Skip to content

Tre-tenner Bestemora

september 22, 2009

De sparer plass på Oslo- bussene. Sitteplass. Setene står vendt mot hverandre, slik at kneskål mot kneskål lager kastanjettlyder sommerstid. 1,5 setere er ikke ment for annet enn et stykk stor-rompe, eller to stykk beinromper. Jeg hadde dristet meg til et hjørne selv.

Rett over meg satt Bestemora. Vi kilte hverandres kneskåler. I svingene tviholdt hun på gelenderet som gikk tvers over vinduet. Fingerynkene ble glatte. Blikket; likevel mildt og fraværende.
Ved siden av Bestemora hadde det to minutter tidligere dumpet ned en jevnaldrende dame, ustø på beina av ingen annen grunn enn at bussturen medførte brå og uforutsigbare bevegelser. Det var ikke mange millimeterne igjen å få klasutrofobi på.

Kvinnene snakket med hverandre, men likevel til seg selv. Jeg kjente dem ikke.

Ikke ennå.

«Kan jeg setta meg ned her?» hadde damen med det krusete håret; halvfarget og med fargerik strikk i, sagt før hun uten videre hadde satt seg ned – eller rettere; skviset seg ned sammen med Bestemora på 1,5 seteren.

«Bussjåføren kjører som om han har stært bussen, jo!
«Jada, værsågoogsittdu» Et vennlig blikk fra Bestemora.
«Ja, jeg sier´e jeg, en må tenke på seg sjæl her i verda» KrøllDamen dro den store trillevogna tett inntil seg.
Et sukk fra Bestemora. « Det ække alltid så lett, da, en skulle tenkt mye mer på seg sjæl, men det ækka så lett, vettu. En tenker alt for lite på seg sjæl, ja»

Bestemora har nylig flyttet til byen igjen, bor hos venner og vendt mot bussvinduet slipper hun små dråper av fortelling til KrøllDamen.

«Vet du, når jeg fløtta inn til Oslo igjen, gadd de ikke en gang hjælpe meg med fløttelasset.  Jeg som har hjælpa dem så masse! Jeg trur de ville ha meg der i Enebakk. Du veit, dem regna med meg hele tia, jeg skullle lissom værra barnevakt når de skulle ut og når de skulle på ferie og til slutt så blei jeg så stressa fordi jeg aldri visste når dem ringte, så jeg satt hele tida og bare venta, lissom.»

KrøllDamen ser rett frem, nikker ut i luften, tar et litt tettere tak rundt trillevognhåndtaket før de fortsetter samtalen i øyekroken.

«I 5 år nå har jeg bodd på Enebakk for å hjælpe dattra mi. Hu starta skjønnhetssallong, jobber seine daer og trenger barnevakt. Nå har dattra mi også lært seg sånn derre hårfjerningsbehandling, så det går så bra, så.»

Krølldamen nikker og kjenner seg igjen. Hun har også barnebarn og unger, men hun har akkurat sagt i fra at nå vil hun treffe folk på sin egen alder.

Bestemora snakker om stedet hun bodde på i Oslo før hun flyttet for å hjelpe datter og svigersønn. Der var det så mange innvandrere. Hun klarte ikke  lenger å bo der og måtte flytte.

Jeg ventet. Selvsagt; nå kommer det. Gamle, rasistiske damer. Nå vil de snakke om de forferdelige innvandrere, hvordan det lukter, at de tar jobbene og voldtar barnabarna våre.

«Du veit, jeg synes det var så fælt å se nabodama. Jeg har ikkno´ i mot innvandrere, jeg, assa, men naboparet var så rare. Hun fikke lov av mann sin å hilse på meg og jeg holdt ikke ut å levva sånn, folk som kikker ned når jeg passerer, lissom.  Sånn var det med folka på Mangleru åssa, forresten. De var bare nordmenn, der, assa.  De dælja igjen døra til seg sjøl når noen gikk i oppganga som de ikke kjente, Jeg var ny, veit du, så meg ville døm ikke snakke med. Jeg måtte bare fløtte til slutt, jeg.»

KrøllDamen har leid ut leiligheten sin utenfor byen, får litt penger i lommeboka av det. Leier i byen og jobber som støttekontakt.

KrøllDamen våkner litt til. «Den ene dama som jeg besøker, hu mista mann sin og jobben samtidig. Mannnen dro fra a og hu jobba i firmat hannes, så da falt a lissom bare sammen. Kanskjønnedet! Stakkars menneske.» KrøllDamen smatter med leppene. Det er tross alt noe tiltrekkende med at andre har det verre en man selv har det. Gjemmer det bort egen smerte? «Ja, også kommer jeg meg ut på denna måten, treffer folk og sånn.»

Bestemora har ikke kommet så langt som til jobb. Ennå.                                                             «Jeg har jo akkurat kommet til byen igjen, da, og søker jobber.»

Hun drar litt på det. Mumler litt. Bestemora er ikke den som farer med løgn, men hun kan godt pynte litt.                                                                                                                                 «Eller…jeg hakke helt bestemt meg for hvor jeg ska jobbe ennå…»

Krølldamen blir ivrig, hun lyser opp og ser direkte på Bestemora for første gang.
«Du skukke bli støttekonntakt sånn som meg, da? 133 kroner timen og dekke av utgifter. Koselig er det og!»

Bestemora kommer på at hun har jo jobbet som støttekontakt tidligere og det kunne kanskje absolutt være en ide? Så hadde hun kanskje kommet seg ut og truffet folk også?

Damene tett-i-tett pludrer frem og tilbake med stemmer som er to hakk lysere.

Jeg tenker at livet er rart. Man møter folk, man egentlig ikke skulle møte, og livet kan helt plutselig ta andre veier enn den man tenkte seg på forhånd.

I døra, på vei ut, snur jeg meg og ser Bestemora smiler bredt. Det er tre tenner igjen i gommen.

Alle gode ting er 3, tenker jeg. Good luck!

Advertisements
16 kommentarer leave one →
  1. september 22, 2009 23:13

    D

  2. september 22, 2009 23:18

    tilfeldige møter kan føre til uante muligheter…. En fremmed er en venn du ennå ikke kjenner…

    Hyggelig blogg!

    • september 23, 2009 11:40

      Takk for det, Tingelingelin!

      Det var en merkelig opplevelse; to tilårskomne «slitne» damer som forteller så mye mer om livet sitt enn de ordene som ble uttalt. To livshistorier fortalt med lavmælte stemmer og innadvente blikk, levde foran meg på en 15 minutters busstur. Jeg var undrende og takknemlig tilhører.

      Vi var tre som fikk et løft i går; Bestemora, KrøllDama og jeg.

      ( Jeg beundrer damer som deg; som har tålmodighet til å få til fine ting med hendene.)

  3. september 23, 2009 09:47

    For en herlig historie! En busstur kan føre deg helt andre steder enn du hadde tenkt da du gikk på 😉

    • september 23, 2009 11:43

      Det er helt sikkert, Tante Grønn!

      Jeg hadde akkurat fått en dårlig beskjed, satte meg inn på en nesten- full buss, som jeg vanligvis ikke gjør og var i grunn litt motløs.

  4. september 23, 2009 11:44

    Jeg lurer litt på hva andre leser i denne historien – om de leser det jeg selv kjente eller noe helt annet?

  5. september 23, 2009 20:33

    Jeg liker å overhøre samtaler på bussen. Liker å få et glimt av livet til et annet menneske, som helt tilfeldig sitter på samme buss som meg. Har lenge tenkt på et buss-innlegg som dette, etter alle de små historiene jeg har overhørt på bussen 😉
    Jeg tror alle leser forskjellige ting i en sånn historie. Jeg leser optimisme, hvordan en samtale med en annen person kan få en til å tenke annerledes. Og så leser jeg litt undring, over at et fremmed menneske plutselig og tilfeldigvis kan komme inn i livet ditt på den måten.
    Håper opplevelsen av de to søte damene hjalp på etter den dårlige beskjeden og at motet har kommet tilbake.
    Klem

    • september 23, 2009 21:34

      Opplevelsen gjorde meg glad og satte tingene i sitt rette perspektiv, slik at jeg lettere så potensialet i den dårlige beskjeden jeg fikk.

      Det er ikke så verst på en tirsdag!

      Når du finner ordene, Tante Grønn, så er det fint å forsøke å formidle slike små passiarer. For meg er slikt med på å fylle på sekken «mening».

      Klem tilbake

  6. september 24, 2009 08:50

    Jeg skal se hva jeg får til når ordene og inspirasjonen kommer tilbake 🙂 Kom plutselig til å tenke på et innlegg jeg skrev i fjor som er litt i den gaten:
    http://marteliten.wordpress.com/2008/11/04/folk-man-møter/

    • september 24, 2009 09:27

      Takk for lenken! Det var fine historier 🙂

      Mennesker en ikke vet noe om i det hele tatt har jo faktisk et helt liv utenfor bussen, venterommet eller legekontoret.

      Et liv der de er noe annet, og mye mer, enn en busspassasjer eller pasient.

  7. september 24, 2009 21:44

    Veldig fint innlegg!

    • september 25, 2009 09:31

      Takk for det, Maerris!

      Jeg har selvfølgelig mer enn smugkikket på din blogg, fått noen latterkuler og gjenkjennelsesøyeblikk både her og der.

  8. oktober 1, 2009 18:59

    Hei igjen og takk for hyggelig kommentar!!

    Jeg liker det du skriver,- takk for dine direkte og gode betraktninger!

    Jeg har brukt min tålmodighet til å gjøre de små skritts taktikk, for å ha noe å måle tiden med, nå som alt ble så forandret.. Vi har vel alle våre områder der vi bruker vårt tålmod, men jeg fikk endelig gjort nytte av mitt «pirk og pjukkel»-gen…på heltid. ( dvs bittelitt hver dag som er mulig )

    Men det var først etter mange år uten noe særlig aktvitet, ikke fordi jeg ikke ville, eller ikke hadde gjort noe før, men med et ustabilt syn, skjelvende hender og en form som ikke holde til å gå å hente nålen, var det bedre å bare la seg «underholde» av repriser, serier på tredje runde og dårlige filmer på nrk1…. Det er noe som heter «det finnes en tid for alt»! Tihi..

    Jeg syns det er flott at du deler dine betraktninger med oss, og jeg håperhåper at det snart blir en forklaring som letter livet for oss alle!!

    Ha en fine oktoberdager!

    • oktober 1, 2009 19:24

      Du har jammen gått en vei, ja!

      Små skritt krever tålmodighet.
      Små skritt på rett vei fører frem!

      Takk selv – for at du deler ditt!

Trackbacks

  1. Jeg – en blogger? « Marias Metode
  2. Oppgave VI | Forfatterloggen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: