Skip to content

Vaskevannet og ungen – bort med det!

september 24, 2009

Jeg antar at de fleste leger en gang i løpet av studiet hørte Hippokrates ord « Aldri skade. Av og til helbrede. Ofte lindre. Alltid trøste.»  og nikket alvorlig og samtykkende.

Hva  skjedde på veien?

Var det de lange vaktene, var det presset om effektivitet, var det følelsen av avmakt, av å ikke strekke til og skammen det innebar å ikke være perfekt?
Var det alle som kom med de trivielle sykdommene, det vi hadde hørt før, som vi følte vi kastet bort tiden vår på, og som ikke var så viktige som de andre sykdommene som var mye, mye viktigere?

Tenkte vi – var det dette jeg brukte 7-8 år av mitt liv på for å gjøre?

Var det vår egen slitenhet, vårt eget liv, som tok energien vår – slik at vi ikke orket å gi og gi i det uendelige, som gjorde at vi følte pasientene som misfornøyde og lite takknemlige for tiden vi løp for dem i korridorene, fritiden vi ga fra oss, ungene våre vi ikke fikk sagt god natt til fordi vi var på vakt?

Når var det slik at vi følte at pasientene våre spiste oss opp med krav og forventninger og det ikke lenger var møter mellom oss og dem; men «hvordan kan jeg gjøre dette så effektivt som mulig?»

Ofte hører jeg leger snakke i munnviken om slitenhet og stress, men ikke så høyt. Ikke så høyt at noen kan tro at de er pingler, må vite.

Psykosomatikk og konsekvens

Om vi antar at psyke og soma hører sammen; at den fysiske tilstanden påvirker den psykiske og omvendt; hva er det som gjør at behandlerne tilsynelatende ikke forstår at den syke blir sykere av å ikke «bli møtt», tatt på alvor, vist empati og at det er større sjanse for tilfriskning der det omvendte skjer?

Hvorfor tror legene at de på noen måte hjelper pasientene å bli friskere ved å behandle de syke nedlatende, respektløst og ydmykende?

Jeg tror jo ikke at mine kollegaer mener å behandle sine pasienter slik, men det er altså slik de blir oppfattet av mange pasienter. Dersom pasientene oppfatter legen på en negativ måte, om den er aldri så lite tilsiktet, er det noe galt med kommunikasjonen et sted.

Hvem har ansvar for kommunikasjonen?

Lege for den krenkbare

Mange leger  tar ikke innover seg at pasienter gruer seg til å gå til legen.

Pasienten vet de har en tilmålt tid og de tenker det er viktig å bli likt, slik at legen vil hjelpe dem. Som pasient skal en ikke vise at en har mer kunnskap enn legen innenfor et felt; legen må ikke føle seg underlegen( ! ).

Forholdet mellom legen og pasienten er ubalansert; ikke bare som hjelper- syk, men som makt-maktesløs.

Ingen liker å være syke, ingen liker å være, eller føle seg, avkledd og hjelpesløs.
Det fratar oss identiteten som det unike mennesket vi er; vi blir redusert til «pasient» og noen ganger «brysom pasient». Som pasient er man sårbar og ute av balanse.

I slike situasjoner er det essensielt at legen er klar over denne ubalansen og hvor lett krenkbar den andre er.
Pasienten kommer med livet sitt, sine bekymringer, sin nakenhet og er avhengig av at legen evner og ønsker å forstå.
Legen er ikledd hvite, ikke-personlige klær, som en rustning til beskyttelse, på sitt eget kontor i sine egne, kjente omgivelser.

Legen er trygg, Kongen på Haugen og eier situasjonen.

Ikke før legen er klar over denne krenkbarheten og sårbarheten kan hun bli en Lege for sin pasient og de kan sammen lage den essensielle behandlingsalliansen.

Fordi pasienten er den som balanserer på den slake line, er det legens ansvar å skape et sikkerhetsnett ved å være initiativtager og bibeholder av ydmykhet og respektfullhet.

Pasient hos menneskelegen

Mange pasienter, og leger, glemmer at legen ikke bare er lege, men også et menneske.

Mennesket gjør feil, det kan reagere med arroganse og skråsikkerhet når det føler seg lite og usikkert.
Mennesker blir slitne, de kan føle at andre er lite takknemlige og ikke ser jobben de faktisk gjør, så godt de kan, i situasjonen de er i, for sine medmennesker.
Mennesker er ikke alltid empatiske i enhver situasjon, hele døgnet rundt.
Mennesker er ikke allvitende.

Det er kanskje til og med litt dårlig gjort å forvente allmakt og allvitenhet av ett eneste menneske? Er det umulige krav som stilles; krav om fart og effektivitet i møte med syke mennesker som trenger tid, der man aldri har muligheten til å føle at en strekker til; hverken som menneske, hjelper eller forvalter av samfunnets goder?

Dette er den fjerde artikkelen som omhandler pasient-legeforholdet.

De andre finner du her:

http://wp.me/pC5O4-2W

http://wp.me/pC5O4-3c

http://wp.me/pC5O4-3e

og

http://wp.me/pC5O4-3o


Advertisements
37 kommentarer leave one →
  1. september 24, 2009 15:40

    Veldig viktig innlegg med et viktig spørsmål: Hva skjedde på veien? Jeg lurer ofte på når det skjedde at jeg forandret meg. Som student var jeg opptatt av pasientens situasjon, forståelse, empati. Som lege måtte jeg flere ganger minne meg selv på disse tankene. Men når ble de fortrengt av hensynet til det effektive? Var det lange, travle vakter uten tid til å spise eller gå på do? Eller var det det sosiale presset som tok over, uten at jeg merket det? Har ikke funnet et svar ennå, men det gode innlegget mitt fikk spørsmålene tilbake 🙂
    Håper du har en fin dag!

    • september 24, 2009 16:21

      Takk for komplimentene, Tante!

      Det er ikke så godt å si, hva som skjedde med så mange?

      De aller, aller fleste som begynner å studere medisin gjør det fordi de ønsker å hjelpe andre. Etter å ha lest hva folk skriver til meg her inne, og hørt hva jeg blir møtt med av historier fra andre sosiale sammenhenger, kan det se ut som om vi er blitt noe annet på veien?
      Ikke nødvendigvis som individer, men som gruppe?

      Jeg er veldig glad for at jeg satte igang tankene dine; da har jeg oppnådd noe av det jeg ønsker 🙂

  2. september 24, 2009 22:19

    Jeg tror kanskje de bli borte om de ikke til stadighet kommer opp som tema. På kongresser, i tidskriftet, i samtalen, i hva man trekker frem som viktig.

    Og ikke minst tror jeg det forsvinner i usikkerheten og avmakten, og at det må være et av temaet med mentorer – å møte sin egen maktesløshet og tørre å stå i den.

    • september 25, 2009 10:49

      Dette er vanskelige temaer med langt fra entydige løsninger og svar.

      Personlig tror jeg du har noe rett i det du sier, Beate. Noe kan forsvinne i usikkerhet og avmakt, i alle fall når det kommer til tilstander og sykdommer vi ikke «forstår» og vet sikkert hva vi skal gjøre med for å hjelpe den andre å bli frisk. Det er mangelvare å få støtte og hjelp til å takle egen maktesløshet; absolutt!

      Til tross for at vi stort sett hører om de gangene der pasienten ikke får hjelp eller blir møtt på en god måte, er det likevel slik at i de aller fleste tilstander og sykdommer kan legen gi god hjelp.

      Det er altså ikke bare i situasjoner der legen opplever maktesløshet overfor den enkelte pasient at det oppstår mindre bra kommunikasjon. Om så hadde vært, antar jeg at det hadde vært langt færre tilbakemeldinger om urett behandling.

      Dersom vi altså antar at det er langt flere situasjoner det oppstår dårlig kommunikasjon enn i møte med pasienter som trigger maktesløshetsfølelse;

      – hvilke andre faktorer tror du kan føre til kommunikasjonssvikt eller opplevelse av å bli nedlatende behandlet?

  3. lars permalink
    september 24, 2009 22:48

    hmm…jeg tror det må bli mer akseptert for legen å si…»dette forstår jeg ikke og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe deg; kan du fortelle meg hvordan jeg kan hjelpe deg».. enn å si «dette er nok sånn og sånn» selv når man ikke vet eller forstår…..er det frykten for det ukjente…kanskje er det umulige mulig…er det vitenskap at ting ikke finnes hvis det ennå ikke er bevist…for meg er det higen etter «sannheten» en evig reise…uten ydmykhet til den verden vi lever i er jo reisen allerede slutt…og det eneste som er helt sikkert er verden imorgen er ikke den samme som igår…

    • september 25, 2009 11:02

      Det er en balansegang, Lars, slik jeg opplever det.

      Mange, mange pasienter vil ikke ha en lege som viser usikkerhet; de blir «sykere» av det. Når ikke en gang legen vet, så….

      Hvem er det som skal akseptere at legen sier at legen ikke helt vet?

      Pasientene, kollegaene, myndighetene, legen selv?

      Om jeg sier at jeg ikke helt vet, står jeg i fare for å miste tillit hos min pasient. Tillit til at jeg kan hjelpe, tillit til at jeg er faglig dyktig og «vet hva jeg holder på med». Når man kommer som pasient gjør man som oftes det nettopp fordi man ønsker hjelp til noe en selv ikke finner ut av.

      Om jeg sier at jeg vet i situasjoner der det viser seg at ikke vet, fordi jeg er blitt fortalt slik eller sånn som det gjeldende regime i Norge i dag, står jeg også i fare for å miste tilliten hos min pasient, dersom pasienten vet noe mer enn meg.

      Forstå meg rett, Lars; Jeg er enig med deg; ideelt sett burde det være slik at det var langt større aksept for at legen ikke er allviter, fra alle – også pasienter.

      Det er dessverre ikke slik det fungerer. Om jeg ikke vet blir jeg beskyldt for ikke å være flink nok, ikke ha tilegnet meg nok kunnskap og jeg er en dårlig, arrogant lege.

      Jeg må skynde meg å legge til at det er forskjell på å si at «jeg vet og kan ikke» og :
      «i Norge, i dag, er det akkurat så langt vi har kommet og jeg må forholde meg til Norske retningslinjer som norsk lege på oppdrag fra den norske stat».

      Håper dette gikk ann å lese, det føltes litt hulter til bulter, men skitt au!

  4. hopeful permalink
    september 25, 2009 08:04

    Nok et reflektert innlegg på bloggen din,Maria! Etter å ha blitt «ME-syk» selv er blogg-verdenen blitt en ny sosial arena jeg beveger meg rundt i. Din blogg er en av de jeg liker godt. Mange fine innlegg til ettertanke, som berører. Det er godt og viktig – å la seg berøre.

    Dette temaet kan nok overføres til alle profesjoner som jobber med mennesker. Jeg er selv sosionom (dvs. nå langtidssykemeldt) og kjenner meg igjen. Ditt innlegg berører noe jeg selv har reflektert mye over: Både mens jeg selv var yrkesaktiv og ikke minst nå – som pasient / klient på «andre siden av bordet». Åh, jeg skulle ønske vi alle hadde med oss en ydmyk og åpen holdning i møte med pasienter/klienter (og andre mennesker rundt oss). La oss bevare undring og ydmykhet i alt det vi ikke forstår – men like fullt vise empati, respekt og medmenneskelighet i møte med pasienten / klienten. Tenk om vi hadde klart å skape et godt klima for dette på arbeidsplassene – hvor man fikk rom og tid for veiledning og refleksjoner, at det var legalt å vise sårbarhet og stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter. ( Det finnes nok mange sannheter. Sannhet for meg er ikke nødvendigvis sannhet for deg. ) Hvor etikk,fagutvikling og personlig utvikling ble belyst – i stedet for å «bli spist opp» av arbeidsdagens travelhet med økte krav om effektivitet og arbeidsmengde.

    Det å selv være syk, har faktisk også vært veldig berikende og lærerikt. Denne rolleendringen fra det å være fagperson til å være pasient på andre siden av bordet, har lært meg mye om meg selv. Jeg har møtt meg selv i døra mange ganger, og det har vært (og er) en tøff, men også utviklende prosess. Jeg har lært mye om egen svakhet/sårbarhet og egne verdier/holdninger/menneskesyn. En økt selvinnsikt og livsvisdom som har gjort meg noe helere og klokere – jeg håper og tror at denne bagasjen også kan hjelpe meg som fagperson når jeg igjen er frisk – til å skape bedre møter / dialoger meg klientene.

    Ops, og jeg som bare skulle slenge inn en liten kommentar…….

    mvh.
    hopeful

    • september 25, 2009 11:09

      Velkommen som kommentarskriver og helt i orden at den korte kommentar ble nesten like lange som mine, hopeful! Jeg har sett at selv om du er syk, så har du nå håp om bedring. Det gleder meg!

      Du skriver: «hvor man fikk rom og tid for veiledning og refleksjoner, at det var legalt å vise sårbarhet og stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter» og «i stedet for å “bli spist opp” av arbeidsdagens travelhet med økte krav om effektivitet og arbeidsmengde».

      Du peker altså på tid og rom som faktorer som gjør at vi mister empatien, roen, å være mennesker i møte med mennesker i krise?

      Har du noen tanker om hvordan dette kunne gjøres annerledes?

      Det er fortvilende mange av menneskene innefor helse-og sosialsektorene som snakker om tid som mangelvare.
      Jeg tror jo årsaken til dette er at folk som tar jobber innenfor disse sektorene er mennesker som i utgangspunktet har en god porsjon empati og evne til å lytte.

      Så ender vi opp med dette rare; å få tilbakemeldinger på slette møter med brukerne.

  5. lars permalink
    september 25, 2009 16:26

    «Det er dessverre ikke slik det fungerer. Om jeg ikke vet blir jeg beskyldt for ikke å være flink nok, ikke ha tilegnet meg nok kunnskap og jeg er en dårlig, arrogant lege»

    tja, maria, mener du at hvis du med diffuse og vanskelig sykdom(mer) som ME/CFS at hvis du sier du ikke vet helt at du da blir beskyldt for disse tingene. det har jeg liten forståelse for….det er i så fall en holdning som er utbredt blant leger og ikke blant pasienter…jeg tror de fleste ME/CFS pasienter ville vært sjeleglad hvis legen sa…jeg er usikker på hva som er det beste for deg med denne sykdommen/tilstanden, det varierer fra pasient til pasient, vi må samarbeide om et opplegg som fungerer til det beste for deg….

    Min oppfatning er at legene har et overordnet ansvar for den enekelte pasient og ikke overfor den norske stat. hvis det virkelig er sånn at legene går rundt med større lojalitet til staten enn til pasienten er det jo ikke rart at folk med diffuse lidelser opplever problemer med sine leger….

    i tilfellet ME/CFS har vi jo dette med hvile…mange pasienter opplever at de blir bedre når de hviler…allikevel er det (nesten) ingen leger som anbefaler det…såvidt jeg forstår deg så mener du da at du er forpliktet overfor staten til å gi et råd som gjør pasienten sykere?? Er det virkelig sånn? I så fall er vi ute å kjøre…

    Jeg vet ikke om jeg har misforstått deg her, men jeg ble litt forundret, og hvis det stemmer, ennå mer skeptisk til «tilstanden» og virkelighetsoppfatningen i lege-kretser…jeg er ikke med på at en pasient vil oppfatte en lege som sier, «dette skjønner jeg ikke helt», som arrogant, kunnskapsløs osv.

    Jeg tror det er en myte at pasienter blir sykere av at legen ikke vet alt (det tror jeg er en legeoppfatning), jeg tror derimot at pasienter kan bli sykere hvis legen blir oppfattet å ikke forsøke genuint å hjelpe pasienten, eller foreskriver behandling som ikke hjelper eller forverrer tilstanden…..

    • september 26, 2009 11:59

      Beklager sent svar til deg Lars, men hodet har hatt litt ferie og skal ta en liten ferietur til om få strakser.

      Når jeg snakker om staten og hvilke føringer den gir, snakker jeg om at jeg må forholde meg til hva fagmiljøet innenfor de ulike spesialiteter har kommet frem til som gjeldende utredning, diagnosekriterier, velferdsgrunnlag og behandling.
      Med jevne mellomrom kommer fagmiljøet sammen og evaluerer gjeldende kriterier og endrer disse dersom det er behov, utfra nyere forskning.

      Utifra dette bestemmer staten hva den vil betale for – og hva den ikke vil betale for.

      Resultatet av en slik konsensus – enighet- er at det som blir sett på som ekperimentell behandling, må pasienten betale selv.

      La oss si at jeg, som norsk lege med driftstilskudd; som fastlege, synes at det Kenny De Meirleir forfekter er en god ting og ønsker at mine pasienter skal ta disse prøvene, kan jeg likevel ikke jeg på statens regning sende slike prøver.

      Det er dette jeg mener med at vi må forholde oss til staten og hva staten bestemmer.

      På den ene siden er vi pasientens advokat – helt klart, vårt annliggende er pasientens helse og helbred! På den annen side må vi altså holde oss innen de rammene som staten gir oss.
      Jeg kan love deg at i mange tilfeller kan dette være en konflikt som vi leger må løse etter beste evne.

      Du snakker om hvile som behandling for ME-syke.
      Dette med hvile er relativt kjent som spesifikk og god behandling for ME-pasienter i dag. Å ikke anbefale hvile må vel nærmest være sett på som feilbehandling, vil jeg tro? Til og med NAV har tatt dette inn som en del av «aktiv behandling» når det vurderes rehabiliteringssøknader. Heldigvis!

      Selv fikk jeg råd her om dagen å gjøre det stikk motsatte av det jeg alltid ha gjort: Mye bedre å være 100% sykemeldt og så bygge seg opp, enn å prøve og prøve å være i jobbe, for så å bli mer og mer sykemeldt.

      Jeg tror jeg må ha vært litt uklar. Jeg snakket generelt og ikke spesifikt om ME når jeg nevnte at mange pasienter vil ha en lege som utrykker at h*n har kontroll på tingene.

      Nå finner jeg ikke igjen den forskningsrapporten som ble lagt frem på akkurat dette temaet for noen år siden, men jeg husker godt at jeg var forundret over at en stor andel pasienter mister tillit til sin lege i slike situasjoner.

      Noen, meg inludert, vil heller ha en lege som sier at h*n skal finne ut av det, dersom noe er uklart. Så skal det også sies at i allmennpraksis-situasjoner er det mulig å tilpasse dette ved å be pasienten komme tilbake når en selv har konferert med andre, uten å si dette direkte om en ser at pasienten blir usikker av en lite autoritær lege.

      Jeg håper dette var svar på noe av det du lurte på?

  6. lars permalink
    september 25, 2009 19:34

    mitt siste innlegg var kanskje litt sint…ikke ment sånn…bare engasjert….og etter å ha levd 15 år i ulike land og besøkt mange leger er min erfaring at disse tingene ikke er unikt for Norge, men at det er stort forbedringspotensiale for mange leger i forhold til sine pasienter. Etter min oppfatning ligger mye av potensialet i hvordan leger:

    1) oppfatter sin egen rolle,
    2) deres funksjon/rolle i forhold til økonomiske faktorer (jeg har jobbet i legemiddelindustrien og observert ting som hverken legestanden eller legemiddelindustrien har grunn til å være stolte av)
    3) hvordan de ser på hverandre
    4) hvordan de møter situasjoner hvor de ikke er sikre
    5) hvordan de vurderer risiko rundt en behandling

    sånn, nå er jeg spent på hva du svarer…

    • september 26, 2009 12:12

      Jeg oppfattet ikke dit innlegg som sint, altså- som du sier; kun engasjert!

      ( Takk for det! )

      Jeg ser også at Tante Grønn har kommet med noen innspill litt lenger nede. Jeg er veldig, veldig enig i at man ikke kan generalisere og lage en ens måte å møte andre mennesker på.

      Her kommer, som i alle andre møter, evne til kommunikasjon og menneskekunnskap og -interesse til sin anvendelse, sammen med rammer gode nok til å ivareta disse forutsetningene for et godt lege-pasientforhold!

      ( Å løpe rundt i timer i strekk, innta måltidene gående eller foran diktafonen, gir ikke et slikt grunnlag. Det er allid noe som haster, noe en skulle ha gjort, noen som trenger en – og som er viktigere enn en selv. Hørtes kanskje litt sutrete ut; men slik oppfattet jeg det og innordnet jeg meg, uten å mukke. I slike situasjoner er det fort gjort at synet på hva som er galt og rett blir uklart og at det handler om å gjøre mest mulig på kortest mulig tid.)

  7. september 26, 2009 09:41

    Det ser ut som en problemstillingen i løpet av diskusjonen har gått fra å være generell om lege-pasient-forholdet til å handle om ME/CFS spesifikt.

    Min erfaring er også at mange pasienter ønsker tryggheten det er i at legen formidler at hun vet og kan, og selv prøver jeg alltid å føle litt etter dette tidlig i samtalen for å se hvilken rolle det er best for pasienten at jeg har.

    Men ME/CFS er noe helt annet enn mange andre tilstander som vi kan mye om, nettopp fordi det er så uavklart hva det er. Og da må man kunne si det som det er, at vi rett og slett ikke vet, og at vi sammen med pasientene må komme frem til hva som passer i den aktuelle situasjonen.

    Lars, mye av en lege (i alle fall en fastlege) sin hverdag går med på å sortere såkalte diffuse symptomer inn i kjente sykdommer, farlig og ufarlig, haster og ikke haster.
    Mange pasienter er bekymret og ønsker trygghet hos legen, og vil faktisk miste tilliten dersom man sier man ikke vet. Ikke alle, men mange.

    Dette ble kanskje litt usammenhengende, men poenget mitt er at man kan ikke generalisere hvordan man møter pasienter. Forskjellige mennesker har forskjellige behov, og det viktigste, syns jeg, er at man møter mennesket i pasienten og kjenner litt på hva som er viktig for akkurat den personen. For noen er det å kunne være med på den faglige diskusjonen, for andre er det å kunne legge bekymringen igjen på legekontoret.

  8. september 26, 2009 12:19

    Alle som er innom her får en oppfordring fra meg; skriv ned det dere tenker, diskuter med hverandre, vær med på å aktualisere disse temaene!

    «Alle» har et forhold til legen og det å være pasient. Alle har et forhold til og en formening om hvordan de vil bli møtt når de er syke.
    Noen av oss er leger og kjenner hvordan det er å skulle være hjelper i helsevesenet slik det fungerer i dag.

    De som hittil har snakket mest om «omsorg tar tid!» er sykepleierne. All ære til dem for det! Det må være rom for – og fokus på omsorg hos alle faggrupper. Pasienten er sentrum for vår oppmerksomhet og er aktiv deltager.

    Jeg har gjort Bjarne Håkon Hanssens ekpertgruppe og ham selv oppmerksom på disse trådene der vi utveksler tanker, i tillegg til å tipse legefagtidskrifter.

    Noe av min agenda og naive håp er å vekke interesse og nærvær for de såkalte «myke» verdier i helsevesenet, slik jeg begynte med innledningvis på i denne serien av artikler:

    http://wp.me/pC5O4-2W

  9. lars permalink
    september 26, 2009 12:21

    hei tante grønn og maria,
    jeg ser at jeg ikke oppfattet helt at det var en generell diskusjon, og ikke en spesifik om ME/CFS. Når jeg leser mine innlegg igjen, så kan det virke som jeg kanskje hadde litt hjernetåke igår…

    Jeg er ikke «ute etter» leger generellt og jeg opplever at mange pasienter er godt fornøyd med sin lege. Men disse pasientene har som regel klassiske sykdommer og symptomer. ME/CFS er et særtilfelle, og jeg opplever at legene ofte bruker samme «tilnærming» selv om dette er sykdom uten kjent årsak. Det er her jeg mener det ofte går galt, og det er bakgrunnen for mine kommentarer.

    Nøkkelordet for meg er ydmykhet i de situasjoner man ikke er sikker på hva som feiler pasienten. Og i den sammenheng lurer jeg på hvorfor Maria mener at pasienten blir «sykere» hvis legen ikke helt vet…det virker på meg som om det er noe leger er opptrent til å tro/mene…å ikke vite er jo ikke det samme som å la vær å utrede, utelate å henvise til spesialist osv.

    I forhold til vår diskusjon er jeg litt opptatt av dette med ansvar overfor staten contra pasient, gruppe-press blant leger, og hvordan dette manifisterer seg i forhold til til ME/CFS. Men det er kanskje en annen diskusjon, og ikke det Maria hadde i tankene når hun skrev innlegget.

  10. lars permalink
    september 26, 2009 12:28

    Maria, nå la vi inn innlegg samtidig, så jeg fikk ikke med meg ditt svar.

    supert at du engasjerer deg og flagger de myke verdiene i helsevesenet. Det trengs og er ike naivt i mine øyne. Jeg tror at hvis det blir gjort på rikitg måte kan det faktisk både spare tid og penger.

    Din blogg har engasjert meg veldig. Takk for det!

    • oktober 1, 2009 19:29

      Du engasjerer meg, Lars.

      Du og mange med deg, setter i gang tankeprossesser i meg og jeg antar at andre som leser opplever det samme.

      Det er ikke alltid jeg evner å taste tankene ned, sånn med en gang, men det ruller og går oppi der et sted.

  11. Lymefreak permalink
    september 27, 2009 15:45

    I min verden er det å være åpen og innrømme sine begrensninger faktisk et tegn på styrke.
    Jeg tror det er noe alle mennesker respekterer.

    Innrømmelsen på mangel av kunnskap/behandlingsmuligheter må imidlertid alltid følges av:

    ….., men jeg skal prøve å sette meg bedre inn i dine problemer, så tar vi en prat om en ukes tid…….
    Jeg skal hjelpe deg videre, dette skal vi finne ut av.
    Vi gir oss ikke enda. Har du noe å bidra med?

    Slå aldri hånda av et menneske. Da legger man bare ytterligere sten til byrden. Selv den sterkeste blir svak i møte med et helsevesen.

    Jeg har hele mitt liv levd på solsiden og vært blant samfunnets priveligerte og ressurssterke.

    Det kom svært overeraskende på meg når jeg ble møtt av arroganse fra helsevesenet. Jeg ble rett og slett ikke tatt på alvor…ble plutselig veldig liten og sint. Jeg forventet meg noe annet fra høyt utdannede og fornuftige medmennesker.

    • oktober 1, 2009 19:32

      Du sier mye bra her, Lymefreak.

      «Det kom svært overraskende på meg når jeg ble møtt av arroganse fra helsevesenet. Jeg ble rett og slett ikke tatt på alvor…ble plutselig veldig liten og sint. Jeg forventet meg noe annet fra høyt utdannede og fornuftige medmennesker.»

      Hvordan kan det ha seg at det er ble slik, tror du?

      «Selv den sterkeste blir svak i møte med et helsevesen.» er veldig sant. Det har jeg selv fått merke. Man er sjelden så liten som når man er syk, ikke forstår hva det er som er årsaken og plutselig blir avhengig av andres gunst, evne og vilje til å hjelpe.

  12. september 28, 2009 10:10

    Den sykes interesse er å bli frisk. Denne innstillingen er faktisk viktig i behandlingssammenheng.
    Når den syke gjør sitt ytterste for å bli frisk, bør dette sees på som svært positivt. Både fordi denne innstillingen er helsefremmende, og fordi pasienten vil samarbeide godt i behandlingssituasjon.
    Er pasienten skolert og kan søke informasjon, er dette en resurs i samme retning! Pasienten er da også istand til å vurdere, og vet at en lege ikke besitter alle oppdaterte kunnskaper. Pasienten ser likevel på legen som bedre kvalifisert til å vurdere sykdomssymptomene opp mot ulik nettinformasjon.
    Legen har all makt i forhold til diagnose utrednings og behandlings tilbud, og all makt iforhold til pasientens økonomiske fremtid ved sykemelding og NAV-tjenester.
    Sier en pasient nei til legens behandlingstilbud, kan dette få både helsemessige og økonomiske konsekvenser.

    Av og til tenker jeg at det hadde vært fint med en «uhildet» tredjeperson tilstede ved enhver konsultasjon, en pasienten stoler på, som kan hjelpe med kommunikasjonen om det blir misforståelser eller vanskeligheter av noen sort.

    Uansett er alltid utgangspunktet at pasienten bruker all sin tid og alle sine evner og resurser, på å bli frisk.
    Jo større evner pasienten har denne veien, desto større grunn til å gi slike pasienter en kvalitativ god gjennomgang av det pasienten har på hjertet.

    • oktober 1, 2009 19:51

      Takk for gode innspill igjen, Predikeren. Jeg er langt på vei enig med deg.

      Jeg tror at moderne medisin i fremtiden vil handle mer om å bygge allianse med opplyste pasienter som dermed også vil ha en større medbestemmelsesplikt og – rett.

      Når det går så galt i så mange situasjoner, og kanskje da spesielt når en har med litt mer utfordrende problemstillinger å gjøre, hva er det som feiler?

      Kan det være at legen tenker at «dette er bare psykisk og jeg må få denne pasienten til å innse det, ikke somatisere, slik at pasienten henger seg opp i at dette er en reel sykdom som skal behandles fra min side, men heller tone det hele ned med noen ukers sykemelding til, slik at pasienten får hvilt seg litt, men da er det også forhåpentligvis slutt» – altså at legen tar eierskap over sykdommen og ikke lytter til pasienten som hevder annet?

      Kan det være at pasienten i utgangspunktet er redd for ikke å bli trodd, er sliten, mistolker, kommer med en innstilling om at h*n må kjempe, med dyp nyve mellom øynene, agressivt fremsier det en vil ha av ytelser; utredning, sykemelding etc – som en bestilling til legen og på den måten lager klima der det er vanskelig å samarbeide; altså mistror legen når legen kommer med sin viten om hva som er rett og hva som er galt å gjøre i en gitt situasjon?

      ( Pasientrettighetsloven gir pasienter rett til å nekte behandling, med få unntak.
      Hva NAV krever skal ha blitt utført som behandlingsforsøk, kan være noe annet.
      Jeg ser likevel helt klart hva du sier; å nekte behandling som blir foreslått KAN bli oppfattet som mistillit, men behøver ikke være det. Igjen er det snakk om å kommunisere dette, noe som kanskje krever mer energi enn det en har når en er syk?

      Pasientrettighetsloven gir også pasienten RETT til vurdering av spesialist og en second opinion.

      http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-063-002.html#2-2)

  13. september 28, 2009 14:26

    Det å ha med seg noen til legen er faktisk veldig effektivt, og anbefales alle de som opplever at legen ugleser dem. Det raporteres om langt, langt bedre oppførsel fra legens side i det man ikke kommer alene. Litt tankevekkende.

    • oktober 1, 2009 19:53

      Det kan være veldig lurt å ta med seg noen til legen, til NAV og andre helse- og sosialtjenester.

      Jeg tror det er med på å skape en ro hos den som oppsøker hjelpeapparatet og det er med på å lage en ramme som gir smaken av et mer formelt «møte» for den som yter hjelp.

  14. Alva permalink
    september 29, 2009 16:08

    Hei Maria.
    Kjekt å se at du er aktiv her på bloggen din 🙂
    Antageligvis har jeg ikke lest alle kommentarene grundig nok, er så dårlig for tiden så jeg orker lite.
    Jeg har hatt samme lege alle disse 10 årene jeg har hatt ME.
    Hun har flere ME-pasienter og jeg tror hun har fått mye kunnskap om sykdommen av den grunn. Hun har også god kontakt med Nyland.
    Jeg synes hun har vært veldig flink til å henvise meg videre til forskjellige spesialister og som hun sier rett ut at så lenge det er såpass mye uenighet der ute bl. spesialistene så er det veldig vanskelig for henne å foreslå eller gjøre noe som helst annet enn å støtte meg med NAV søknader og henvise meg videre. Jeg forstår at dette er en vanskelig sykdom å møte for allmennleger.
    Jeg ønsker og håper at vi kunne få en slik undersøkelse med tilsvarende tester som man nå kan få på Lillestrøm klinikken hos vår fastlege, da hadde alle hatt muligheten uavhengig av økonomi.

    Jeg har hørt at mange leger syns det har blitt vanskligere etter at pasientene kan sjekke ut, finne ut så mye på nettet. Jeg vet også at mange ME-spesialister syns at all virksomheten på nettet via blogger og fora har ødelagt for ME-saken.

    Ja, ja vi får håpe det blir en løsning om ikke så lenge. det er ihvertfall rart å gå der år etter år uten å få noe hjelp. Der jeg sitter igjen med følelsen av å bli tatt på alvor er hos homøopaten jeg har vært hos noen ganger. han har god tid og ønsker å få et helhetligbilde, men så hender det at han har satt av en hel klokketime, ikke bare et kvarter som fastlegen gjør. Ikke skriver han på dataen heller da jeg er der, bare det er jo så vidunderlig.

    stor klem til deg Maria, fra alva
    🙂

    • oktober 1, 2009 20:01

      Hei Alva!

      «…som hun sier rett ut at så lenge det er såpass mye uenighet der ute bl. spesialistene så er det veldig vanskelig for henne å foreslå eller gjøre noe som helst annet enn å støtte meg med NAV søknader og henvise meg videre.»

      Det er noe av det som er vanskelig; det er faglig uenighet om hvordan ME-pasienter skal møtes, hvordan sykdommen skal håndteres og det er også leger som «ikke tror på diagnosen» og som selv finner annen diagnose som h*n synes «passer bedre».

      Mye synsing burde istedkomme mer forskning.

      På hvilken måte mener du at «ME-spesialistener» mener at nettaktivitet har ødelagt for ME- pasientene? Hmmm…interessant om du kan si noe om det.

      En hel klokketime er godt i kompliserte tilfeller ( som det heter ;-)) både for behandler og pasient. Som sagt tidligere er ikke dette i tråd med gjeldende holdninger fra det offentlige, der det er lagt opp til at konsultasjoner skal vare i maks 20 minutter.

  15. Alva permalink
    september 29, 2009 16:19

    Hei Maria.

    Oi,oi jeg så etter at jeg hadde sendt kommentaren avgårde at den ikke passet inn. Unnskyld.
    Jeg leste visst et annet innlegg som jeg svarte på feil sted.
    Jeg har ikke vært på nettet på flere uker nå, har vært så dårlig så jeg er visst litt uklar i hue. Ha meg unnskyldt.
    Ihvertfall koslig å se deg igjen Maria. 🙂
    klem

    • oktober 1, 2009 20:02

      Den passet like godt inn her som andre steder, Alva; aldeles utmerket!

      Ha en forsatt fin kveld og håper du kommer deg etterhvert når du finner ut av hvile og hva du skal bruke energien til 🙂

  16. september 29, 2009 20:06

    Hei, Beate.
    Ja, det er tankevekkende.
    Jeg er vant til å følge barn og gamle til lege, som omsorgsperson for dem, og det er en vanlig og selvsagt ting.

    Men alle som føler seg «liten» eller «sveket», misforstått eller mistrodd i slike vonde situasjoner i livet som sykdom kan være, skulle prøve å ha med en de stoler på.

    Er man svært nedfor kan man også lett misforstå legen, eller rett og slett etterpå ikke huske ordentlig alt sammen.

    Jeg anbefaler det faktisk, nesten uansett. De fleste av oss trenger en omsorgsperson når det gjelder. Da må legen forholde seg til at det han sier vurderes av en frisk, ukjent person.

    • oktober 1, 2009 20:05

      Godt resonert, Predikeren!

      Selv har jeg begynt å ha med meg min mann til spesialister og andre jeg ikke har møtt før. På den måten føles det som om jeg ikke blir så sliten, jeg blir beskyttet av å ha noen med meg som jeg kjenner og jeg har noen jeg kan diskutere med etterpå.

      » Hva var det egentlig h*n mente når h*n sa det…?»

  17. Silje permalink
    oktober 1, 2009 11:33

    Hei Maria!

    Du har en fin blogg! Velskrevet, reflektert, lesverdig, interessant.
    Jeg kommer tilbake!
    Takk for tekstene!

    🙂

  18. oktober 1, 2009 21:08

    Dette er et viktig og interessant tema. Fint at du tar det opp!
    Mitt innlegg er vel ikke akkurat nøytralt, men for meg som også har vært i et aktivt yrkesliv, hatt et positivt samfunnssyn, ble min sykehistorie et paradoks. Mine oppfatninger ble snudd helt på hodet. Ikke noe stemte med den virkeligheten jeg levde i tidligere.
    Og ble et skudd for baugen for mine tidligere gode erfaringer.

    Sant og si var det ikke i mine tanker at jeg kunne bli mistolket, misforstått eller mistrodd.

    Nå var ikke jeg så ofte til legen tidligere, men det hendte av og til. Jeg tror vi begge oppnådde ønsket resultat i situasjonen, og lege/pasientrollene fungerte avslappet og formålstjenlig.
    At jeg jobbet som leder i et manndominert yrke, levde et aktivt liv både på fritiden og på jobb gjorde at jeg ble oppfattet som ( og var/er…) en energisk og oppegående person. Og som ble trodd. Noe jeg antok alle ble..
    Så feil kan man ta.. ¨

    Etter at jeg flyttet, jobbet innenfor et arbeidsfelt jeg ikke var utdannet for, men som jeg likte og trivdes med, kom forandringen. Og halsinfeksjon som ikke gav seg, utløste en annen type erfaring..

    Jeg trodde virkelig ikke at det var mulig,- det jeg etterhvert kom til å oppleve. Det ble fokusert på at jeg jobbet som ufaglært lærer, at jeg hadde flyttet og jeg vet ikke hva.. Det å bo på gård ble også tatt med som en negativ faktor, mht arbeidsmengde. Til TROSS for at jeg ikke har jobbet på gården. Noe som ble gjentatt utallige ganger. Det er kun min mann som jobber på gården. Punktum.
    Like fullt står det i min journal at jeg er utslitt pga for stor arbeidsmengde på gården.. Flere ganger.
    Det er viktig å presisere at jeg har hatt en støttende familie og at dette har vært min store støtte og styrke. I tillegg er jeg rimelig godt utrustet med humør. Takk og lov.

    Det som har slått meg som mest skremmende er at ydmykheten har vært helt fraværende… Hva jeg faktisk sa hadde liten om ingen betydning..

    Jeg har med undring og forundring registert å bli møtt med så ulik grad av respekt og tillit. Som skyldes hva? Skulle det bety noe hva vi faktisk jobber med? Er for eksempel bønder ikke i stand til å snakke sant? Eller hjemmeværende? Jeg ble etter hvert nødt til å kaste inn hånkleet, etter en lang periode med mindre og mindre stillingsbrøker. Sjokket over HVOR lav status hjemmeværende har – satt i lenge. Jeg må si jeg har undret meg.

    Det kjennes som en gave. Å endelig snakke med et menneske som tror og som er villig til å hjelpe etter de forutsetninger som pr dags dato finnes. Det er ikke til å stikke under en stol at han leter etter mine opprettholdelsesfaktorer, mine sårbarhetsfaktorer og oppfatter våre samtaler som kognitiv behandling. Jeg har ikke hjerte til å fortelle ham at det er ikke det vi bedriver. Men det er hyggelig. Og jeg har stort håp. Jeg har også god livskvalitet. Riktig nok i sakte fart, men fart er fart, tempoet er ubetydelig. Alle har vel hørt om haren og skilpadda…

    Det har også vært av stor betydning for meg å ha med meg mannen min til legen. Det som var mest betenkelig var at da ble vi trodd. Med en gang. Når han fortalte det samme som meg, så ble det plutselig mye mer alvorlig. Nå tror ikke jeg på den løsniningen med at han er mann og så videre..
    Kanskje flere kjenner seg igjen i situasjonen der man pynter på historien, «jeg er da ikke SÅ syk», eller at jeg «greier meg nok litt lengre, jeg er da ikke SÅ puslete»… Men uansett, det virket, jeg skulle bare skjønt det før….
    Jeg har endelig igjen en lege som ønsker å samarbeide med meg og min familie. Jeg er veldig godt fornøyd, men veien hit til den selvtilfredse meg, tok tid. Lang tid.

    Jeg er sikker på at jeg vil bli frisk en dag, det har jeg alltid tro på, i mellomtiden gjør jeg det beste ut av det. Jeg gleder meg til at alle vil oppleve å bli tatt på alvor og bli medaktører for sin egen helse og fremgang. Med sine sårbarheter, med sitt jeg, med sitt håp og med sine kvaliteter.

    Dette ble sikkert noget ufullstendig og hoppende, ikke lett med lange kortversjoner.. For ikke å snakke om korte kortsversjoner…

    Uansett dine tankespinn er av uvurdelig betydning!!

    • oktober 2, 2009 13:26

      Jeg er litt stum av alle historiene om hvordan mange opplever å bi møtt hos legen og vet ikke helt hvordan jeg skal svare dere.

      Tusen takk for at du delte med oss, Tingelin! Det du skrev var overhodet ikke hoppende eller ufullstendig, men gir en balansert og klar fremstilling av hvordan du har opplevd det å bli syk og hvordan møtet med helsevesenet endret seg.

      Lymefreak sier i en annen kommentar omtrent det samme som deg; sjokk over at han ikke ble behandlet som et voksent, tenkende menneske i det han kom i en situasjon der kortene ikke var lagt på forhånd.

      Lars stiller også viktige spørsmål og peker på faktorer som er vanskelige i sin 5-trinnsliste.

      Hva er det som skjer i disse situasjonene?
      Hvorfor oppstår de?
      Er det opplevelse av at noe er «brysomt» når det ikke er plass til annet enn det som flyter fint og rett?
      Hva må gjøres for at «alle skal oppleve å bli tatt på alvor og bli medaktører for sin egen helse og fremgang. Med sine sårbarheter, med sitt jeg, med sitt håp og med sine kvaliteter «, som du sier så bra?

  19. oktober 2, 2009 15:16

    Hei Maria.
    Angående dette temaet så kom jeg over denne artikkelen i dag;

    http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1897244

    klem Alva

    • oktober 2, 2009 16:02

      Den har jeg lest på sengekanten og hadde tenkt til å kommentere den!

      Hun sier ting veldig greit og artikkelen anbefales.

      Takk, Alva!

  20. oktober 2, 2009 19:11

    Hei igjen.
    Denne har du sikkert lest;
    http://www.dagensmedisin.no/debatt/2009/09/22/hensynet-til-den-syke/index.xml
    Klem, klem-ha en riktig god helg!
    alva

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: