoner med pasienter om sykdomsmekanismer og hvem som har rett etc. etc. Og jeg blir aldri sint, medmindre de går langt langt over streken, f eks kommer med trusler.
Dermed blir utsagn som «hvis jeg var din pasient, ville du kastet meg ut av kontoret hvis vi var uenige?» irrelevant, og litt provoserende. Skal jeg liksom ikke ha lov til å være uenig med folk fordi jeg har den jobben jeg har? Og skal jeg ikke ha lov til å svare på tiltale?
5. Selv om jeg er her som privatperson og mener jeg har rett til å si hva jeg vil, oppfører jeg meg så pent jeg kan. Jeg kan uttale meg friskt om offentlige personer, men da uttaler jeg om det de gjør i stillingen sin. Det må de faktisk tåle. Det finnes blogger og andre nettfora hvor det hagler med sjikane og nedrige personangrep mot både grupper og personer – les kommentarfeltene i en hvilken som helst dagsavis – det synes jeg er usmakelig og ekkelt. For ikke å snakke om hva en del aviser kan få seg til å skrive.
6. Hvis jeg sårer andre personlig, og de sier fra, ber jeg om unnskyldning. Hvis vi er uenige i sak har jeg ingenting å unnskylde meg for, så lenge jeg oppfører meg saklig.
Dette er altså mine kjøreregler, og det samsvarer med det jeg har lært om nettikette.
Med ønske om en fin dag til alle. Her skinner sola og det er rim på trærne, og jeg går ut i verden!
Pernille Nylehn
Jeg må bare få gi uttrykk for takknemlighet for at du bidrar på den måten du gjør her i bloggen, Pernille Nyhlen. Håper du fortsetter med det!
Dette er vel et ganske typisk «nettproblem».
Potensielt små konflikter blir langt større enn det de behøver å bli, ofte fordi man ikke kan se den andres kroppspråk og heller ikke kjenner den andres erfaringsbakgrunn.
Du, Annema, er sår på dette med kallenavn og kanskje reagerer du raskt når kallenavn blir brukt? Jeg vet ikke?
Jeg er enig med deg at en generell diskusjon rundt dette med mobbing på nett er en god ting, det er jeg rask til å annerkjenne. Likevel; BHH har selv sagt, som Tanne sier, at dette kallenavnet trives han greit med. Det er altså ikke ham du trenger å beskytte.
Når man er på nett med fullt navn, er man langt mer sårbar enn når man er anonym. Anonymiteten gir selvsagt en god beskyttelse og balanseforholdet blir skjevt mellom partene i kommentarfeltet.
Generelt og personlig tenker jeg at når jeg møter folk som velger å ikke være anonyme, er jeg ekstra nøye med å være spørrende i forhold til hva folk mener, før jeg tillegger dem meninger eller kommer med bastante utsagn om dem (sikter ikke til at du har gjort dette her, Annema).
Utsagn kan oppfattes som «belæring» når en sier noe om hvordan andre bør gjøre det, i stedet for å ta utgangspunkt i seg selv, tenker jeg.
La oss si at det er det Pernille opplever; at du forteller henne hva hun kan formidle, ene og alene fordi hun skriver med fullt navn og er lege.
Jeg kan forstå at du tenker slik, om det er det du mener, Annema. Mange ser på «legen» som en offentlig person i alle sammenhenger. (Det i seg selv er en interessant diskusjon; når er man offentlig og når er man privat som en prest, lege, politiker, barnevernsansatt etc?).
På den annen side er en lege også en privatperson.
Pernille er nøye med å si at hun snakker på vegne av seg selv og hennes personlige erfaring; som lege og tett samarbeidspartner til NAV – og hun står for det hun mener, om diskusjonen ikke fører til nye argumenter hun kan bifalle, slik jeg opplever henne.
For mennesker i Pernilles situasjon, er det lett å trekke seg tilbake for å unngå å bli såret, sint, ydmyket, ikke få gehør for sine meninger i diskusjon mot en «usynlig» diskusjonspartner som altså har et ekstra beskyttelses-skjold rundt seg. Det betyr ikke at diskusjonsparteren nedgraderes.
Pernilles utsagn om at hun synes at diskusjonen ikke er «så fruktbar» og at det ikke er «helt redelig» når «Annema» ikke bruker sitt fulle navn, handler vel kanskje både om å føle seg belært _og_ om dette skjevhetsforholdet som anonymiteten gir?
Det er helt greit å bli enige om å være uenige.
Jeg kan altså forstå begge parter her.
Jeg ser diskursen; men slik jeg ser det har ikke Pernille Nylehn vist dårlig oppførsel eller manglende nettikette.
Det er min mening.
Hadde jeg ment det noen annet, hadde kommentarer litt slettet.
Jeg synes absolutt du skulle delta flere ganger, Annema, men det kjenner du best selv om du ønsker eller ikke. Uansett er du velkommen tilbake når du måtte ønske!
God dag til alle sammen!
Jeg skal tenke på hva som er viktig og hva som er underordnet her i livet – hvordan jeg kan styrke og bygge opp!
Jeg er redd du har rett når det gjelder holdningene hos visse NAV-funksjonærer, Maria. Men de speiler nok samfunnets holdninger, og politikernes.
Det var for eksempel påfallende hvor stort engasjement det ble i fjor høst, da det tok noen uker før NAV betalte ut dagpenger til folk som var blitt arbeidsledige pga. finanskrisen. Da ble det bevilgning av ekstra penger, og skarpe pålegg om at NAV måtte se til å betale ut så folk fikk lønna si.
Men de samme politikerne har fått vite mange ganger at NAV var mange mange måneder «forsinket» med å behandle søknader om uføretrygd, og de hadde fått historier om folk som mistet rehab.penger og attføringsmidler i ventetiden, og måtte få sosialpenger. Det har også vært historier om folk som har gått uten sykepenger i mange måneder pga. rot i NAV. Men politikerne har ikke skreket opp om at de sykmeldte ikke får lønn.
Jeg får en veldig ubehagelig følelse av at arbeidsledige er «verdig trengende», men langtidssykemeldte og uføre er mindre verdt. De som ble arbedisledige pga. finanskrisa var visst ekstra verdig trengende.
Pernille Nylehn
Det er her mye av «misforståelsen» ligger.
Syke mennesker er ikke blitt syke fordi de ønsker det, like lite som arbeidsledige i finanskrisa ble det.
Syke mennesker er like stor del av et skattebetalingsystem med overføringer til helse- og sosialpotten, altså «forsikring mot mye av slik som kan hende i løpet av livet», som alle andre.
Saksbehandlerne er forvaltere av skattepenger – i ytterste konsekvens. De skal se til at den som trenger det, får hjelpen de har «betalt for» på den måten som er best for den enkelte og samfunnet som helhet.
Ja, det er mye som er «verdig» og mange som ikke er sååå verdige.
Det blir litt som George Orwells «Animal Farm» (mimrer til gymnasdager nå, fritt etter sviktende hukommelse): Alle er like, men noen er likere enn andre.
Verdig og ikke-verdige tilstander er jo ikke akkurat et nytt fenomen i politikken eller medisinens verden.
Veeeeeldig godt sagt! Dette har jeg også tenkt denne tiden som alt fokus har vært på de arbeidsløse under finanskrisen.
Det er jo tydelig hvilke av oss som er mest verdt 😕
Ja, man kan jo bare se hvor mange leger/sykepleiere som ønsker å jobbe på sykehus i forhold til å jobbe på sykehjem.
Der er jo også knyttet mer prestisje til å arbeide med noen
pasientgrupper i forhold til andre og til å forske på noen fag-
felt .
Kanskje menneskesynet formes allerede i utdannelsen av
helsepersonell, og demed sendes det signaler ut til andre
yrkesgrupper, feks. saksbehandlere hos NAV.
Til metadebatten: Jeg føler meg ikke ekstra sårbar fordi jeg bruker fullt navn. Men det er første gang, på alle de årene jeg har vært på nettet, jeg er blitt /kritisert/ for å bruke fullt navn (nåja, jeg ble vel kritisert for det jeg SA mens jeg brukte fullt navn, men lell).
Pussige greier. 🙂
Pernille Nylehn
Hehehe…hvorfor ante det meg at du kom til å si noe slikt?
Det var derfor jeg sa «For mennesker i Pernilles situasjon» og ikke hevdet at det var det du følte.
Har lært litt etterhvert.
Likevel; jeg oppfattet ikke at du ble kritisert for at du brukte fullt navn, men kombinasjonen av at du brukte fullt navn – og tittel og sa det du sa om BHH.
La oss ta en parallell.
Er det greit om barnevernspedagoger går på byen på kvelden og drikker seg snydens i påsyn av sine klienter?
Er det greit å gå på jobb i gensere som viser navle og dyp utringning?
Bør leger være bevisst sin rolle som lege også når en ikke er på jobb, men i samlinger der det er kjent at man er lege? Bør det medføre høyere krav til oss selv og vår oppførsel?
Selv unngår jeg i det lengste å si at jeg er lege.
Jeg vrir meg unna med «jobber med mennesker», «ok, jobber i helsevesenet og hva driver du med» så lenge jeg kan.
Hehe, skjønner godt hva du mener. Da jeg jobbet i NAV, sa jeg bestandig når jeg ble spurt at jeg jobbet i staten 😉
Så slapp jeg en masse spørsmål og «mobbing» fordi jeg jobbet i NAV trygd 😉
Ahhh! Du har jobbet i «Staten»!
Da har vi insideinformation her. 🙂
Hva tenker du om systemet?
Er det håp?
Hvordan opplevde du å jobbe der?
Hvor trykker skoen, slik du ser det?
Vet noen hvilken praktisk funksjon meldekortsystem har for NAV?
Helt ærlig: For meg fremstår hele meldesystemet som en gammelmodig litt absurd og unødvendig byråkratisk plikt som blir pålagt mennesker som er avhengig av NAVsystemet rett og slett fordi de har behov for et økonomisk livsgrunnlag, men jeg kan jo ta feil.
Vet noen også hva som evt. skjer med månedstrygden om den uføre (eller hva nå tittelen er/blir på den som er syk og mottar pengene) glemmer å sende inn «kortet/varselen» i meldekortsystemet?
Og som en liten tilleggskommentar. Jeg er prinsipiellt i mot en grunntanke om å «gjøre det beste ut av» noe hvis det oppleves som meningsløst – og jeg er i tillegg villig til å kjempe litt for endring hvis målsetningen med en tungvint praksis kan oppnås på en mer funksjonell måte.
Hei på deg nmgds og velkommen hit!
Meldekort har to hovedformål:
1. Du opprettholder statusen som arbeidssøker i NAVs arbeidssøkerregister. Du må være registrert som arbeidssøker for å motta tilbud om arbeid eller tiltak.
2. Kortene gir grunnlag for beregning og løpende utbetaling av ytelsene som NAV forvalter.
http://tinyurl.com/ylf44sb
Man skal altså kunne tjene noe penger og man får ikke noen utbetaling dersom man tar ferie, slik jeg har forstått det. NAV bruker meldekortene til å holde oversikten over dette.
Personlig tror jeg det har noe med at man skal føle at kontakten mellom NAV og den hjelpesøkende er tettere enn det den var før i tida.
Er kortet galt eller mangelfullt utfylt, kan kortet bli returnert og utbetalingen forsinket. Sender du kortet for sent, kan utbetalingen bli redusert eller bortfalle. Etter en uke kan du bli slettet i NAV sine registre og fremtidige utbetalinger kan bli stanset. Du må kontakte NAV lokalt hvis du vil gjenoppta stønad som er stanset pga manglende tilmelding.
http://tinyurl.com/yzd25nm
Siste ord er ikke sagt i NAV-saken, såpass er snickers og twist!
Ja, så enkelt er det. Er man på attføring eller rehab. penger, har man ikke krav på ferie. Da skal du være tilgjengelig for NAV om de finner arbeid eller behandling. Derfor meldekort hver fjortende dag.
Men det jeg sliter med er at dette kommer til å gjelde de av oss som i dag har TU også.
Godt poeng!
På den annen side ser jeg heller ikke umiddelbart at syke på rehabilitering eller attføring plutselig skulle være friske nok til å ta i mot arbeid som NAV finner formålstjenelig.
Attføring innebærer at man har laget en handlingsplan som skal gjøre en i stand til å skaffe seg høvelig arbeid, som det heter. Attføring blir altså ikke gitt før NAV har vurdert at det ikke er mulig å skaffe seg arbeid uten attføringstiltaket.
Når man er et stykke i denne prossessen, ser jeg ikke hvordan man tenker seg at man skal avbryte denne planen for å ta i mot annet jobbtilbud fra NAV, som jo nettopp har vurdert at dette ikke er mulig. Om attføringen innebærer opplæring innen bedrift, er det en annen sak. Her vil NAV kunne bistå i de enkelte tilfellene og dette vil inngå i handlingsplanen.
Rehabiliteringspenger er hjelp til livsopphold når man er så syk eller skadet at man ikke kan være i arbeid og gis i den perioden man er under aktiv behandling.
I alle disse situasjonene vil jo NAV får melding når den syke er blitt frisk nok til å arbeide helt eller delvis. Denne meldeplikten påligger både behandler og pasient.
Hei hei og takk for velkomsten 🙂
Det er mye god informasjon her Maria, og kloke «samtaler» om viktige tema.
Beklager at jeg buste inn midt i diskusjonen, men «meldepliktsystem» for uføre.. og det midt i gjennomføringen av en kaotisk omstillingsprosess.. fikk meg til å hikke litt.
Det er liten logikk i argumentasjonen bak meldesystemet slik det er i dag. NAV sender uansett et brev til arbeidssøkeren om de finner en jobb, og da benytter de registrert adresse. Evt. ringer de.
At arbeidssøkere skal oppgi evt. inntektsgivende arbeid er det logikk i, men et slikt krav fordrer ikke at vedkommende sender inn en melding om status hver 14. dag. Vedkommende er forpliktet til å gi beskjed om intektsgivende arbeid uansett. Et elektronisk meldekort som benyttes «ved de tilfellene» vedkommende har inntekt burde være nok?
Dette meldesystemet må ha sin opprinnelse fra langt bak i tid tror jeg (jeg vet ikke). Men en gang kan det ha vært en viss fornuft i at mennesker møtte opp på arbeidskontoret og sa «hei – fins det jobb til meg». Før dataalderen kom og ga oss nye muligheter.
Hva hensikten med å utvide et slikt 14. dagers meldesystem til å omfatte meldeplikt for mennesker som får uførestønader er meg litt ubegripelig.
Hva skal de melde om?
Om det kommer et avkrysningsfelt [ ] «trenger vaskehjelp kommende 14. dagers periode» evt. ett avkrysningsfelt også for «trenger handlehjelp», «har behov for å bli oppringt av NAV», «trenger reperasjon av hjelpemiddel X» etc så ser jeg hensikten.. men noe sier meg at dette ikke er avkrysningsfelt som vil stå der?
Å ta frem «ris bak speilet» (glemmer du å melde fra mister du trygden) til en sårbar gruppe syns jeg ikke hører noe sted hjemme, om det er hensikten også når det gjelder TU.
Du vet, nmgds (en eller annen gang kommer jeg til å surre med bokstavrekkefølgen :-)), at leserene og de som deltar i diskusjonene her inne gjør samtalene gode!
Jeg tror ikke jeg har hatt en eneste kommentar som ikke har hatt gode bidrag på en eller annen måte, korte eller lange. De skaper en helhet. Det er ikke alle kommentarer som kommenteres, men det betyr ikke at de ikke leses og grunnes over.
Altså; her får ingen «lov» til å beklage når man bidrar med tanker 🙂
Jeg er enig med deg; jeg ser ikke hensikten med dette meldesystemet. (Se kommentaren min over som kommentar til Irini).
Jeg skulle likt å se hva tanken bak er fra NAV´s side, bortsett fra ren registrering og økt byråkrati. Som sagt; det kan gi en følelse av at man har tettere kontakt med NAV, men hva som kommmer ut av det i praksis er høyst usikkert.
Du har en sabla god ide´om toveiskommunikasjon, ser jeg.
Det hadde vært noe!
Meldekort skal gjelde alle gruppene; attføring, rehabilitering og TU, slik jeg har forstått det.
Helt enig med deg, nmgds.
Det virker på meg som at det å blande TU’en inn i den nye ordningen med AAP, virkelig er helt på trynet… for å si det litt folkelig. Spesielt med tanke på at det nesten er umulig å få innvilget varig ufør, dermed er mange av de på TU folk som har vært syke i årevis, noen i flere tiår. Å skulle sende meldekort og måtte søke om få lov til å ta ferie da, føles så ydmykende og urettferdig at jeg har problemer med å takle dette akkurat nå. (Mest lyst til å si WTF og bruke alle de stygge ordene jeg kan… men det er jo barnslig så jeg skal la det være.)
Hensikten med ordningen virker på meg som å være at man skal gjøre det vanskeligere for de som juger.
Det finnes vel ikke statistikk på det, men jeg vil tørre påstå at de aller, aller fleste på trygd ikke juger/jukser og simulerer. Dermed blir dette en urettferdig straff av alle dem som ikke gjør noe gærnt. Etter min mening blir dette som å si at man må sette alle menn i fengsel, fordi noen av dem voldtar.
Jeg håper denne nye ordningen kan medføre at man ser at en rekke av de som i dag har TU bør få innvilget varig ufør.
Jeg ser at jeg har funnet ut mer av hva ordningen vil innebære og hva den er tenkt som etter diskusjoner nedover i tråden i forhold til når jeg svarte nmgds lenger opp.
Jeg er ikke så sikker på at flere av de som nå ha TU vil bli oppdaget som «varige uføre».
Grunnen til det er at NAV – etter politiske retningslinjer, selvsagt, mener at så lenge det er øreliten sjanse for at du noensinne kommer tilbake i arbeid, så er du ikke _varig_ ufør.
For den enkelte, som har vært syk i årevis, ikke ser at en kommer til å komme i arbeid med det første, så kan dette oppleves som en meningsløs ordning.
Som jeg har sagt andre steder; jeg velger, fordi jeg ikke kan annet, å se det positive i denne ordningen: En saksbehandler å snakke med og forhåpentligvis en raskere og mer effektiv saksbehandling.
Jeg sier ikke at dette er noe _jeg_ mener, men jeg prøver å se dette utenfra:
Jeg _kan_ forstå at det vil være vanskelig for andre å se at til tross for at man er syk og ikke kan ta lønnet arbeid, kan det være behov for ferie og å reise bort.
Jeg _kan_ også forstå at noen vil tenke at det minste man kan gjøre tilbake til samfunnet når man mottar stønad er å melde fra om hvordan ståa egentlig er med jevne mellomrom, når det kommer til tilfriskningsprosess og evne til å utføre aktiviteter.
Det er flere som har reagert ser jeg, uten at det er tatt hensyn til:
http://tinyurl.com/ygavllg
(link til en side hos FFO)
Heia FFO!
Dette er dessverre vanlig kost; brukerne blir ofte ikke hørt.
FFO sier noe om det Bambi startet med; bekymring for hvordan de som har problemer med kognetiv svikt skal klare å sørge for rett innlevering til rett tid.
Nå er det ikke slik at man lever et liv i sus og dus og mannfolk og vin på disse arbeidsavklaringspengene. Om man mister 14 dager her og 14 dager der, blir det fort konkurs.
Det skal mye til for at du likevel skal få godtatt manglende meldekortinnlevering.
Maria,
det er noe som heter «oppførsel som sømmer seg en lege». Hva man legger i det er opp til den enkelte, men å drikke seg snydens på den eneste baren i et lite lokalsamfunn er på grensen og mer enn det. Klesdrakt på jobben bør selvfølgelig være så nøytral som mulig, verken utringninger eller prangende smykker og sminke.
Jeg kvier meg også i en del sammenhenger for å si hva jeg driver med. Dels fordi jeg lett blir bombardert personlige betroelser og spørsmål om sykdommer. Dels fordi visse mennesker får behov for å fortelle meg hvor mange bedritne leger de har møtt og hvor jævlig helsevesenet er. Dels fordi visse mennesker automatisk klassifiserer meg som snobbete, arrogant, født med sølvskje i munnen og bla bla bla. Noen ganger møter man åpen forakt.
Det finnes bedritne leger, akkurat som det finnes bedritne sykepleiere, barnevernspedagoger og snekkere. Men jeg har ikke lyst til å stå til ansvar for bedritne leger.
Apropos det: Jeg synes det er ganske viktig at man ikke automatisk møter NAV-funksjonærer med skepsis og regner dem som firkanta og umenneskelige byråkrater. Jeg tror ikke det er lett å jobbe i NAV for tida.
Husk at det er Stortinget som bestemmer reglene, for eksempel er det Stortinget som har vedtatt AAP. NAV-funksjonærene er satt til å forvalte et regelverk som de ikke alltid er enig i, og de er under et stagdig krysspress. Jeg misunner dem ikke.
God natt!
Pernille Nylehn
Jeg kjenner godt en barnevernsleder i 60 årene. Fartstiden hennes er 30-35 år i barnevernet.
Som leder har hun problemer med å få gehør for grensen for sømmelig påkledning på jobben og i møte med klientene. Hun er langt fra et «prippent» menneske.
Hennes kollegaer synes det er greit å møte klienter med bar mage og piercing i navlen. Dette er en gruppe arbeidstagere som i stor grad skal møte mennesker i krise og mennesker i ulike kulturer.
Om påkledning tenker jeg at man skal være så nøytral som mulig. Minst mulig skal ta fokus bort fra det som foregår i samtalen mellom hjelper og hjelpetrengende.
Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier om hvordan man blir møtt som lege.
Dere andre lesere; hva tenker dere når dere møter en lege, politiker, barnevernsansatt, advokat; slike stillinger som er halv/heloffentlige og som innebærer en eller annet slags «maktbalanse»?
Takk for påminnelsen om NAV-ansatte. 🙂
Det er fort gjort å trå i fella og kaste skit på budbringeren.
Mange NAV-ansatte er ikke opplært i kommunikasjon i det hele tatt, men denne mangelen begrenser seg jo ikke akkurat til denne gruppen.
Sniker inn en liten kommentar til før det er «god natt» fra denne kanten også.
Dette er sakset fra NAVs side om Arbeidsavklaringspenger:
Etterskuddsvis utbetaling
Arbeidsavklaringspenger blir utbetalt på etterskudd hver 14. dag, i motsetning til tidsbegrenset uførestønad som blir utbetalt rundt den 23. hver måned. Tidspunkt for utbetaling vil fra mars være avhengig av at du sender meldekortet til riktig tid.
Har du avtalegiro, faste trekk eller lignende? Da kan det være lurt å tilpasse datoene for disse betalingsavtalene til at du vil ha utbetaling hver 14. dag istedenfor en gang i måneden.
http://www.nav.no/217387.cms
Å få summen oppdelt og utporsjonert hver 14. dag fratar mennesker litt av muligheten til å disponere midlene de har til rådighet fornuftig.
Hva er hensikten? Tror noen helt seriøst at et slikt meldesystem vil føre til at folk blir fortere frisk? Eller lever friskere mens de er syke? Føler positiv «nærkontakt» med NAV? Eller koster systemet som «bruker» mindre? (har fortsatt hikke).
Voldsomt til natterangling på dere, da 🙂
Du vet…dette minner om et dårlig, gammeldags «du vet ikke hva som er best for deg, men det vet vi» – system.
Enten det; eller så tenkte de at det ikke var flere penger eller tanker igjen til å utvikle nye, mer hensiktsmessige systemer enn det de allerede har i dag i fht dagpenger.
Som navnet sier; dagpenger gikk fra gammelt av på om man hadde arbeid fra dag til dag. Det er forsatt mulig å gå på «Dagsen»; møte opp på arbeidskontorer kl 7 og få dagsarbeid. Jeg vet ikke hvor stort tilbudet er, men dette er neppe utbredt og mer unntakstilfeller.
Det kan altså se ut som om dette systemet blir innført for de få og ikke for de mange.
På den annen side kan det være en rasjonell og fornuftig årsak til dette meldesystemet som vi ikke har oversikt over, men det skal veldig, veldig mye til, eller hva? 😉
(Det beste rådet mot hikke jeg vet om, er å drikke et glass vann når man bøyer seg fremover. Mna må da altså drikke med hodet opp ned og sette munnen på motsatt kant av glasset enn det man ellers ville gjort. Om du vil bli kvitt hikken, da, selvsagt. Hehehehe…)
Enig med FFO!
Legeforeningen er også kritisk til ganske mye av innholdet i dette, og mener det er lagtfor mye vekt på regler og for lite på HVORDAN oppfølgingen skal skje, ikke minst hvordan opfølgingen skal tilpasses den enkelte.
Høringsuttalelsen ligger her: http://legeforeningen.no/id/141615.0
(den er fra 2008, for det var da de første planene kom).
For dem som synes dette var langt å lese sakser jeg litt:
«Legeforeningen vil bemerke at individuell og helhetlig behandling av brukerne, som det legges opp til, ikke alene sikres ved oppretting av en felles midlertidig ytelse, men forutsetter en fornuftig forvaltning av ytelsen.»
(…)
«arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner foreslått som metoder. Legeforeningen støtter innføring av disse metodene, men vil bemerke at det synes noe uklart hva som ligger i begrepene.»
(…)
«Det er viktig at man ved benyttelse de foreslåtte metoder ser hen til den enkeltes forutsetninger hvor livs- og sykehistorie, medisinsk tilstand og prognoser er viktige rammebetingelser. Også de aller sykeste, uten muligheter i arbeidslivet, må gå veien om midlertidig ytelse/arbeidsavklaringspenger. Legeforeningen vil peke på den belastning det vil være for disse grupper å gjennomgå arbeidsevnevurderinger, og på betydningen av at svært syke får et skånsomt møte med forvalterne av de økonomiske ytelsene.»
(…)
«Arbeidet med mottakerne av tidsbegrenset stønad skal i stor grad foregå i regi av arbeidsmarkedsmyndighetene. Det synes ikke å være forutsatt eksplisitt at oppfølgingspunktene skal innholde oppdatert vurdering av helsetilstanden.»
(…)
«Vi frykter at den kvalitetssikring som ligger i legevurderingen kan svekkes, dersom annet personell uten inngående kjennskap til diagnostikk i for stor grad skal stå for vurderingene.»
(…)
«Legeforeningen mener at «arbeidsavklaringspenger» kan være et hensiktsmessig navn for å legge fokus på aktivitet, men vil påpeke at navnet vil kunne virke krenkende i enkelte tilfeller, f.eks for personer som har uhelbredelig kreft e.l. Legeforeningen foreslår at ytelsen kalles «avklaringspenger» eller «avklaringsstønad».»
(…)
«Legeforeningen støtter forslaget om at arbeidsavklaringspenger skal gi opptjeningsrett til foreldrepenger. »
De har altså en del av de samme innvendinger som er luftet her.
God formiddag!
Pernille Nylehn
Nå synes jeg jammen det begynner å svinge av denne diskusjonen!!!
Jo, det var jo på prinsipielt grunnlag jeg reagerte på innføring av systemet «arbeidsavklaringspenger».
Hvordan kan man putte syke folk inn under en sånn ordning? Det er en krenkelse…
Når man er syk – så skal man ikke kategorises som arbeidsdyktig.
Er man utredet som arbeidsufør – skjønner jeg ikke at syke kan kan sidestilles med mennesker som er under f.eks attføring eller rehab.
Uten at det blir tatt individuelle hensyn. Helt uforståelig at en sånn ordning har gått igjennom. Her er jo noe som er riv ruskende galt!
Det var fint å lese hva legeforeningen sto for. Og andre organisasjoner. Men fortsatt skjønner jeg ikke hvordan denne reformen ble banket igjennom? Hvordan er det mulig? Det er jo helt ubegripelig!
Mener politikerne at man fornyer et system ved å gjøre den ennå mer tunggrodd og firkanta? Og brukerfiendlig?
Jeg er sjokkert over politikerne har vedtatt et så rigid system. Det er utrolig. Og det er forbannet at man er avhengig av dette systemet!!! Ikke nok med at man har en sykdom som knebler deg – du er fanget inn i et system som vrir til ennå hardere – i alle ender. Er det ikke mulig å få endret dette? Myke systemet litt opp?
Ps! Til Pernille,
jeg synes det er spennende at du beveger deg inn på sånne diskusjoner i kraft av å være den du er, Pernille og lege. Her kommer du og taler i sivil, men samtidig tilfører den kompetansen DU har tilegnet deg som lege. Jeg synes det er flott og modig. Tror det for mange kan være forvirrende. Vi klassifiserer oss ofte enten for det ene eller det andre. Vi er opplært til det. Men vi er jo så mye mye mer…
Også lenge man er redelig og holder tunga rett i munnen, så er det jo bare berikende for alle parter. Det blir jo en merkelig balanse for de fleste du forholder deg jo til er jo syke som velger å være anonyme. Og kanskje mange opplever deg som en autoritet siden du er lege og de fleste av oss er syke.
Hva angår den diskusjonen om utseende, beteende og yrke. Jeg mener at når man utfører sitt yrke skal man forholde til sitt fag med de retningslinjer som følger. Viktig å skape trygghet, det skal være fundert i de menneskelige og faglige kvalifiksjonene. I begrepet profesjonalitet ligger en god porsjon med-menneskelighet eller menneske kunnskap i tillegg til det faglige.
Dessuten skal man være diskret ang politiske meninger og religion, såfremt man ikke er politiker eller prest. Opplevde engang å vokse beina hos en hudpleier som var Jehovas vitne. Hun begynte å misjonere mens hun vokset. Det var tortur 🙂
Hva man gjør på fritida har ingen noe med. Det mener jeg. Men igjen, man må jo bruke skjønn og sunn fornuft.
Vi er altfor kategoriske i dette samfunnet. Vi er alle sammen – satte. JA til mangfold og fordypning. Nei til forenklinger…
Hei, jeg er i den situasjonene at jeg måtte over på attføring. Og er på kurs i tre uker med en attføringsbedrift. Dette fungerer veldig bra da alt er tilrettelangt. Og noe av det første vi fikk beskjed om anngående dette med avklaringspenger er at vi internt blir delt inn i tre grupper. Og de som er sykest(TU) slipper å sende meldekort som før og får utbetaling som tidligere. Da en kan være så dårlig at en ikke greier å få sendt noe kort. Jeg tygde litt på denne da jeg ikke hadde hørt noe tidligere om noe slik deling.
For meg høres det fornuftig ut, men det som er fordelen er at hvis en begynner å bli bedre kan en gå direkte over å til meldekort, kurs, attførings opplegg uten at en må søke. Slik at saksbehandlingstidene vil gåe ned.
F.eks. meg selv som ønsket bare litt praksis(ut og se andre og prøve å gjøre noe) og få litt avklaring. Jeg mistet plassen min på en attførings arbeidsplass fordi NAV fant plutselig ut at jeg måtte over på attføring og en lang runde med søknader. Ventetid osv. Men jeg pressset meg frem og får nå gjennomført en del av det som jeg ønsket. Og formen er også veldig bra.
Man kan ikke gi opp og de var hyggelige på NAV kontoret da de skjønte at jeg mente at jeg ønsket å komme meg ut fra hjemmet.
Jeg skjønner ingenting – skal eller skal man ikke sende meldekort? I det fellesbrev jeg fikk tilsendt står det at jeg går over på AAP – ikke noen orientering om særordning for de sykeste.
Det ligger jo i sakens natur at er man konstatert syk og blir utredet til 100% ufør – at man har flere spesialistuttalelser på at dette vil bli langvarig, at man må ta høyde for at det kan ta tid å restituere seg – så er man IKKE arbeidsdyktig på leeeeeeeenge. Alt dette har jeg fått vedtak på.
Også skal man plutselig være arbeidssøkende – når man ikke er arbeidsyktig???
Slik jeg har forstått det, skal alle kategoriene levere meldekort.
De som ikke skal levere inn meldekort, er de som har varig uførepensjon.
Uttdrag fra samtale med NAV mandag 9/11-09
– NAV:Du er kommet til NAV kundesenter
– Meg: Hei, det er Trude… som ringer
– NAV: Hva gelder saken?
– Meg:Jeg vet jeg ikke helt hvor saken min ligger nå, men jeg venter på avklaring om rehab.penger for 2009…
– NAV: Jaha, der fant jeg deg. Hva gjelder det?
– Meg: Jeg vil gjerne vite om det skjer noe med saken min. Jeg sendte for andre gang en spesialisterklæring (den samme) til dere for to mnd. siden. Har dere fått den?
– NAV: (leter, mumler, leter litt til) Nei det kan jeg ikke se at vi har.
– Meg: Neivel. Men er det loggført at at jeg ringte ..dato.. for å prøve å finne ut av hva det er dere mangler?
– NAV: Det kan da vel ikke jeg vite!!
Og dessuten er det så mye dokumenter her!
(det er nå jeg ikke lenger greier å være høflig og saklig, og stemmeleiet mitt øker et hakk)
– Meg: jeg har bedt om at dere skal loggføre når jeg ringer, og det har jeg fått bekreftet at dere gjør.? Jeg noterer meg når jeg snakker med dere, og hva jeg får opplyst. Kan jeg få snakke med saksbehandleren min?
– Jeg kan ikke se at det framgår at du har noen saksbehandler.
(her er det at jeg ikke lenger klarer å beherske meg, det er nummeret før jeg begynner å gråte. Samtalen ender med at vi skriker i hver vår ende, før han slenger på røret.)
Aldri, aldri føler jeg meg så liten, og aldri er følelsen av avmakt så stor som når jeg er i kontakt med NAV. Jeg gruer meg i mange dager før jeg MÅ ta den telefonen.
Mens jeg snufser og gråter, og roper på mannen min som har hjemmekontor den dagen, ringer jeg på nytt. Det ringer leeenge (blinker sikkert rød varsellampe ved nr. mitt)
– NAV: DU er kommet til NAV kundesenter, du snakker med… (endelig en som har et navn!)
Jeg forklarer på nytt, og denne karen er villig til å nøste.
Men det tar lang tid, og jeg må argumentere og henvise til hva som ble sagt av den eller den da jeg ringte sist, med dato og klokkeslett.
Til slutt kan han ikke vri seg unna – ser at jeg faktisk har rett, og oppretter en sak som han skal legge i hylla til rette vedkomende, mens jeg er på tråden.
– NAV: du må være forberdet på at dette kan ta tid, det er ikke gjort på en dag eller to.
– Meg: Tusen takk. Og jeg vet jo det av erfaring,, at det tar tid.
– NAV: det var ikke konstruktivt av deg!! Når vi prøver å være konstuktive (!?) må du kunne være det også!
– Meg: unnskyld, ja selvfølgelig, jeg mente det ikke, men jeg blir litt frustrert, skjønner du. Og tusen takk for god hjelp, nå håper jeg det ordner seg, og takk igjen..
Blææh – er sliten kvalm og uvel. Hvorfor må jeg snike, smigre, late som kundebehandleren er løsningen på alle mine problemer? Snakk om å ha makt – og bruke den tilgangs!
Nåde den som kritiserer systemet elller stiller spørsmål – havner jeg da bakerst i bunken, eller føles det bare sånn?
Jeg tilhører et av hovedstadens største trygdekontor, som har fått hard medfart og mye negativ omtale i media.
Kan derfor ikke annet enn å synes synd på de som har telefonvakt.
Lederen for kontoret utalte i media for noen dager siden at det at klienter ikke fikk NAV i tale (og møte) kun skjer unntaksvis. Neivelja?
Ydmykende. Så ydmykende at en kan miste hodet av raseri.
Er det mer å si om det?
Tor Saglie, leder av NAV sier i referat fra møte i sentralt brukerutvalg at:
«Saglie uttrykte videre misnøye med resultatene av brukerundersøkelsen, som viser at det er et
klart dropp blant de som er fornøyde med NAVs service og tjenester. Han er ikke fornøyd
med dette omdømmet.
Sykefraværet i etaten er også for høyt. Han informerte litt om årsakene til dette, særlig understreket han den omstillingsprosess NAV er inne i, og hva det krever av
ressurser for blant annet å få lært opp medarbeiderne i nye stønadsområder og nye rutiner.
Han var bekymret for den tidsskvisen både medarbeidere og brukere opplever; på den ene
side må man få lært opp de ansatte, på den annen side må brukere og søknader bli behandlet.»
Dette problemet er ikke løst ved en håndvending.
Alle som er leder eller jobber i det private næringsliv, der de ansatte har tett kundekontakt vet at mistrivsel på jobb går utover kundene.
Brukere av NAV´s tjenester kan desverre ikke bare bytte til et annet – og mer serviceinnstilt kontor nedi gata.
Bambi:
Å få vokset leggene står for meg som tortur i seg selv. Og så misjonsvirksomhet i tillegg! Jeg tror rett og slett jeg hadde SPARKET henne. 🙂
Pernille (som sverger til epilator)
Au, au, au epilator er seigpining! Et og et hår rives opp med roten… Nei da er det bedre med effektivitet!
Jeg har dessuten ikke kraft eller utholdenhet til å epilere selv.
Kanskje hun misjoneringsdama har et dobbelt kall? Bort med faenskapet med hud og hår – ånd og sjel!
Nåja, det var verdt opplevelsen – men bare en gang 🙂
*fnis*
Hvis du har en epilator som tar bare ett og ett hår bør du hive den. Min tar en hel haug om gangen, og hele operasjonen tar ikke lengre tid enn å barbere seg. Det er vondt akkurat når jeg begynner, så jeg må stålsette meg litt, men så går det unna mens jeg synger «mot i brystet, vett i pannen, pene bein og armer!»
(jeg barberer ikke armene, altså)
🙂
Pernille
Vi begynner kanskje å bevege oss litt vel langt fra temaet her …
Pernille: Dette hørtes jo litt interessant ut, du har ikke tips til et merke/modell som funker sånn som det du beskriver? Jeg har nemlig samme erfaring som Bambi og det var grusomt vondt. 🙂
P.S. Jeg skrev feil på navnet ditt først og skrev «Persnille». *fnis* 😀
Her er det mange masokister ute å rusler, ser jeg…
*tadidumdumtirum*
Men kanskje under (ermene)?
Av og til må man tillate seg noen krumspring hit og dit, hehehe. Ellers blir det fort bli uutholdelig…
Det er et forhold som plager meg litt.
NAVsystemet, slik det fremstår, ser ut til å ha et sterkt potensiale til å skape de forholdene som fører til at enkelte mennesker i sårbare faser av livet kan vurdere «å gi opp».
«Å gi opp» kan utrykkes på forskjellige måter. Den verst tenkelige måten er at noen velger å ta sitt eget liv. Dette er tildels tabu å trekke frem som argument, men jeg velger å gjøre det alikevel.
(Siden jeg brakte et alvorlig aspekt på bane føler jeg for å presisere at det er god hjelp å få om man er i en svært sårbar situasjon man ikke takler, uansett hvorfor man føler at det slik. kontaktopplysninger her: http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelpmeny.html)
Uansett.
Er inntrykket feil? (Forhåpentligvis), men hvorfor i så fall?
Og er dette forholdet diskutert (under diskusjon) i prosessen under utviklingen av NAVsystemet?
I så fall hvor finner man referat fra diskusjonen(e)?
—-
Og takk Maria. Jeg fikk i en meget godt skyllt nese av rådet ditt. 🙂
Kort innom:
Det kom med en «)» i url´en i kommentaren.
Her er linken til siden med opplysning over instanser der det er mennesker man kan kontakte hvis man er i en sårbar situasjon man ikke takler:
http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelpmeny.html
nmgds, jeg finner ikke noe om de forholdene du tar opp i fra høringsinstansene, men jeg har ikke fått lest igjennom alt; langt derifra!
Fra denne lenken http://tinyurl.com/yh8ywpx kan du lese om en systematisk gjennomgang av høringsnotatet, høringsinstansenes vurderinger og departementets vurderinger og forslag for hvert enkelt punkt.
(Jeg får ikke opp noe på lenken du la ved?)
Det er et viktig tema du tar opp. Mange har mye å slite med, og å kjempe slik som Trude viser til lenger opp, gjør en ikke friskere. Det er ikke for galt å si at en skal være relativt frisk for å være syk…eller ha noen som står på for deg.
Mitt håp er at det blir et mer system i sakene når alt skal samkjøres; at man i alle fall skal få et menneske man kan snakke med og forholde seg til, at det blir færre saker som «forsvinner» og at stønaden kommer når den skal komme.
Likevel er jeg bekymret over det samme som NHO sier i sine høringsuttalelser; NAV´s kompetanse og ressurser når vurderingene nå skal gjøres mer skjønnsmessige.
Klikk for å få tilgang til Folketrygdytelser_arbeidsavklaringspenger.pdf
Om meldekort står det om vurdering fra departementets side:
«Etterskuddsvis utbetaling gir en klar kobling mellom rett og plikt,
ved at utbetalingene forutsetter at brukeren har
gjennomført avtalte aktiviteter i perioden forut for
utbetalingstidspunktet. Delvis forskuddsvis utbeta
ling kan føre til at opplysninger om arbeid først
kommer frem til Arbeids- og velferdsetaten etter at
ytelsen er utbetalt.»
(…) «Erfaringene fra den gang ordningene med
meldekort og etterskuddsvis utbetaling ble inn
ført for attføringspenger, er at det har bidratt til en
betydelig effektivisering av utbetalingene av attføringspenger.»
(…) «Departementet foreslår videre at Arbeids- og velferdsetaten helt eller delvis skal kunne frita medlemmet fra meldeplikten dersom det vil være unødig tyngende
for medlemmet å overholde meldeplikten. Departementet legger til grunn at fritak for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom det i ettertid viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt for kortere eller lengre perioder. Det vises til §§ 11 7 og 22-10 sjuende ledd.»
Altså; man skal kunne få fritak for å levere inn meldekort, dersom det er unødvendig tyngende for den som mottar ytelsen.
Årsaken til at man ønsker meldekort er fordi det vurderers at man på den måten får tettere kontakt mellom NAV og bruker, at det gir en mer effektiv utbetaling og sist, men ikke minst; kobling mellom «plikt og rett»; altså synliggjøre at man i stønadsperioden skal gjøre det man kan for å komme ut i arbeid.
Flere instanser har reagert på selve navnet «arbeidsavklaringspenger» og ønsker det forkortet til «avklaringspenger»; da de ikke alltid vil være slik at man vil være i stand til å arbeide i uoverskuelig fremtid.
Ja…og den som har lyst til å lese om de enkelte høringene fra de ulike instansene i sin helhet, kan google høring+arbeidsavklaringspenger.
Da kommer det opp fra ulike instanser som Kreftforeningen, Aleneforeldreforeningen, NHO, Fellesorganisasjonen.
Sistnevnte har skrevet en relativt kritisk høringsuttalelse som du kan lese her:
http://tinyurl.com/y9k4873
(Det er nesten fristende å skrive et mer systematisk blogginnlegg om dette…)
Maria, jeg fikk ikke linken din til å virke.
Prøv denne i stedet: http://www.nho.no/getfile.php/filer%20og%20vedlegg/Folketrygdytelser_arbeidsavklaringspenger.pdf
Pernille
Takk!
🙂
Men uttalelsen fra NHO er ganske motbydelig.
For eksempel:
«NHO er bekymret for forslaget om at fravær på inntil én dag per meldeperiode (per 14 dager), ikke skal føre til redusert ytelse. Et slikt lovforslag kan lett legaliserer én dags fravær hver fjortende dag i en aktivitetsperiode.»
(dette gjelder dem som er på¨tiltak, min anm)
Altså: Sjuke folk er noen mistenkelige kreaturer som benytter enhver anledning til å SKULKE.
«Avklaringspenger skal være erstatning for bortfall av arbeidsinntekt. Etter NHOs syn bør det
derfor ikke gis barnetillegg i ordningen. Barnetillegg bidrar til å svekke arbeidslinjen.»
Hvem straffer man med dette? Barna.
«Maksimal lengde på vedtaksperiodene bør settes til ett år om gangen.»
Og hvem straffer man med dette? De sykeste. Og det vil føre til enda mer byråkrati, og enda mer tid brukt på å søke om nytt vedtak.
Jeg synes dette vitner om en holdning til syke mennesker som er mer enn motbydelig. Det virker som de tror de fleste er latsabber og unnasluntrere som ikke vil jobbe.
Heldigvis var dette bare en høringsuttalelse.
Pernille Nylehn
…uttalelsene føyer seg inn i rekken av stigmatiseringer og nedlatenheter av syke mennesker…
Jeg la merke til hva som sto, for å si det sånn.
Det beste NHO kommer med, er at de vil ha bort «arbeidsavklaringspenger» til fordel for «avklaringspenger» og mener at meldekortinnlevering må kunne fritas når det er til stor ulempe for bidragsmottageren.
Så gjenstår det å se hva slags skjønn som ligger i » unødvendig tyngende»…
Det _kan_ bli mye skjønn og baluba fremover.
Hvorfor er det slik at reformer på død og liv skal kastes inn og gjennomføres før man har tenk igjennom hvordan ordene og bokstavene arter seg i praksis?
At jeg er litt lunken til deler av denne reformen betyr ikke at jeg synes at noen av _ideene_ som ligger som premiss er bra. Det er fint å samordne og effektivisere; jøjjemeg!
Likevel; dette smaker av desperasjon – og hvordan «tvinge» syke ut i arbeid, uten at det ligger andre endringer enn å mistenkeliggjøre mottakere.
Min holdning betyr heller ikke at jeg ikke er bekymret over det økende sykefraværet. Som jeg har sagt tidligere, i innlegg og kommentarfelt, trengs en langt bredere tilnærming.
OBS jeg burde ha lagt ved en advarsel ved det siste innlegget mitt: Bør ikke leses av sarte sjeler!
Pernille Nylehn
Døh!
Når kommentaren er signert Pernille Nylehn er det en advarsel nok i seg selv. ;-D
(Ikke heeeelt sant, men bittelittegranne sant).
(Dessuten synes jeg du skulle vurdert å laste ned en avatar snart. En cowgirl, kanskje? Hehehehe….)
«NAVsystemet, slik det fremstår, ser ut til å ha et sterkt potensiale til å skape de forholdene som fører til at enkelte mennesker i sårbare faser av livet kan vurdere “å gi opp”.
…
Er inntrykket feil? (Forhåpentligvis), men hvorfor i så fall?» (nmgds)
Jeg kan bidra med erfaring – men det er fra 2001, før NAV-reformen.
Inntrykket av at det å møte byråkratisk ufølsomhet når en er i livskrise kan gjøre livskrisen farligere og mer akutt, det er ikke feil.
Jeg hadde i mange år vært gradert uføretrygdet i 50% men kun arbeidet i 30 %. Så prøvde jeg meg i 50 %, og gjennomførte et år med krefter jeg egentlig ikke hadde. Jeg hadde det forferdelig, psykisk smerte, somatiseringer i fleng, ingen krefter til sosialt liv, utilstrekkelig ‘mors’- tilstedeværelse for hjemmeboende datter på 18 år. Derfor gikk jeg tilbake til mine 30 % og søkte samtidig om å få utvide til 70 % uføretrygd.
I mellomtiden hadde KLP, på grunn av at jeg hadde vært i 20 % mer jobb, gjort omregninger og funnet ut at jeg skulle ha mye mindre fra dem enn det jeg hadde før ‘eksperimentet’ mitt. Verken skriftlige eller muntlige henvendelser førte noe steds hen. Økonomien min var helt tynt. Etter noen måneder fikk jeg avslag fra Folketrygda – uten at noen i systemet hadde snakket med meg en eneste gang.
Hovedbegrunnelsen for avslaget var at siden jeg ikke hadde hatt noen lange sykefravær i året som hadde gått, var jeg åpenbart tilstrekkelig arbeidsdyktig til å fortsatt jobbe i 50 %.
Jeg ringte saksbehandler i fortvilelse, som ble sinne da jeg ble møtt med en brysk og kald avvisning. Da jeg fikk roet meg, ble det klart at det lokalet kontoret nå ikke hadde noe mer med saken å gjøre, og at jeg måtte anke til høyere instans. Jeg ba om, og fikk tilsendt, kopi av legens søknad. Og det viste seg at fastlegen min hadde ganske mye ansvar for at min situasjon ikke ble oppfattet som svært alvorlig – men jeg hadde en lang og til dels svært dramatisk sykehistorie, og jeg hadde som sagt ikke blitt innkalt til noen samtaler.
Dette var i april 2001. Jeg var helt på kanten av stupet. For å ha mulighet for å overleve økonomisk bare måtte jeg få oppjustert uføregraden, og for å oppnå det, måtte jeg bruke tid og krefter på å formidle, skriftlig og muntlig, alvoret i min helsetilstand. I stedet for å bruke kreftene mine på å stimulere, og opprettholde det som fungerte…
Jeg kjente at jeg nærmet meg kanten av hva jeg kunne mestre utover sommeren, jeg alarmerte den psykiatriske sykepleieren jeg hadde kontakt med, var det mulig å få forebyggende innleggelse på det nyåpnede DPS-et? Nei.
I september sto jeg en morgen opp og klarte ikke mer – da tok reservekreftene over, og jeg gikk i en psykose som sørget for tvangsinnleggelse.
Og så ble jeg tvangsutskrevet i desember. Og hadde ingen krefter. Økonomien var ikke kommet i orden (ikke et knyst fra systemet). Datteren min var anspent og redd for ny dramatikk – det samme var jeg – og jeg var redd for konsekvenser for henne av å leve i den utrygge atmosfæren.
Så våknet jeg en dag i slutten av januar 2002 og klarte ikke kle meg, klarte ikke annet enn å krype på gulvet og trygle om å få dø. Den psykiatriske sykepleieren hjalp meg til lege og innleggelse. To dager etterpå ble jeg tvangsutskrevet. Igjen.
Da var jeg presset inn i en situasjon hvor det ikke var noen utveier. Jeg hadde lenge kjempet imot et konsept for en 100% sikker måte å ta livet av meg på. Dette konseptet overtok meg, jeg handlet som en robot, gjennomførte og ble nærmest mirakuløst reddet. Og var ikke glad for det (men det er jeg nå!).
Først etter dette fikk jeg innvilget 70 % uføretrygd, og oppjustering av pensjonen fra KLP.
Det er veldig godt å lese at du er glad for at du fikk hjelp, men vondt å lese hva du og barnet ditt har erfart Titta.
Håper dere har det godt i dag.
Hvis det er slik Maria antyder, lite å finne av diskusjoner knyttet til forhold på dette området i NAVutviklingsdokumentasjonen, så er det alvorlig.
Kjempealvorlig. Noen burde forske seriøst på dette – er sikkert store mørketall!
Sikkert mange som sitter inne med lignende erfaringer.
Forferdelig historie, Titta…
Jeg er også glad du levde over.
Det er klart; når en er syk, ut av balanse og i tillegg kommer i et økonomisk uføre, mister en veldig mange tråder og referanser til det som knytter oss til en forutsigbar og kontrollerbar hverdag og fremtid.
Om en ikke har hatt behov for forutsigbarhet før man ble syk, har man det i alle fall etter at man ble syk!
Det er vanskelig å si hvor mange som tar sitt eget liv, blir alvorlig psykisk syke, som du, med en psykose, som følge av å bli kastet ut i en tilværelse av kaos.
(Det er jo ikke bare det praktiske som skal på plass når man blir så syk at en mister store deler av livet sitt; en skal jo igjennom mange prosesser rundt egen sorg, reorientere seg om hvem og hva man er osv.)
Jeg tror likevel jeg ikke tar for hardt i at man kan enes om at slike situasjoner, som mange og altfor mange NAV-brukere, opplever, heller gjør deg sykere enn friskere.
Det kan da umulig være meningen?!
Jeg har dessverre ikke fått med meg denne bloggen før:
Bare kort om stønad og kort om meldekort:
Høyere stønad for personer med TU ved overgang til AAP:
I dag får alle som går på en uføreytelse (varig eller TU) automatisk “særfradrag for alder og uførhet” (19 368 kr i året eller 1 614 kr i måneden).
Dette faller bort for de som i dag har TU ved overgang til AAP.
Derfor vil beregningsgrunnlaget for stønaden for disse personene heves noe, slik at man i praksis skal få omtrent samme utbetalte netto-beløp.
Meldekort:
I følge opplsyninger fra NAV, så jobber de med unntaksregler for meldekort, og de har fått beksjed fra pasientorganisasjonene at det må være en liberal praktisering for personer med ME.
Hvorfor blir jeg alltid så optimistisk når jeg leser dine meldinger, Eirran?
Et kjærkomment sendebud som kaster et nytt lys over skyggesidene…
Huff…beklager, Bambi; håper ikke jeg kastet skygge igjen…
🙂
Det siste høres veldig positivt ut.
Jeg vil egentlig tro unntaksregelen for meldekort bør gjelde svært mange pasientgrupper/enkeltmennesker. Er det da naturlig å tenke seg at det er legene som skal varsle om at personen har behov for at NAV utøver en «liberal praksis» når det gjelder meldekort?
(slik at personen med behovet slipper å forholde seg til «en søknad om unntak» som skal vurderes av andre som ikke kjenner vedkommendes situasjon).
Jeg vil anta at det er NAV´s saksbehandlere som selv tar avgjørelsen om slikt, men på bakgrunn av opplysninger de får fra bla legeerklæringer.
NAV´s representanter er altså suverene i forhold til avgjørelsene som blir tatt. NAV er sjefen, for å si det enkelt 🙂
He…nå leste jeg litt fort…jeg synes det sto at du «desverre hadde fått med deg denne bloggen før» og tenkte at det var da rart at du skrev det, men at det kanskje var noe du ville klage på…hehehe…
Jeg har forstått det på samme måte som deg, Eirran.
Likevel kan jeg ikke forstå hvordan dette skal praktiseres. Om man lager retningslinjer vil det likevel være en skjønnsvurdering fra saksbehandlers side. Pasientorganisasjonene gjør en god jobb; men de kan likevel bare komme med innspill…
I utgangspunktet kan jeg ikke se hva meldekortsystemet skal ha for funksjon hos de aller fleste.
Som jeg tror jeg sa over ett eller annet sted: enten er man under attføring har en målplan og styres av denne, eller man er på rehabilitering og ikke frisk nok til å jobbe, eller man er midlertidig ufør og i alle fall ikke frisk nok til å jobbe.
Den gruppen som mest sannsynlig vil ha bruk for meldekortet er de som er på attføring.
De har meldekort i dag, så der blir det ingen endring.
Meldekortsystemet fungerer best som «riset bak speilet», som å minne de syke på at de skal raskest mulig ut i arbeid.
…om det da ikke skulle vise seg at det å sette ting i system, med jevnlige meldinger, vil gjøre det lettere for NAV å håndtere utbetalinger.
Hurra, takk for lyspunkt, Eirran!
Jeg fikk med det at de skal gjøre dagsatsen høyere dersom man har krav på særfradraget pr. nå. Må man selv passe på å si fra om dette, eller ligger det i systemet?
Jeg håper virkelig de får gjennomslag for at en del kan få fritak for meldekort, det føles rett og slett ydmykende.
For å være helt ærlig tror jeg at jeg nærmer meg «knekk-punkt». Jeg tåler ikke noe for tida.. så det var godt med litt positivt nytt. 🙂
Jeg har nå lest mange gode innlegg, og det er som du sier Maria, noe å hente i alle! Det er virkelig mye å tenke over… Og kjenne seg igjen i. Som telefonsamtalen til NAV…
Jeg gjør meg mine tanker omrevisjon og kontrollmuligheter i dette nye systemet.. Nå var det vanskelig nok i det gamle.
Det ble etterhvert kjent at NAVs regnskap for 2008 ble underkjent av Riksrevisjonen, jeg visste at noe var i løypa, men at det var så alvorlig – ja det var en bombe.
Jeg har lenge lurt på hvordan deres kontroll er; når mine og andres utbetalinger er helt uten dokumentasjon og beskrivelse. Og kontroll.
Jeg har sett alt for mange eksempel på utbetalingslipper med mangel på tekst. For reise, diett, behandlinger og «lønn»,- om vi kan kalle det det? Det har i alle fall vært umulig å sjekke at mottatte ytelser stemte med innrapportert oppgave.
Vi får vel bare håpe at det blir bedre i fremtiden. Riksrevisjonens flengende kritikk er i alle fall et solid bevis på det flere har kjent på.
Med meldekort og manglende innmelding, trekk av enkeltdager og utregning av ytelser i henhold til disse, ja da må systemet være sikkert. For alle parter. For meg høres det ut som et system som krever enda mer oppfølging, og hvordan vil det da bli med kontrollen internt og eksternt?
For den som med privat virksomhet er det utenkelig å ha så elendige rutiner på bilag og kunder. En ledelse med så dårlig rutiner på den økonomiske biten hadde blitt sparket på dagen. Styret også.
Og blitt korrigert av revisor før man rakk å si god dag… En annen ting er at man hadde mistet kundene også.
Det er vel ikke tilfelle for NAV.. Men jeg tror ikke jeg tar feil; de fleste kunne kanskje tenkt seg en annen arbeidsgiver…?
Dette er en av de mange skrekkopplevelsene, etter masse om og men, fikk jeg en etterutbetaling. Og det er jo ikke ubehagelig.
Det ubehagelige var at det pengene kom rett inn på konto. Uten «lønnsslipp», uten vedtak. Jeg trodde det var en feil, og sendte en epost for å få en oppklaring. ( jeg har jo hørt hva som skjer når man får en feil utbetaling… skrekkoggru…)
-» Det er riktig, det ser ut som du har fått innvilget søknaden», sto det i epost fra saksbehandler på NAV. («ser ut som».. går det an å si det? enten har du fått eller ikke fått, det ser ikke ut som… )
Fortsatt uten oversikt over hva beløpet gjaldt, det var ikke angitt skattetrekk og det kom heller ingen vanlig utbetalingslipp den samme måneden.
Etter en del epost og telefoner, fikk jeg vedtaket. Jeg hadde fått delvis medhold i en ankesak. Og det var jo selvfølgelig bra.
Jeg fikk flere uforståelige oppsett over utbetalingen, som hverken jeg eller min revisorvenn forsto. Til slutt fikk jeg et dokument som gav en slags oversikt. Men som i følge samme revisor heller ikke er godkjent i et regnskap!
Det viste seg at de hadde sauset sammen den vanlige utbetalingen og etterbetalingen, som forøvrig gjaldt for tre år. Flere av mine dokumenter ble overbragt riksrevisjon for å synliggjøre den hårde virkeligheten.
Hvor ofte skjer dette?
Noe sier meg at det finnes mange slike saker, det er mange som ikke får det de etter loven har krav på.
Og det er ikke lett å ta disse kampene.
Som kjent, Riksrevisjonen godkjente ikke regnskapet for 2008. Med mine erfaringer; jeg er ikke forbauset!
Jeg vet at krav til utbetalinger nå skal spesifiseres. Det er på høy tid!
Egenandelskortet er en annen sak. Kunne vi hatt en mer smidig praksis.
For eksempel; de av oss som vet ( noen av oss vet..) at vi trenger helsetjenester over egenandelsbeløpet , kunne vi betalt alt i janurar, fått et kort a lá gavekortene …
Og så fått frikort ved årets start. Kanskje det kunne spart både tid og penger? Eller en annen smart løsning.
Det burde vært mulig, med den teknologien man har i dag…
Det kan bli mere oppfølging av dette, på den annen side blir oppfølgingen mer systematisert.
Systematiseringen kan føre til mindre rot.
________
At frikort-systemet kunne vært gjort mye enklere må vel være et understatement? 🙂
Elektronisk ville det vært en smal sak å sende inn slik dokumentasjon; det kunne vært gjort i en håndvending.
Det kan likevel være at det er problem sikkerhetsmessig at det ikke skal være pasientinfo som flyter rundt i cyberspace?
Til informasjon: NAV jobber med å få «Elektronisk frikort», i den forstand at egenandeler fra lege, apotek etc. skal sendes inn til en felles database, og når egenandelstaket er nådd skal man få frikortet automatisk.
Det kommer sikkert til å bli en del barnesykdommer der òg, men det er i hvert fall på gang.
Maria: Jeg skal vurdere det med bilde til avatar. Må bare finne et bilde av en fryktinngydende drage først. 😉
Pernille
Takk for info!
Når du sier det, så har ringer det av noe kjent i bakhodet mitt et sted. Det er på tide.
Ser frem til Dragen! 🙂
Dagens milliard-spørsmål:
La oss si at vi skulle ha funnet ut av hvordan NAV skulle fungert slik at den både
tok vare på de syke,
hjalp de arbeidssyktige ut i arbeid,
sørget for tiltak som hindrer at folk som står i fare for å bli syke, blir det,
hjelpe folk som er i en økonomisk krisesituasjon;
uten å være naive – med visshet om at noen alltid vil forsøke å snyte et system:
Hvordan skulle man kunne gjøre det på en effektiv og god måte?
(Jissses…jeg er glad jeg ikke er arbeids- og velferdsboss…)
Borgerlønn! Så kunne kompetansen brukes til alt det andre, og ikke til å overprøve om folk er verdig trengende til å få penger nok til et anstendig liv.
Vi tvinges jo til å tviholde på diagnosene våre for å ha levebrød!
Litt på siden: I dag hørte jeg på radioen en lege (vet ikke på hvilket nivå) som sa at de nok overdiagnstiserte ADHD – for uten diagnosen fikk ikke barn som helt klart trengte hjelp og oppfølging noenting!
Jeg ser også for meg at en realistisk borgerlønn kunne ha forenklet saksbehandlingen bak utregninger av ytelser kraftig, og samtidig gitt begrepene «likelønn og likeverd» et løft. Og gitt de som lever på fattigdomsgrensen en økonomisk trygghet de ikke har i dag.
Fleksibilitet i systemet når det gjelder forkorting med antall timer arbeidet «i arbeidslivet» hadde vært mulig å implementere enkelt (datateknisk). Har noen egentlig laget et budsjett som viser resultatet ved å innføre borgerlønn?
Samtidig er det er nok litt utopi å tenke seg at en så stor endring i praktiseringen av folketrygdloven blir vurdert alvorlig av politikerene.
Jeg tror det er utopi fordi.. sentrale aktører i politikken, som i årevis har snakket varmt om begrepene «likelønn og likeverd» som uttalte idealer, ser i praksis ut til å kunne snakke like varmt om andre ideologiske idealer. Som «littmerelønn» og «littmereverdt». Når det kommer til seg selv om ikke annet. Hm.
Dette systemet med arbeidsavklaringspenger er ment å skulle være en tettere oppfølging av de som er syke og der det er et bittelite håp om at den syke kan komme tilbake til en eller annen form for jobb i en eller annen stillingsbrøk, avhengig av den sykes funksjonsnivå.
Det synes jeg i utgangspunktet er en god tanke. Jeg går ut ifra at alle vil ha et arbeide – så lenge de er i stand til det.
Meldekortene skal føre til tettere oppfølging. Vi har sett på at meldekortene skal gi tilbakemelding om hvorvidt du har jobbet eller ei.
I tillegg skal meldekortene fungere som en tilbakemelding til saksbehandleren din om hvilken progresjon du eventuelt har i din oppfølgingsplan.
Oppfølgingsplanen er noe du kommer frem til i samråd med din saksbehandler, ut ifra dine forutsetninger og mål.
For noen vil en oppfølgingsplan inneholde en aktivitet som «å ligge på sofaen», for andre vil den kunne innebære å gå tur hver dag, fiske…(bare eksempler, folkens!) hva som en gjør at du tror at du blir bygget opp og blir i bedre stand til å kanskje kunne jobbe en dag. Dette er ment som et løp som skal foregå over tid.
Når/hvis du da synes at du er blitt såpass bra at du kan forlate sofaen og begynne å gå en tur ut på gresset 2 ganger i uken, skal du krysse av for at aktiviteten kan endres.
Saksbehandleren skal da få opp en «avviksmelding» på sin skjerm, noe som innebærer at h*n skal ta kontakt med deg for et nytt møte for å evaluere videre gang.
Slik jeg har forstått det.
Det hadde vært interessant å vite hvor stor prosentandel av meldekort-meldingene pr. i dag (for de som benytter NAV-arbeid) som faktisk inneholder enringer. Altså, hvor mange av innmeldingene er faktisk justering med antall timer jobbet vs hvor mange innmeldinger er bare innmelding med «status som før».
Noen som vet?
Det virker også mest sannsynlig at denne meldekortfunksjonen ikke er noen «kommunikasjon» med saksbehandler. De data brukeren legger inn (eller ikke legger inn) på meldekortsiden sin hver 14. dag presenteres nok som en tabell i brukerens «post» i systemet.
Noen som vet noe om dette også?
Det er også mest sannsynlig at det er automatiserte prosesser bak «ikke innlevert meldekort» som utløser stopp av videre saksbehandling eller stopp av innvilget trygd.
Tabell med en liste over navnene på disse «unnasluntrerene» vil nok en eller annen saksbehandler få ut som en rapport, også blir det sendt ut brev om at nå stopper saksbehandlingen/nå stoppes trygden.
Noen som vet om det er omtrent slik, eller om det er mer avansert?
Kommuniserer feks sakbehandler aktivt med brukeren gjennom siden der meldekortet skal innleveres hver 14. dag??
Det ser forøvrig ut som om meldekortplikten starter i det øyeblikket man har sendt inn en søknad på noe som potensiellt kan utløse en «rettighet» (ser fortsatt til NAV arbeids informasjon). Hvis det tar måneder å vente på svar skal man uansett logge seg på hver 14. dag for å «melde» at man forsatt er interessert i at NAV fortsetter saksbehandlingen. Bare dette er en meningsløs handling.
Det ser altså ut som man starter kontakten med NAV med å utføre meningsløse handlinger for å potensiellt ende opp med vedtak på en lovfestet rettighet.
Det er noen ganger slik at tvangspålagte meningsløse handlinger gjør at enkelte mister respekt for den som pålegger handlingen. Det er i så fall ingen god start på videre samarbeid.
Jeg håper dette er feil inntrykk, og at de som bruker meldekortsystemet i dag opplever det som praktisk og formålstjenelig.
Brannbilfargen NAV har valgt på de store og små margene sine på nettsiden er forresten litt sterk å ha på netthinnen når man leter etter informasjon (personlig mening).
At logoen har den fargen betyr vel ikke at alle rammer bør ha den fargen. Etter 5 min på NAVs nettsted fikk jeg faktisk trang til å lukke siden pga fargen. (og det kunne jeg jo heldigvis også bare gjøre).
Kan det forøvrig stemme at det er restarbeidsevne og bruk av denne, og evt. logging av aktivitetsplansaktiviteter som skal registreres for de som har trygdeytelser pga sykdom?
hm.. nå plager jeg bloggen her med mange spørsmål som er litt på siden. Slett kommentaren om det blir for langt fra hovedtemaet. 🙂
Er du gal?!
Jeg ville da aldri finne på å slette en kommentar (om den da ikke er sjikanerende) 🙂
I går snakket jeg med en venninne som er nært knyttet opp til opplæring av NAVs´saksbehandlere i forbindelse med den nye ordingen.
Kan hende kan jeg få henne til å skrive litt her inne? 😀
I mellomtiden, slik jeg forsto henne:
1. Meldekortene vil være som en kvittering i systemet. Den blir sendt inn etterskuddsvis. Dersom det ikke kommer et meldekort, vil det heller ikke bli registrert noen kvittering og da blir det heller ikke utbetaling, eventuelt blir utbetalingen forkortet dersom du melder inn for sent. Man kan søke om å få utbetaling om man har «rimelig grunn». Dette avgjøres av NAV. (Det skal en god del til…)
Når du igjen sender inn meldekort, vil utbetalingen starte igjen fra den perioden som meldekortet gjelder for og som du registrerer for.
Registreringene av meldekort som er uendrede, vil jeg anta går automatisk til utbetaling, ja.
Vi er forbi «manuelltiden» håper jeg, men jeg vet at NAVs´datasystem er gammelt og utdatert.
2. Dersom du melder endring i din aktivitet, vil det gå beskjed rett til saksbehandler om at denne skal ta kontakt med deg for oppdatering.
Meldekortet i seg selv utløser altså ingen videre aktiv kommunikasjon med saksbehandler utover det som er planlagt, dersom det ikke er endringer i status som tilsier en kontakt.
3. Slik jeg forsto det vil man i det man tar kontakt med NAV bli delt inn i ulike «grupper», avhengig av funksjonsnivå og behov.
Noen vil trenge jobbsøkerkurs, andre vil trenge uføretrygd.
Deretter vil de bli loset inn videre til de rette tiltakene.
Jeg vet ikke om dette vil gjøre at man skal fylle ut meldekort med en gang eller ei.
Dersom man tenker seg at rettigheten om utbetaling av penger skal utløses, er det naturlig at meldekort også skal fylles ut fordi man får etterskuddsvis utbetalt støtte.
4. Restarbeidsevnen og aktiviteter utenom arbeid man har blitt enige med saksbehandler om skal være en del av planen for å bli gjøre deg i bedre stand til å muligens komme tilbake i arbeid, skal registreres.
Hvordan disse meldekortene blir brukt i statestikkberegninger/personlige sider pr bruker e.l. i dag, vet jeg ingenting om.
For den som vil lese litt mer, finner du om meldekort her:
http://tinyurl.com/yklnme7
For de fleste er nok bare meldekortplikten et nødvendig «onde», men for noen, spesiellt de som kommer inn i bildet når det gjelder meldepliktsystemet fra neste år har ustabile formkurver (med dertil kognitive problemer), ligger dette systemet ann til å bli en katastrofe.. Er det ingen i ansvarlige posisjoner som ser det?
Glemmer man, eller har man ikke anledning pga sykdom (av ymse grunner), å sende inn meldekort (gå til postkassen om man ikke har pc, eller glemmer å logge på innen rett tid), så mister man hele, eller deler av sitt økonomiske livsgrunnlag.
(Du nevnte at avkorting av trygden er luftet som en mulig konsekvens om man er «sent ute med innrapporteringen».)
NAV bruker altså økonomisk straff som virkemiddel overfor en svak gruppe hvor mange er i en presset økonomisk situasjon fra før, for å presse de til å utføre en pliktoppgave hver 14. dag de ikke nødvendigvis har forutsetning til å klare, og en pliktoppgave som ikke engang nødvendigvis er formålstjenelig eller relevant for den enkelte personens «sak».
Som nevnt før. Jeg syns dette høres veldig alvorlig ut.
Sett litt fra sidelinjen syns jeg det også ser ut som NAV-systemet driver aktiv opplæring i «tillært hjelpesløshet» overfor en del av brukerene på flere områder. Dette er i såfall motstridene i forhold til intensjonen politikerne har gitt utrykk for at de har.
Jeg tror uansett ikke (håper faktisk ikke) at politikerne kan ha tatt helt inn over seg konsekvensen av hvordan NAV ser ut til å har valgt å løse oppgaven de er pålagt, hvis noen av de innsigelsene som har kommet frem her i forhold til meldekortsystemet er korrekte.
Hvis det er slik – at det nye systemet vil føre til svært vanskelige (og uholdbare) situasjoner for enkelte – er det mulig å gjøre noe med dette meldekortsystemet før det trer i kraft?
Hva kan vi gjøre?
Hva skal til for at NAV evt. snur, og heller vurderer å implementere (it-tekniske) rutiner som er både formålstjenlige, gir mening for begge parter, og som innebærer plikter som brukerene faktisk er i stand til å oppfylle?
Forslag eller tanker om dette anyone? 🙂
(når jeg skriver «vi», så mener jeg ikke syke som riskerer å bli sykere av å engasjere seg)…
Det er tøft å huske på ting, når en glemmer sine ungers fødselsdag. Slik har jeg det nå. Jeg har vært på kurs med NAV i denne uka, og da jeg ikke klarer å stå å vente tre kvarter på bussen i kulda går jeg hjem. Det er ikke to kilometer og bare slakk nedoverbakke. Hver kveld har jeg ligget til sengs, feber og hele pakka. Og tåken i hodet kommer tilbake. Og alle smertene. Jeg som virkelig gledet meg så fryktelig, og jeg har parkert bilen denne uken. (den er vrak)
Jeg ønsket så veldig å komme tilbake til arbeidslivet igjen. Men det ser ikke slik ut…snufs. Ungene har kommentert det.
Kurset er veldig bra det og fungerer godt for meg. Meget kompetente og flinke folk. Noe jeg setter stor pris på.
Mitt lille tilbakefall er ikke bra….har tidligere vært nede i 20% og jobbet meg alene opp. Og vil så mye….hmmm jeg lar huset stå denne helgen også.
God helg :-))))
Her er en inspirasjon til husvasken:
😉
Pernille
Tusen takk, den er så skjønn 🙂
Hyggelig gjensyn og gjenhør! Takk, Pernille!
nmgds: «Samtidig er det er nok litt utopi å tenke seg at en så stor endring i praktiseringen av folketrygdloven blir vurdert alvorlig av politikerene.»
På kort sikt er det nok ikke oppnåelig. Av de grunnene du nevner. Men utopisk i betydningen uoppnåelig drøm? Nei det kan jeg ikke være enig i. Men for å oppnå en slik ordning vil det kreves politisk organisert grunnplansarbeid og allianser med fagøkonomer som kan gjøre samfunnsøkonomiske beregninger og formidle dem på forståelig vis til både folk flest og politikerne.
I de fleste land i verden vil godt lønnet svangerskapspermisjon i nesten et helt år bli betraktet som fullstendig urealistisk å oppnå!
Og selve folketrygda var antakeligvis et helt utenkelig prosjekt før arbeiderbevegelsen ble en sterk politisk kraft her i landet.
I går snakket jeg med en som selv er lege.
Hun har fått diagnose ME nylig, men vært syk i 4-5 år.
Hun har gått gradvis-løypa som mange andre; blitt dårligere, fått mere smerter; men fortsatt å jobbe og å presse seg, kuttet ned på alt som heter aktivteter, sove, sove; til hun til slutt måtte gi opp 100% jobb og gradvis har måtte gi mer og mer slipp.
Til tross for at hun har fått klare råd om å jobbe mindre enn det hun gjør nå, slik at hun skal ha muligheter til å bli bedre, vil hun ikke.
Hun er blitt fortalt at hun sannsyligvis ikke blir frisk igjen og tenker derfor at siden hun ikke blir frisk, så kan hun like godt jobbe så lenge hun står på bena. Til tross for at hun har mye smerter, stadig må ringe og si hun er syk og knapt vet hvordan hun kommer seg hjem etter en jobbedag.
Hun var på gråten når hun fortalte at hun nå var innvilget 50% midlertig uførhet. Det satt langt inne å søke.
Hun reagerer på samme måte på denne ordningen som mange av dere andre; hun blir rasende og kjenner på sårheten over å skulle bli påminnet hver 14 dag at hun ikke klarer å jobbe mer enn 50%, og knapt nok det.
Bli påminnet at hun ikke deltar i samfunnslivet på lik linje med de fleste andre er tøft for henne – dugerikke-stemplet hver 14 dag.
Hun vet at NAV vet, at prossessen frem til en uførhetsgrad er kommet etter at hun har gjort alt hun har kunnet for å være i jobb, gjennom lang tid, men at dette ikke har lykkes.
Hvorfor skal hun da bli påminnet sitt nederlag hver 14 dag?
Slik tenker hun. Sånn omtrent.
Jeg vet ikke; kan hende er jeg mer «kynisk»?
At jeg ikke bryr meg om hva NAV tenker; så lenge min lege, legespesialister og jeg vet noe annet – og kan dokumentere det.
NAV kan ikke tvinge noe som ikke går?
Er jeg ikke frisk nok til å arbeide nå, så er jeg det ikke, tenker jeg.
Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å stå i jobb så lenge som mulig, og i alle varianter.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg nå er syk eller føler meg som en snylter, unnasluntrer og latsabb. Vil en kreftsyk hatt disse tankene?
Jeg har gått runden legen jeg snakket om overfor, for en stund tilbake.
Det er bedre å starte på null jobb og bygge oppover enn å bli mindre og mindre i stand til å være i jobb, tenker jeg.
Hardt å innse at jeg ikke kan være i jobb nå- men jeg innser at mitt høyste ønske er å bli frisk – friskere. Det siste betyr altså mest.
Det er mulig jeg er naiv. Den kontakten jeg har hatt med NAV for min egen del har hittil vært uproblematisk.
Med denne ordningen tenker jeg at det positive er at jeg får en saksbehandler jeg kan snakke direkte med og som har ansvar for min «sak» – i tillegg til at utbetalingene og salsbehandlingene nå skal bli forutsigbare. Mange av de hjerteskærende historiene jeg har hørt, går nettopp på manglende tilgjengelighet.
Det negative
– å bli påminnet at jeg ikke er i jobb, at jeg blir underlagt et «overformynderi» som utbetaler støtte hver 14 dag, velger jeg å lukke øynene for. Å tenke for mye på dette hjelper meg ikke til å bli friskere.
– å miste stønad om jeg ikke skulle huske å levere inn til rett tid – er et reelt problem. (Herrejemini…så mye jeg glemmer… hele tiden. «Ingen» stoler lenger på at jeg husker noe som helst. Jeg var den siste som ville innse min manglende hukommelse, tror jeg.) Det er sikkert ulikt for hver enkelt, men jeg legger dette inn som alarm på min telefon – slik jeg gjør meg legetimer osv.
Jeg er enig; det å faktisk kunne utføre en innsending av meldekort pr nett er ikke det samme som at man har kognetiv kapasitet til å klare å ordne seg slik at man faktisk får fylt ut dette kortet til rett tid.
Det er nok for sent å gjøre noe med den nye ordingen nå. Den har gått høringsrunder for lang tid tilbake, NAV-ansatte læres opp. Evalueringer vil det likevel være i etterkant.
Jeg velger altså å se det positive ved ordningen og er avventende til negative konsekvenser.
Jeg vil ikke la meg stresse opp; aktivitetsplanene skal være ut fra der jeg er nå og ikke noe som saksbehandlerne ved NAV kan bestemme for meg. NAV og jeg vil det samme; at jeg skal bli så frisk som mulig og er det mulig – ut i arbeid i så stor stillingsprosent som mulig.
Jeg vet at jeg uansett ikke kan gjør noe med «arbeidsavklaringspenger» og derfor må forholde meg til den på en måte som er konstruktiv – for meg.
(Huff – dette ble langt, gitt :-))
I følge Lothiane i dag, innebærer dette nye systemet at de som ikke har fått innvilget varig uføretrygd vil miste stønad dersom de reiser på ferie:
Den nye loven finner man her:
http://tinyurl.com/ylx3aub
Om opphold i Norge/ferie står blant annet:
» § 11-3. Opphold i Norge
(…) Et medlem kan også få ytelser etter dette kapitlet i en begrenset periode under opphold i utlandet dersom det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenelig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og kontroll. »
Det betyr ikke at man ikke kan reise til utlandet, så vidt jeg forstår.
Dersom det å reise bort gjør at du for eksempel ikke deltar ved det tiltaket du er blitt enig med NAV om at du skal delta ved i den spesifikke perioden, vil du blir trukket.
Om dere har blitt enig om at din aktivitet er å «gå tur hver dag», kan jeg vanskelig se at du kan bli trukket i stønad.
Så lenge du altså på en eller annen måte er tilgjengelig for NAV, via telefon eller mail, så vil jeg tro at man oppfyller disse vilkår.
Så vidt jeg forstår, må man søke NAV på forhånd om utenlandsreise, slik det fungerer når du er sykemeldt i dag.
Her er det også skrevet: http://spindellett.net/?p=4785
Titta og Serendipitycat:
Takk for lenker 🙂
Bra med info-utveksling. Jeg tror det er lurt å få «luftet» litt ulike ståsteder og tanker.
Det var en god gjennomgang fra en annen vinkel, men jeg sitter med et slags inntrykk av at TU-mottagere nå settes under administrasjon.
Jeg har spurt om dette her, uten at jeg egentlig vet om bloggeieren kan svare noe mer enn andre kan:
——————-
«Hvis den syke glemmer, eller er forhindret fra å sende inn meldekortet, hva skjer da?
Jeg tenker nå på lovteksten til meldeplikten:
“Dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å melde seg på fastsatt dag, faller retten til ytelser etter dette kapitlet bort fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil han eller hun melder seg på nytt. Hvis medlemmet har hatt rimelig grunn til å unnlate å melde seg, skal ytelsene etterbetales.”
I følge paragrafen ser det nemlig ut som om vedkommende automatisk “mister” deler av trygdeytelsen sin, halvparten den måneden faktisk, hvis noe “glipper” i forhold til å sende inn meldekortet.
Er dette riktig?
Jeg spør, for i såfall må syke mennesker leve med det faktum hengende over seg at en slik “glipp”, som veldig gjerne kan oppstå når man er syk, kan føre til at det økonomiske livsgrunnlaget de er avhengig av forsvinner. Dette kan potensiellt oppstå som en reell situasjon 26 ganger i løpet av en ettårsperiode. Mange vil ha behov for trygdeytelser i mange år…
Jeg lurer også på hva “rimelig grunn” til å ha unnlatt å sende inn meldekort er. Hodesurr? Smerter? Feber? Oppgitthet?
Hvem avgjør hva “rimelig grunn” er`? Den lokale saksbehandler ut i fra skjønn?
Må man søke om etterbetaling av ytelsen? Hva er i så fall saksbehandlingstiden?
Og et siste spørsmål.
Hvis det glipper for den syke i forhold til å sende inn meldekortet, og det er slik at trygdeytelsen blir avkortet med en halvpart. Og vedkommende på uføretrygd ikke lenger har livsoppholdsgrunnlag på grunn av dette:
Blir vedkommende da henvist til sosialstønader og de reglene som gjelder for sosialstønader?»
—
Disse spørsmålene burde jeg kanskje ha sendt rett til NAV, men jeg har ikke noen å sende disse spørsmålene til. 🙂
Slik jeg forstår dette:
1. Dersom den syke glemmer å melde seg på fastsatt dag, mister man denne stønad fra og med den dagen en skulle ha meldt seg, til den dagen en sender inn meldekortet.
2. Man kan søke om / ta kontakt med NAV for å få etterbetalt beløpet dersom man har sterke velferdsgrunner til dette. Hva som er «sterke velferdsgrunner» vurderes av saksbehandler.
Eksempler på sterke velferdsgrunner:
* Sykdom i nær familie (herunder barns og barnepassers sykdom)
* Lege- eller tannlegebesøk
* Jobbintervju
* Avtalt time i det offentlige hjelpeapparatet.
Ta kontakt med NAV første fraværsdag slik at dette raskt blir registrert!
3. Dersom man er syk, meldes dette inn på meldekortet og man mister ikke stønad. Om man trenger legeerklæring vurderes av saksbehandler.
Igjen; ta kontakt første fraværsdag.
! Jeg antar kun, men likevel: Om man har en sykdom som er varierende mht til funksjon, vil det synes urimelig om man skal møtte oppsøke lege hver gang formen er mindre bra. Dette vil være dokumentert i utgangspunktet. Husk at dere har laget en aktivitetsplan som er tilpasset det funksjonsnivået du er på til enhver tid!
4. Man kan ha fravær fra aktivitet (som å gå tur…) en gang pr 14 dag uten at dette fører til avkorting av stønad.
Hva behandlingstiden for å få etterbetalt det en mistet vil jeg nok variere, men vil kunne gjøres raskt fra saksbehandlers side gjennom elektronisk korrigigering.
Jeg vil anta at om man da ikke har midler til livsopphold, vil man måtte søke om dette som sosialstønad, ja.
___________________________
Dette er altså slik JEG har tolket det, utfra det som står på NAVs sider, samt i lover og tillegg. Om du vil ha svar fra kilden, må du nok gå til NAV, ja 😉
Vi forstår det likt Maria.
Det er her jeg mener å se at dominobrikkene fort faller klikk-klakk-…
Alt er knyttet opp til meldeplikten.
Hva den uføre ellers gjør (har godt samarbeid med NAV, jobber litt, ligger på sofaen) har mindre betydning i praksis.
Glemmer et menneske å sende inn kortet – ingenting å leve av de nærmeste 14 dagene. Har man ikke økonomisk buffer – synd. Det ser veldig ut som det fungerer slik i praksis.
Dette trygdesystemet er ikke ment å ramme uskyldige, eller uskyldige med barn. Ingen vil at barna til de som underlegges dette systemet skal rammes.
Men det vil omfatte hundretusenvis av syke mennesker.
Klikk-klakk-….
En annen ting. Dette systemet ser også ut til å være konstruert for å stramme opp syndebukkene. I tillegg til å veilede mildt og bestemt (med gode tiltak og gode intensjoner) de som trenger hjelp til å klare å komme seg i arbeid.
Måler er uttalt når man leser dokumentasjonen. Det er å få alle på trygd ut i arbeid fort så de ikke lever unødig lenge på skattepengene til «folk».
Det er også selvfølgelig, en intensjon der om å enklere kunne forvalte regelverket og tiltak som skal få mennesker ut i jobb. Stort sett all informasjon går på å presentere hvor bra akuratt dette punktet er.
Det ligger en åpning for at noen ytterst få skal permanent trygd om det overhode ikke er mulig å se for seg at de kan jobbe noen gang. Greit nok.
Pr. i dag ligger det nok gode hensikter bak. Gode intensjoner, og helt klart bestemte intensjoner. Det er en tosidighet i dokumentasjonen som har ført til NAV-systemet hele veien.
Det er NAV som forvalter alle avtaler som skal følges for at man kvalifiserer for å få livsgrunnlaget sitt utbetalt også. Hele systemet er lagt opp til at man skal ha tillitt til at saksbehandleren forvandler din sak med godt skjønn og forstår hva ditt beste er.
Reell personlig autonomi og reell innflytelse på egen situasjon (eller reell innflytelse fra fagpersonell, som legen) er så godt som fraværende på samtlige punkter NAV skal administrere.
For mange vil sikkert kontakt med NAV være en dans på roser og et hyggelig samarbeid som ender godt med god helse og 100% stilling.
Men jeg sitter uanset med en vond følelse av at det norske samfunn er i ferd med å begå en skikkelig brøler, med åpne øyne, fordi vi i så mange år har skreket om at må stramme opp syndebukkene.
Hvem som brått hører klikk-klakk og rammes uskyldig gjenstår å se.
Hvem syndebukkene viser seg å være i praksis over tid gjenstår også å se.
Nå ser jeg at du har spurt «Vigdis» om de samme spørsmålene, så får vi se om hun har fått mer intern opplæring og kan svare mer utfyllende enn det jeg kan 🙂
nmgds skriver: «Reell personlig autonomi og reell innflytelse på egen situasjon (eller reell innflytelse fra fagpersonell, som legen) er så godt som fraværende på samtlige punkter NAV skal administrere.» – tenker du da på hvordan aktivitetsplanen skal legges opp, eller hvordan vedtakene eller skal gjøres?
Slik jeg har forstått det vil man ikke miste stønaden for alle 14 dagene om man melder fra i det man oppdager at man har glemt?
Det andre du skriver om har jeg ikke ord til å kommentere, annet enn at også jeg, til tross for at jeg velger å ikke fokusere på vanskelighetene akkurat nå, kjenner utrygghet.
Maria skrev:
«Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg nå er syk eller føler meg som en snylter, unnasluntrer og latsabb. Vil en kreftsyk hatt disse tankene?»
Det er faktisk mange kreftsyke som har slike tanker. Jeg jobber med rehabilitering av bl.a. brystkreftpasienter, og mange av dem forteller at de føler seg «late» som ikke er kommet i jobb etter at de er ferdig med behandlingen. Folk rundt dem sier «Å, så frisk du ser ut nå!»
Jeg tror faktisk de aller fleste som er syke og sykmeldte over tid har perioder med dårlig samvittighet og tanker om at de er late. Og det hjelper ikke når det stadig kommer forslag fra diverse politikere om å endre sykepengeordningen fordi det er så mye sykefravær. Det er vanskelig ikke å tolke det som at de mener folk burde ta seg sammen og ikke være så syke …
Pernille Nylehn
Ja, du har sikkert rett, Pernille. Jeg kjenner det igjen hos mange sykdomsgrupper som har sykdommer som «ikke synes».
Likevel; når den kreftsyke ennå ikke har fått behandling tror jeg de fleste ikke kjenner så mye på at de skulle vært i jobb?
Når man sier «Jeg har kreft og venter på behandling» vil dette som oftes umiddelbart føre til empati og forståelse. Ingen forventer at du da skal jobbe. Heller motsatt.
Denne følelsen av at en skulle ha vært i jobb kommer kanskje oftere i rehabiliteringsfasen, når de ser friske ut og «behandlingen er gjennomført» og man tenker at det er forventet at en skal komme videre?
Sykefravær- diskusjonen har gått helt av skaftet. Her gjelder det å finne en syndebukk, for enhver pris.
(Vi har forsatt ikke kommet lenger enn at vi tror at å sende en bukk ut i ørkenen med alle våre synder på ryggen, skal frelse oss.)
Personlig føler jeg meg litt lurt faktisk. Ikke lurt av noen direkte, men lurt av min egen forestilling om at det norske samfunnet egentlig tar godt vare på de svakeste blant oss.
Også blir jeg litt skamfull, for jeg har faktisk sett at det har blitt begått mye urett mot de svakeste. Nå fortsetter «ugjerningen» og rammer de sykeste.. Og da blir det plutselig veldig tydelig hvor mye urett som faktisk har blitt begått mot de svakeste tidligere.
Sånn tenker jeg faktisk i dag, og jeg håper noe gjør at jeg tenker anderledes i morgen..
Nja…jeg har vel alltid sagt at man må ha temmelig mye ressurser til å håndtere situasjonen der man mister ressurser…
Likevel ser vi jo også hvor godt vi har det i Norge når det kommer til sosiale goder i forhold til mange andre land.
Det betyr ikke at systemet vårt hverken er fritt for store og små feil, der mennesker behandles uverdig.
(Søren…det var en eller annen blogg jeg var inne å kommenterte på en gang der det ble en interessant diskusjon om det norske, offentlige velferdsystemet kontar det private amerikanske helsesystem, men nå husker jeg ikke bloggen lenger. Skal legge inn en lenke om den dukker opp :-))
Yes…her var den: http://kvinnekonge.wordpress.com/2009/10/17/har-vi-rad/
Kan jeg få komme med en unnskyldning for å ha brakt inn ord og bilder som kan ha skapt usikkerhet?
Mange er syke her, og det er ikke hyggelig å lese at verden kanskje (bare kanskje!) blir mer usikker. Unnskyld, unnskyld, unnskyld..
Kan jeg også få si at jeg tenker at to ting er viktig:
-det ene er å vite hva man står overfor, før man står midt i det med begge bena.
Vet man hvilken utfording man får som TU etter 1. mars, finner man også lettere ut hva som skal til for å opprettholde trygghet og økonomisk sikkerhet.
-Vet andre hvilken utfordring syke får, har andre også mulighet til å hjelpe..
Andre i betydningen friske, familie, helsepersonell, organisasjoner, politisk engasjerte mennesker osv.
Dette ser ut til å være informasjonen som brukes til opplæring av NAV-ansatte når det gjelder meldeplikt for de som i dag har TU:
http://kommune.nav.no/binary/90763/file?download=true
(Obs: Det er en powerpoint-fil )
Jeg ser som sagt noen utfordringer til «meldeplikten» og jeg ser de fortsatt etter å ha lest NAVpresentasjonen. Dette i hovedsak datatekniske utfordringer. Plikten er praktisk sett knyttet til hvorvidt man utfører rapporteringsjobben (det å melde i fra) hver 14. dag.
Meldeplikten er lovregulert her:
folketryglovens § 11-7. Meldeplikt
http://www.nav.no/rettskildene/lov/L19970228-19_P11-7
Dette vil ordne seg for de fleste, også for de som vil få problemer med å overholde meldeplikten. Jeg er overbevist om at alle friske mennesker med gode viljer er villig til å jobbe for at det skal skje.
🙂
Vet du, den bekymringen som denne endringen skaper, skal du ikke legge på dine skuldre, nmgds.
Det er bra at dette blir luftet og at man kan hjelpe hverandre til å forstå hva dette innebærer.
Det det står om i powerpointpresentasjonen når det kommer til hva «unødvendig tyngende» innebærer er om man kan svare ja på spørsmålet
«Vil det på grunn av personens situasjon være unødig tyngende å sende meldekort i en periode?»
Alle skal vurderer i forhold til dette punktet. Vurderingen skal NAV selv ta initiativ til. Vurderingen skal gjøres ut fra situasjonen slik den er pr nå.
Takk Maria. Jeg tar nok litt av bekymringen på mine skuldre i forhold til å vise til potensielle fallgruver her. Dette gjelder mange jeg er glad i. Men takk uansett 🙂
Vi får finne ut av dette i felleskap ja..
Kan det være slik at dette med «unødig tyngende» er noe trygdemottager og saksbehandler skal komme frem til i samarbeid?
Jeg stusser litt på at det ser ut som om saksbehandleren som avgjør om det er «unødig tyngende» for den syke å melde i fra, også skal overta meldeplikt-oppgaven sånn praktisk sett. Dog er sikkert de fleste ansatte i NAV snille mennesker som vil godt, men..
Dette kan bety at saksbehandleren selv får ekstraarbeid hvis h*n er enig i at den som søker (eller gir utrykk for at meldeplikt blir unødig tyngende» skal få slippe.
Syns jeg ser et lite punkt i presentasjonen med «automatisk meldekort (NY)».
Hva kan nå det være? Er det åpningen for permanente unntak for de som ligger i koma i perioder eller noe slikt?
nmgds
Din kommentar venter på å modereres.
😦
*ler* Det er fordi du legger inn flere enn en lenke pr. kommentar.
Jeg har aldri hatt moderatorfunksjonen på -foreløbig 😀
he he.. ok. 🙂
Maria skrev:
«Når man sier “Jeg har kreft og venter på behandling” vil dette som oftes umiddelbart føre til empati og forståelse. Ingen forventer at du da skal jobbe. Heller motsatt.
Denne følelsen av at en skulle ha vært i jobb kommer kanskje oftere i rehabiliteringsfasen, når de ser friske ut og “behandlingen er gjennomført” og man tenker at det er forventet at en skal komme videre?»
Det er nettopp det jeg snakker om. Det er mulig jeg gjentar meg selv nå, men mange av dem som har vært gjennom behandling for kreft er utslått, utmattet, har dårlig hukommelse og konsentrasjon, you name it, i lang tid etter at de er ferdige med behandlingen. For noen varer det i ett år, to år. Vi har hatt folk til rehabilitering som har gått og hanglet i tre, fire, fem år. Ikke helt ulikt symptomene folk med CFS har. Det går ut over jobb, familie, hele livet. I tillegg har de selvfølgelig en evig angst for tilbakefall.
Og når det har gått flere år etter at de er ferdig med behandling og erklært som «friske», får de ikke mye sympati og empati, verken fra omgivelsene eller NAV.
Pernille Nylehn
Jeg forstår.
Det er nok mye av den samme følelsen som ME-pasienter sliter med.
I tilllegg vil en ME-pasient ofte ikke bli ansett som syk i det hele tatt, både fra mange i helse- og sosialsystemet og flere av «mennene i gata».
Denne blandingen av skyldfølelse og tap henger ved en gjennom mange, mange år – kanskje gjennom hele sykdomsforløpet. Uten at man en gang har noe «reelt» å vise til.
Det paradoksale i at så mange ME-pasienter viser glede over at det er funnet et retrovirus hos en så stor del av de syke, dreier seg nettopp om dette: Den syke har en utløsende årsak å vise til. I det minste.
Om man så blir trodd på at man har ME, får mange av oss høre, slik legen jeg snakket om over – og slik jeg selv har hørt;
«Du vil aldri bli frisk. ME blir man ikke frisk av, når man har vært syk så lenge. Her er det bare å vente på en eller annen uførhetsgrad.»
For det første:Totalt demotiverende. Skulle vi liksom aldri komme tilbake?
Jeg forstår årsaker til at man kan si slik; å skulle lære seg å leve med en kronisk sykdom, fordrer at du innser at du har en.
Likevel: Nei, takk. Det må da absolutt finnes muligheter for noe annet?
Jeg vet likevel at ME-pasienter er en av mange grupper som blir mistrodd og at dette dermed ikke er unikt for en pasientgruppe. Det gjør det hverken bedre eller verre.
(Og akkurat i dag, akkurat nå, tillater jeg meg selv å være forbannet og oppgitt på dette som skjer i kroppen, som gjør meg syk og dårlig og ødelegger livet mitt, fra innerst til ytterst og at jeg ikke en gang har den minste aning om hvor lenge denne tilstanden skal vare.
Heldigvis vet jeg også at det ikke går mange minutter før jeg tenker at «Jeg står han av «, men likevel. Likevel. Forbannet.)
Jeg har god lyst til å skyte en maskingevær salve med sinte gloser…
Jeg er så lei av å være sjuk… At kroppen har sviktet…
For hver ny dag jeg våkner til , øyner jeg en ny sjanse … Men realitetene innhenter meg… tvangstrøya den er fortsatt på… Og tappert kjemper jeg videre…
Maria, man kan tenke og snu alt til det positive. Men man må også erkjenne at dette er vondt og smertefullt… For det er det. Man er kommet i et uføre…
Å påstå noe annet er å fortrenge. Og tro meg, det prøver jeg på også. JKeg prøver å leve som om tvangstrøya er av. Men det straffer seg…
Å miste seg selv på denne måten …
Bambi; det har du rett i.
Man kan snu alt til det positive, men det er også greit å kjenne på det som er trist og leit og førbainna herk.
Jeg er likevel bare skapt slik at jeg prøver å se muligheter når jeg har vært i fortvilelsen en stund. Det kommer automatisk og jeg er glad for at jeg vet at det dårlige ikke varer når jeg står der; med dritt opp til støvlekanten og det er lett å tenke at den dritten aldri vil forsvinne åkke som (hehehe…nå fikk jeg morsomme bilder… vel ikke sååå morsomme, kanskje.)
Som bloggeier og her inne på mariasmetode har jeg et filter. Jeg sier langt fra alt jeg tenker og føler 😉
Det er en stor sorg å «miste seg selv», som du sier. En sorg som må gjennomleves på den beste måten for hver enkelt av oss.
Enig Maria, det er jo en livsnødvendighet å være resultat og løsningsorientert – se på problemer som utfordringer som skal løses istedenfor å problematisere og se begrensninger. Som lege er det en fantastisk egenskap som du kan prise deg lykkelig for at du har!
Men , når alt kommer til alt blir det et overskuddsfenomen…
Ikke at jeg skal jamre og gnåle, men etter at jeg blei sjuk så er livet blitt mere innvklet enn utviklende…
Fordi man har et handicap – totalt fravær av energi – det preger jo ALT…
Da er det viktig å få påfyll i livet – ikke bare bli tappet…
Og svært mange av oss trenger hjelp til å tilrettelegge, og ikke minst aksept!
Synes sida er flott, man får bearbeidet, luftet, ventilert ut mye (i felleskap)…
Ja, Bambi; det er et overskuddsfenomen. Det er lett å bli dratt med i dragsuget når energien forsvinner og du sitter der, men en nummen følelse fra hodet og ned.
Jeg opplever det slik at om jeg fokuserer på negative saker, spesielt de jeg ikke kan gjøre noe med, forsvinner enda mer energi. Og jeg har ikke så mye som en dråpe å miste! 😉
Det er fint å lufte litt sammen – og det er også helt greit å svinge mellom det ene og det andre; fra fortvilelse til «det årner sæ» med et stopp innom håp.
Kjøre slalom ja, jeg har adpotert den… Og viderført den – man kan til og med kjøre utførr 🙂 alle brenseklossene – altså…
Maria, jeg vet at negative tankemønstre tapper. (Og at de må brytes eller kortsluttes) Ellers går de bare rundt i ring…
Men det er ikke sikkert det er mine eller dine tanker som er utslagsgivende, om skjønner du hvor jeg vil?
Å håndtere fordommer, uforstand og negativitet er belastende. Det er mitt poeng. Det er utrolig ulikt hva slags ressurser og støtteapparat vi blir møtt med. Og jeg mener at det er avgjørende i forhold til tilfrsiknings prosessen.
Nevrologen som utredet meg sa at funksjonsevnen til ME pasienter ligger på samme nivå som de som er dødssyke – bare at ikke er rammet av livstruende sykdom. For meg satte hans kommentar ting i perspektiv…
Håpet må man aldri gi opp. Selv om det kan røyne skikkelig på innimellom…
Du har helt rett, Bambi!
Å håndtere negative vibber er tappende. Om det så er andre som har disse tankene om meg, er det likevel jeg som velger hvordan jeg vil håndtere dem, tenker jeg.
Noen ganger kan jeg beskytte meg, andre ganger går jeg rett i baret.
Når man har lite å gå på, er man jo selvsagt mer sårbar og har mindre å stå i mot med.
Før ble jeg veldig sint. Nå forstår jeg at jeg egentlig blir sint fordi jeg er lei meg.
Når jeg forsto det, begynte jeg å si i fra hvordan jeg reagerte på utsagn. Det hjalp.
(Forøvrig får en bare prøve å kjøre slalom mellom idiotene, ikke sant? :-))
Noen ganger er enkelte utsagn noe som klirrer i ørene og gir trøst, andre ganger kan små kommentarer være nedbrytende.
Jeg får ikke svart under kommentaren din, men legger det her. 🙂
«nmgds skriver: “Reell personlig autonomi og reell innflytelse på egen situasjon (eller reell innflytelse fra fagpersonell, som legen) er så godt som fraværende på samtlige punkter NAV skal administrere.” – tenker du da på hvordan aktivitetsplanen skal legges opp, eller hvordan vedtakene eller skal gjøres?
Slik jeg har forstått det vil man ikke miste stønaden for alle 14 dagene om man melder fra i det man oppdager at man har glemt?»
Jeg bare tenker, ha det i mente 🙂
Jeg tenker at resultatet av aktivitetsplanen vil være avhengig av hvor godt saksbehandleren forstår «deg», og hvor godt du selv (og evt. legen) klarer å se for seg at den skal utformes. De fleste saksbehandlere er gode, kloke, snille mennesker. Jeg tror de fleste saksbehandlere vil «godt», og kommer til å gjøre alt de kan for at dette skal gå bra for den enkelte. Slik de gjør det i dag. (Jeg mener helt bestemt at de fleste saksbehandlere ser ut til å jobbe beinhard for at brukerene av NAV skal oppleve at de får gode tjenester).
Så i utgangspunktet er dette er fine planer. Jeg støtter fullt og helt opp om tanken på at man i samarbeid skal komme frem til gode løsninger. Saksbehandler skal kjenne regelverket og saksbehandler skal kjenne til de kurs, de tiltakene og de tjenestene (eller regler som kan gi deg økonomiske ytelser etter behov), som er der for «deg» og skal hjelpe «deg» til å nå målet om å komme seg i arbed. Ikke missforstå meg her. Utgangspunktet er veldig bra. De aller fleste har et sterkt ønske om å få bidra med evnene sine ute i samfunnet og mange har etterlyst hjelp til å «finne frem» i jungelen, og hjelp til opplæring eller støttetiltak som gjør at man kommer seg fort(ere) ut i samfunnet slik at man kan bidra (igjen).
Jeg mener også å se at NAV (ved den lokale saksbehandler) har alle myndigheter til å ha det avgjørende ord når det gjelder hva som skal stå i avtalen. Det betyr ikke at saksbehandler kommer til å overstyre en bruker av trygdesystemet, men det kan bety at det vil være utrolig viktig å ha en god dialog slik at man kommer frem gode løsninger. Også vil jeg tro det også betyr at det er en fin ting å ha et godt forhold til sin saksbehandler, og en fin ting å ha en saksbehandler som ikke er utslitt og lei og med det risikerer å skrive noe litt feil. Det er et sårbart system basert på mye tillitt. Det er det jeg prøver å få frem.
Og hm. Her håper jeg noen kan oppklare litt.
Hvis saksbehandler mener å se at du hører inn under ett gitt tiltak, men du ikke mener det samme – så finner jeg forøvrig ikke lovteksten, eller intensivet, som brukeren har «å holde fast i» for å motsette seg det?
—
Når det gjelder hvorvidt det bare er å «gi beskjed» at man har «glemt» å sende inn meldekortet så lurer jeg like mye som deg.
Lovteksten er rimelig klar.
Nå er det ikke slik at de fleste glemmer mye hele tiden da. Av de hundretusenvis på uføretrygd så er de fleste klare i toppen og de fleste vil kunne ha en god rutine på å sende inn kortet». Andre kan skaffe seg hjelp til påminnelse.
Det er de samme «sårbare gruppen mennesker» som legeforeningen og FFO har pekt på jeg tenker på kan ha problemer med å sende inn kortet. Og det er på disses vegne jeg lurer på hvordan NAV vil forvalte «har glemt» i praksis.
Vi får se. Det vil nok helst gå bra! 🙂
Hei alle sammen! Jeg prøver å stable sammen en blogg hvor folk kan fortelle sine historier/erfaringer fra NAV. Det er gode grunner til å tro at det finnes nok historier der ute til at politikerne blir nødt til å tenke nytt om NAV-reformen. Sammen blir vi litt sterkere. Blir vi mange nok, kan vi skape forandring! http://nav-norge.blogspot.com/
Hei og velkommen hit, Wander!
Det er en god tanke og jeg er sikker på at du vil få mange historier som kan få en til å tenke.
Om du skal nå fram er det selvsagt viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt, slik at det ikke blir en ensidig utskjelling, om en har aldri så mye lyst.
😀
«Hvis saksbehandler mener å se at du hører inn under ett gitt tiltak, men du ikke mener det samme – så finner jeg forøvrig ikke lovteksten, eller intensivet, som brukeren har “å holde fast i” for å motsette seg det?»
Godt poeng. Veldig godt poeng.
Klart man ideelt sett skal «komme frem til en plan i samarbeid mellom saksbehandler og bruker»; men hva om man er uenige?
Hvem er det da som skal bestemme hvor skoen trykker; den som har den på, eller den som tar den på?
Jeg forstår hva du sier, nmgds, jeg ser alle potensielle problemer. Jeg ser det som kan bli oppfattet som nedverdigende, som vanskelig, som umulig og som uten mål og mening.
En liten kommentar. Jeg har aktivitetsplan. Jeg har hatt det i omtrent 3/4 år. Det er mulig å be om dette i sammenheng med induviduell plan. Dette er helt fint og uproblematisk.
Min plan består av å: høyne livskvalitet. Det er ikke satt opp konkrete tiltak, men det å være selvhjulpen er en viktig del i dette.
Jeg og legen var i møte med NAV og planen ble satt opp i etterkant. Jeg godkjente, i samråd med lege. Legen brukte sitt legemandat og var fast og bestemt på hva som er realistisk. Anbefaler å ha med lege på slike møter.
Det som var vårt ( min og legens )ankepunkt, var at når vi spurte om hva de kunne tilby meg, ja da var det lite å hente. De fikk mulighet til å tenke igjennnom saken og så komme med forslag, men det kom ingen innspill.
Nå har vi valgt å la saksbehandler være koordinator på induviduell plan og aktivtetsplan.
Jeg vet ikke om det vil forandre seg vesentlig med nye regler. Det er etter mitt syn vesentlig at legen blir brukt i sammenhenger der legen er medisink fagperson, og NAV er faginstans det er snakk om lover, ytelser og tekniske løsninger.
Det vil jo helst gå bra… selv om jeg også ser for meg glemte kort. Det er ikke så mange i vår situasjon som har råd til å miste utbetalingsdager…
Hmm.. Den ble lang. Sorry! Ønsker alle en fin dag!
Den ble ikke lang i det hele tatt!
Tusen takk for innspill, Askepott; det var nyttig.
Jeg vet at jeg skal ha med min lege; det er avtalt for lenge siden 😉
Så flott å lese om opplegg som funker 🙂 Skikkelig vitamininnsprøyting!
Fint om dette kan hjelpe noen!
Det er også fint å skaffe seg oversikt over tilbudet induviduell plan. Og be evt be om det.
Det kan du få om du er bruker av minst to hjelpetilbud.
Lege, fysio f.eks, støttekontakt ( noe som kan være fint når en selv er ute av stand til å kjøre bil for eksempel, gjerne en venn som er med på tur ol , eller flere til ulike formål. Det er mange muligheter. )
Eller søke om omsorgslønn til ektefelle el lign, som må ta din del av oppgavene i huset.
Sjekk induviduell plan og se på de mulighetene det gir! Det gjør at man selv kan ta kontroll over resten!!
http://www.helsedirektoratet.no/habilitering_rehabilitering/individuell_plan/
Jeg har som mange andre hatt dårlige opplevelser, men dette har vært et skritt i riktig retning. Jeg ba selv om å få plan.
Meldekort er jeg ikke for når det gjelder TU, men det må vi som det er sagt før,- ta som det kommer.
Legen vil helt sikkert se at dette blir uforenlig med planen. Jeg satser på det…
Det er en ting som er litt underlig:
Pasientrettighetsloven gir klare føringer for pasientens rett til medvirkning, informasjon, rett til å velge mellom ulike behandlingstilbud m.m.m. Det er en god og viktig lov.
Man har også rett til å velge fastlege, hvilket sykehus man vil behandles på, og man har rett til «second opinion» (fornyet vurdering) fra en annen behandler.
http://lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/all/nl-19990702-063.html&emne=pasientrettigh*&&
Men den gjelder bare for helsetjenester.
I tillegg finnes det pasientombud, pasientskadenemnd og mulighet til å klage til Helsetilsynet. Men alle disse gjelder også bare for helsetjenester.
I Folketrygdloven og NAV-loven er det selvfølgelig lagt vekt på rettigheter til ytelser, men brukernes medvirkning er bare nevnt i noen bisetninger, f eks at utarbeidelse av individuell plan skal skje i samarbeid med brukeren. Men så vidt jeg vet finnes det ikke noe som ligner på Pasientrettighetsloven når det gjelder NAV-tjenester. Man kan klage på vedtak, men da er det i første omgang til etaten selv, og så evt. Trygderetten. Man har, så vidt jeg vet, ikke mulighet til å be om en annen saksbehandler, noe som ABSOLUTT burde gå an.
Jeg har ikke tenkt over dette før, men det er faktisk ganske merkelig. Det burde finnes tilsvarende ordninger for NAV-brukere. Kanskje noe FFO og lignende organisasjoner burde ta tak i – hvis de ikke har gjort det allerede.
Pernille Nylehn
Interessant!
Kanskje legeforeningen også kunne være pådriver?
For legene er jo inndirekte involvert i brukerens/pasienten.
Hmm…ja; det er jo underlig og forkastelig.
Jeg vet ikke hva pasientorganisasjonene har gjort med dette og hvorvidt det har vært på dagsordenene i det hele tatt, men det burde det være en smal sak å undersøke.
Slik som ordningen blir nå, er det essensiellt at bruker og saksbehandler har en viss kjemi og forståelse for hverandre, om man skal få til et godt samarbeid.
En slik byttemulighet er mer aktuell enn noen gang.
Tusen takk for innspill, Pernille!
Norsk ( nosrk ) rettskrinvning er ikke lett… beklager alle skrivefeil og gramatiske merksnodigheter.. Hjernen slår krøll, ja ikke bare hjernen heller..
hahaha, her kjenner jeg meg igjen – unnskyld at jeg ler, men…
Jeg har til og med begynt å stokke med ordstillingen og snakke bakvendt, sånn som han lille figuren i star wars 🙂
Begynner å bli en god kloning av alle filmfigurer, glemske Dory i finding nemo…
Dory skal man ikke kimse av.
Hun har et nydelig motto.
«Fortsett å svømme, fortsett å svømme..»
🙂
…tærne også? 😀
Du har helt rett Pernille! God idè!
Det er et tankekors, muligens mange… Systemet er ikke «kunde»vennlig, og det å gå til trygderetten krever at man er frisk…..
I tillegg er paragrafen om informasjonsplikt merkelig fraværende når man er i midt i en sak om rettigheter..
Jeg og min lege hadde tenkt å ta en sak helt til topps for å skape presendens, men måtte bare innse at min helse ikke holdt, og gav opp etter anken. Et vedtak med klare juridiske svakheter.
Det er også betenkelig at den samme instans behandler ankesaker…
Det er mulig Pasientombudet er riktig adresse her. De jobber med saker i helse- og sosialsektoren. Sosialsektoren er jo delvis inkorporert i NAV nå.
For alt jeg vet har de involvert seg i NAV-saker, men jeg har ikke hørt om det.
Pernille N
Ja, Pasientombudet kan vare riktig sted. Men det viser seg å være store forskjeller på de ulike fylkers avdelinger, det er lang ventetid og ofte mangelfulle juridiske kunnskaper. Dessverre.
Det er også antydet at tallet for medhold i saker i Trygderetten lavt.
Dette kan selfølgelig speile virkeligheten, at sakene ikke er gode nok, men det er et faktum at dette endres påtagelig med bruk av kjente trygderettsadvokater. Det er derfor riktig å anta at de svakeste gruppene ikke har den nødvendige rettsikkerhet i slike saker.
Noe som også bekreftes av av riksrevisjonen. Ett av ankepunktene i denne sammenhengen har vært gjentakende manglende begrunnelser i vedtak fra NAV. Begrunnelsen har vært at klientene leser ikke likevel… Det er en klar trussel for rettsikkerhet.
Jeg har sittet og lest på denne bloggen i natt, etter å ha mistet all nattesøvn etter at jeg fikk brev fredag 13. november om innføring av arbeidsavklaringspengene og vilkår/meldekort og utbetaling hver 14.dag.
Jeg har vært i NAV-systemet i fem år og mine erfaringer med NAV siden jeg ble sykmeldt, (var syk lenge før jeg ble sykmeldt uten å vite hva som feilte meg) har gjort at jeg har mistet all tillit til offentlig forvaltning og diverse ombud – nylig fikk jeg svar fra Trygderetten i posten som jeg ikke har klart å lese ferdig etter en kommentar der som opplevdes som et slag under beltestedet og en så degraderende holdning til meg som menneske og mine helseproblemer som jeg ikke trodde var mulig å få fra en instans som Trygderetten. (Selvsagt ikke medhold)
Jeg er alene med mitt barn og har opplevd å måtte kjempe for hver krone da jeg har en for lav trygd til å klare meg uten å måtte søke om sosialhjelp i tillegg. Jeg betaler skatt av min nåværende TU som snart altså skal gå over i denne nye «superstønaden» AAP, og skattetrekket medfører også at jeg må oppsøke sosialkontoret fordi jeg kommer under livsoppholdsnorm. Jeg skal ikke gå i detalj, men jeg lurer på: Hvordan skal jeg, med en så lav trygd, klare å forsørge mitt barn og meg selv der jeg nå kanskje kommer til å få utbetalt max. 5000 netto HVER 14.DAG og husleien på f eks 4000 kroner skal betales. Hvordan mener den norske stat og NAV at mitt barn og jeg skal klare oss på de resterende tusen kroner eller mindre til neste utbetaling om 14 dager?? Hva skal jeg gjøre når strøm og telefonregning forfaller samtidig?? Hvordan skal jeg betale internett min sønn trenger til skolearbeidet sitt?
Dette er rett og slett ikke mulig å klare for noen i min situasjon. Holdningen fra sosialtjenesten er at man må «reorganisere sin økonomi» med den nye ordningen. I deres øyne har jeg aldri «virkelig» vært syk. Jeg har vært operert to ganger like før jul og kommet ut fra rehabilitering midt i julen uten penger, da jeg har havnet midt i årsskiftet og egenandelskort 2 har havnet på «hver sin side» av året og jeg har måttet dekke alt selv. NAV har latt meg sitte hjemme med barn i julen uten en krone.
IP ba jeg om å få straks jeg ble syk, dette fikk jeg ikke før det var gått et år, og da var det en farse. Mitt NAV- kontor forklarer sitt manglende samarbeid med «todelingsmodellen», med dette kan de fraskrive seg ethvert ansvar og jeg har måttet tvinge leder fra NAV stat og NAV kommune sammen i møte. Ingenting blir fulgt opp som lovet. Jeg har vært min egen koordinator i fem år.
Min angst for hva denne nye ordningen skal medføre er nå så stor at jeg er blitt syk siden fredag da jeg fikk brev i posten om AAP. Dette er en stor ulykke for alle som blir berørt, hvordan syke enslige med barn skal klare seg under et slikt utbetalingsregime er mer enn jeg kan fatte. Hvordan jeg enn snur og vender på det, ser jeg ikke hvordan jeg skal få det til. Bare navnet på denne stønaden er krenkende i seg selv, jeg tenker på alvorlig kreftsyke eller andre som er hardt rammet og aldri vet om de vil komme seg ut i arbeid og aktivitet noensinne.
Litt pussig. Det ser ut som om uføre-begrepet er så godt som fjernet fra den nye folketrygdloven. Stort sett allt tekst i loven knyttes til arbeidsevne.
Noen som vet hvilke kriterier som vil gjelde for å få innvilget varig uføretrygd? I den nye loven ser det ut som arbeidsavklaringspenger kan bli gjeldene så lenge personen ansees for å ha mulighet til å komme seg i arbeid (potensiellt en gang).
NAV ser fortsatt ut til å være klage og ankeinstans. http://tinyurl.com/ykomam9
Det blir spennende å se hvordan direktoratet håndterer denne endringen, for med de arbeidsledige har de over 400 000 mennesker å administrere ut i egnede tiltak. Og 400 000 mennesker med meldeplikt å administrere. Hva i all verden gjør de om datasystemet kræsjer?
Det ser forresten også ut som om pensjon fra arbeidsgiver skal regnes med før trygdeytelsen utbetales.
Og noe som overrasker litt i forhold til direktoratets rett til å innhente opplysninger før de fatter vedtak.
§ 21-4. […] De som blir pålagt å gi opplysninger, erklæringer og uttalelser, plikter å gjøre dette uten hinder av taushetsplikt.
Og hm. Hvis direktoratet anser at du ikke tar godt nok vare på din helsetilstand, altså gjør noe (eller ikke gjør noe) som kan forverre tilstanden, kan du miste retten til ytelse.
http://tinyurl.com/y8q4nug
Hm. Jeg må si det er bra at Norge er et snillt land, for nå ser det ut som om direktoratet all styringsrett når det gjelder i hvilken grad man ansees for å være arbeidsfør, og hvilke tiltak man er egnet til å utføre. Trygdeutbetalinger ser kun ut til å utbetales hvis man viser initiativ til å utføre handlinger som viser at man er villig til å holde seg i aktivitet rettet mot å være arbeidsfør.
I tillegg er det et krav at «brukeren» melder seg hver 14. dag og gjør rede for om h*n har overholdt avtalen direktoratet forvalter.
For mennesker som ikke blir tilbudt en arbeidsplass (arbeidsledige eller de som er avhengig av å motta arbeidsavklaringspenger) hos en uavhengig arbeidsgiver kan dette bli en limbotilstand få vil misunne dem hvis de kommuniserer dårlig med saksbehandleren sin.
Er det noen som vet hvilke planer som er for et uavhengig ombud for å i vareta enkeltmennesket med tanke på helsespørsmål under den nye arbeids- og velferdslovgivningen?
Jeg har ikke fått noe brev om AAP fra NAV, jeg. Venter spent på om de klarer å sende meg det. Jeg har gått på div. trygdeordninger siden 1995. To år på attføring, åtte år på rebab og nå fem år på TU. Nå må jeg altså bekrefte overfor NAV hver 14. dag at jeg ikke kan jobbe. Kjære Gud, jeg gir deg to valg: Gi meg enten varig ufør, eller gjør meg 100% frisk. NÅ! Jeg får nesten litt lyst til å dø.
Diva; brevet kommer nok.
Jeg synes du skulle riste av deg den lysten til å dø og heller erstatte den med noe annet.
Å forstå din frustrasjon er likevel ikke vanskelig.
Livet er ikke en lek,
det kan være drygt og slitsom
en føler at en bare lever i en hengemyr.
Og den suger all livskraft ut av en.
Tyner ut den siste dråpe med tårer.
Og det er ingen som ser en står på kne
naken i dusjen.
Der allverdenstårer renner nedover ryggen
og pisker livskiten ut av sjela.
En griner slik at stemmen går i fistel,
og orden kommer av seg selv.
En dråper i begret.
Det er alle dråpene før det.
Alle dråpene som dreper en,
all smerten som gjør at en lever et hjemmeliv.
All sorgen en ikke har valgt selv.
så mye trøst og omsorg
nærhet og kjærlighet.
Men en legger seg alene,
en teller penger hver dag og
en er alvorlig syk.
Hva skal vi spise i dag.
Det er nok i livet om en ikke skal
bekymre seg over NAV også.
Og det er derfor stemmen ikke bærer,
og tonene i himmelen synger falskt.
En blir reddere og tvilen gjør en sykere.
Og fremdels må ungene ha mat.
Hvem lager mat?
Jo en alenemor
alt for syk,
sitter på en stol og lager husmanskost.
Og ber til gud om å vinne i lotto.
Men har aldri råd til å tippe.!!
For en lykkelig dag,
Tenk klarte å lage en deilig mat:-)
Lykkefund,
Livet er så visst ikke en lek, ei heller er den for amatører.
Etter som livet møter oss, blir vi rene proffene, ikke sant?
Det er tøft å være alene med ansvar for barn – dobbelt tøft er det når du er syk og sliter økonomisk i tillegg.
Både du og jeg vet likevel at du om en stund ser du det som kan leke i livet.
Både du og jeg vet at det er helt fint å forbanne den urettferdige verden og det vi opplever som umulig av og til og likevel finne rettferd og det mulige neste dag.
Jeg håper dagen din er god i dag!
I forbindelse med den nye ordningen arbeidsavklaringspenger (for et navn…) er det flere ting som synes uklart for meg. Derfor prøver jeg å spørre her på bloggen.
Er det noen av dere som vet hva dette betyr (står å lese under overgangsordning for de med tidsbegrenset uførestønad): «Har du en uføregrad på mindre enn 100 prosent, vil stønaden din bli oppjustert til 100 prosent. Utbetaling vil deretter være avhengig av hvor mye du arbeider fra periode til periode.»
Ved første øyekast ser det greit og forståelig ut, men jeg får ikke innholdet i setnigen til å stemme med det som står i lovteksten. Er det noen jurister her inne som vet noe? Eller andre?
Betyr dette at en som er for eksempel 50 prosent ufør vil få utbetalt stønad som om vedkommende var 100 prosent ufør, og så heller trekkes time for time? Eller betyr det bare at den 50 prosent stønaden som vedkommende har skal HETE 100 prosent for alle internt i NAVs eget system, men pengene/stønaden som utbetales vil ikke være høyere enn 50 prosent. Og så er det bare de timene man jobber i de 50 prosentene man er ufør som skal oppgis, ikke jobbing i de resterende 50 prosentene.
Alle oppklarende eller ikke oppklarende innspill/kommentarer mottas med takk. For kanskje vi sammen kan klare å finne ut av dette, slik at kreftene kan brukes på noe annet enn å være usikker på/bekymret for systemet….
Godt spørsmål!
Det _jeg_ trodde når jeg leste dette var at om du har en uføregrad under 100%, vil du likevel få stønad utbetalt som om du hadde 100%.
Når du melder på meldekortet hvor mye du har jobbet, blir dette trukket fra stønaden din. Du skal melde all lønnet arbeid, inklusive homeparties, telefonsalg, arbeid der det blir utbetalt lønn i etterkant etc.
Altså:
50% uføregrad og jobber 0 = 100% stønad.
50% uføregrad og jobber 50%= NAV trekker halvparten av pensjonen + fdu år 50% lønn av din arbeidsgiver.
Noen andre innspill?
Maria, det er slik jeg har oppfattet det også.
Vi er støttekontakt for en gutt og jeg kan ikke ta betalt for det. Ille synes jeg, men nav straffer meg veldig hardt for det. Så vi gjør det av glede. Vi skal ta imot ei til over jul. Så jeg har energi til andre også. Men jeg er forsiktig med overforbruk av energi og er streng med hvile.
Diktet var mitt liv før jeg viste hva som feilte meg og nav bestemte over mitt liv. Var for syk og maktesløs til å finne frem. Jeg har jobbet i mellom to perioder av sykdomsperioder. Har aldri blitt frisk, men livskvaliteten har vær fin innimellom.
Nå er jeg over på arbeidsavklarings kurs og det fungerer bra. Jeg har bevist brukt AAA i de siste årene.
Er støl i rompa i dag, har sittet å laget julekort :-))
(ikke fortell nav, de er for salg)hehehe..
Puh!
Det var godt å høre at diktet var fra en annen tid. Jeg synes i grunn det var litt underlig å lese det du skrev; jeg hadde inntrykk av at du var et annet sted.
Og det var du jo ;-D
Hei igjen Maria, vi er på forskjellige steder i livet.
Og nå er jeg her og nu. Men dette diktet ble skrevet i nuet av gamle minner. Jeg fikk fram gamle minner da jeg leste m.s sitt innlegg. Fordi det er forferdig tungt og trist å streve slik i de årene som egentlig skal være sine beste.
Klem til m.s og alle andre som strever med NAV og tusen andre ting.
Det finnes lys og håp.
Husk AAA, det fungerer :-))
AAA.
Jeg får alltid asossiasjoner til en gjeng som sitter i ring og der en og en sier «Hei, mitt navn er … jeg er alkoholiker!
Det er lurt å kjenne etter egne grenser, ja
Maria: Den siste setningen min om å dø var ikke så bokstavlig ment som den så ut som. Er bare fortvilet og oppgitt over (bl. a.) NAV. 🙂
Kjære Diva,
jeg skjønner veldig godt din frustrasjon. Det skjønte jeg også da jeg leste innlegget ditt. Hvis det er en liten fattig trøst, så er vi mange som har det dårlig med NAVs irrganger…
Har du lyst til å fortelle litt om hva du opplever? Kan jo hende det finnes folk her på bloggen som har råd / tips til deg om hva du bør gjøre… Jeg har flere ganger fått nei fra NAv først, og ja noe tid senere. Det er mye skjønn også i det systemet, og ikke alle saksbehandlere har den juridiske fingerspissgefulen som må til. Eller vedkommende har kanskje ikke fått alle opplysninger, som de faktisk trenger for å kunne fatte et rikitg vedtak.
Jeg syns det ville være flott hvis vi kan hjelpe hverandre her på siden. Det har jo gått ganske langt når folk tenker at de har lyst til å dø på grunn av et system, selv om det ikke er bokstavelig ment.
Vi må forsøke å bygge hverandre opp, og kunnskap er dessuten makt – i alle sammenhenger. Jeg ønsker deg alt godt videre, Diva – og alle dere andre som har lignende opplevelser med NAV og co.
Hva er AAA, forresten?
AAA:Aktivitetsavpasning. At man til enhver tid skal bruke 70% av den energien man har. Dette er viktig hvis man har ME.
Sikkert viktig for oss andre som er kronisk syke med livsvarig sykdom også, det. Føler i hvert fall selv at dette med hvordan man bruker energien sin er helt essnsielt. Kan du si noe mer om hvoran dette gjøres i praksis?
Melek: Når man har ME får man mange forskjellige symptomer om man gjør for mye. Regelen er å slutte med en gitt aktivitet før man merker symptomer, og så skal man hvile en stund. Målet er altså å være i så mye aktivitet man tåler før man får blir svimmel, kvalm, energiløs osv. På den måten kan man gradvis bli bedre. Dette er alfa omega for bedring, og jeg har selv hatt stor suksess med å balansere energien på den måten. Man skal heller ikke gjør en enkelt aktivitet for lenge, men bytte på. Regelen er enkel, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Det krever disiplin og kanskje til og med stoppeklokke for å stoppe i tide, og noen ganger rår man ikke over ting som skjer og sliter seg ut selv om man ikke hadde tenkt det.
Serendipitycat har skrevet en praktisk veiviser til hvordan AAA-skjema leveres inn:
http://www.serendipitycat.no/?p=3390
Synes det er utrolig «deilig» at en lege kaller en «spade for en spade» det faktisk veldig sjeldent 🙂
Hei Yvonne og velkommen til bloggs!
Nå er jo jeg veldig glad i hage og spader og sånn, da 😉
Helseloven er som Tolloven «der jeg jobba før» det er et regelverk som går på skjønn og ikke vettu, «paragrafen» skal etterkommes, men innimellom så treffen man på vetuuge mennesker da, men det skal da ikke være slik at det er den enkelte oppfatning av saken skal avgjøre om man får ditt eller datt. Det må da virkelig vektlegges sykdom/lyte/fastlege over flere år. Hele systemet er horribelt, spørs akkurat hvem du møter !Men når det er sagt Nav Alna, (som en av de første Nav kontorene) har rota det til for meg har også ryddet opp på kort tid, så det er håp i «tunnelen» men for jævlig at det skal være sånne forskjeller !
Det er nok en del forskjeller fra kontor til kontor -på lik måte som det er ulike arbeidsforhold for den NAV-ansatte.
Veldig glad for at det er blitt ryddet opp for deg!