Skip to content

Blir man sykere av å være syk?

september 7, 2009

Dersom man er syk, blir opptatt av at man er syk, søker andre som er syke og sykere; blir man selv sykere enn det man var? Blir man psyk?

Det føles som om jeg har blitt sykere, men ikke psykere, etter at jeg ble sykemeldt. Hva skyldes det?

Er det det at jeg har begynt å lete etter årsak, virkning og løsning? Kan det være at jeg nå – etter å ha startet denne bloggen, begynner å utfordre hjernen min på nye ting igjen, konsentrerer meg over lengre tid, er opptatt av å være skikkelig og gjennomtenkt og dermed overbelaster hjernen min?

Er det det at jeg leser hvordan andre har det, gjerne vil ha det slik selv og dermed blir det slik?

Er det det at jeg har «begynt å kjenne etter» og når man kjenner etter kan man jo kjenne det man vil kjenne? Det er mange ting jeg aldri har tenkt på tidligere som jeg nå kjenner og kjenner mer eller mindre konstant.

Kan det være at etter som jeg leser mer om de som har det som jeg har det forstår at det er lurt å hvile når det kjennes som kroppen vil hvile og ikke slå på «autopiloten», slik som jeg har gjort tidligere? Når jeg da ikke gjør mer enn det jeg faktisk orker, så ser jeg hvor lavt funksjonsnivået faktisk er.

Advertisements
40 kommentarer leave one →
  1. september 7, 2009 13:44

    Jeg tror nok ikke du har blitt sykere etter at du har blitt sykemelding, men jeg tror det er som du selv skriver: at du lar deg selv få hvile – kjenne hvordan du egentlig har det – slår av autopiloten.

    Hvis autopiloten hadde fått lov til å fortsette som før hadde du mest sannsynlig møtt veggen.

    klem

  2. september 7, 2009 14:08

    Hege Renate; du har nok rett i mye av det du sier.

    Jeg vet ikke helt hva du mener med «veggen» her; men når det er slik at en nesten alltid føler at en må skjerpe seg for å klare å gå til butikken, lage middag, være sammen med venner; da blir det mye «autopilot»-kjøring i løpet av dagen.

    ( Må le litt også; en autopilot skal jo liksom sørge for at ting ikke går til h…)

    • Bambi permalink
      september 7, 2009 14:55

      Kroppen har havarert, det er som om man er frakoblet eller feilkoblet. Men vi er her… Og må prøve å ta styringa sjøl… Og da må man manøvrere etter føre og vær…

  3. september 7, 2009 16:16

    Hehehe…og se opp for akutt innsettende sidevind!

  4. Bambi permalink
    september 7, 2009 16:25

    Bare noen kunne reparert skroget, så hadde jeg tålt all slags vær. Utenom tyfoner og sånt da…

    • september 8, 2009 07:00

      Det kommer nok noe som reparerer snart, Bambi!

      Tetter skrog og gjør det klart for seiling; setter opp skikkelig kompass og direkteoverført værmelding, så en kan følge de smule farvann; der det er bra å være, men likevel tåle en støyt når det er nødvendig 🙂

  5. september 7, 2009 19:20

    Jeg opplevde også og være sykere i en periode etter at jeg sykmeldte meg. Tålte mye mindre belastning før symptomene sto i høygir.
    Jeg startet ikke å blogge eller surfe nettet for informasjon før det hadde gått en god stund, og jeg visste lite om ME og hva andre ME-pasienter opplevde av symptomer.
    For min del tror jeg at jeg lenge hadde mobilisert siste rest av krefter, skvist siste dråpen ut før jeg ble tvunget til å sykmelde meg. Aktivitet øker jo som kjent symptomer, så etter en lang periode hvor man kjemper og kjemper, var konsekvensen en ganske lang periode hvor jeg ble sykere.

    Ser at du har hatt noen tøffe dager, Maria! Håper du snart føler deg bedre 🙂

    Klem Rutt

    • september 8, 2009 07:13

      ME-diagnosen ble nevnt for meg for lenge, lenge siden ev en som ikke var lege. Min lege har aldri nevnt noe slikt for meg.
      Den gang visste jeg ingenting og forbandt ME med «fibrodamene» – altså noe damer fikk, og som en ikke visste så mye om. Håpløse tilfeller. Hvem vil ha noe slikt?

      » Det går nok over – rundt neste sving. I mellomtiden setter jeg på denne autopiloten som tar meg gjennom dagen. Kan du hente meg på jobb? Jeg klarer ikke komme meg hjem selv»

      Jeg var sykemeldt selv en god stund før jeg begynte å lete…og lete.

      Jeg har mennesker rundt meg som mener at man kan bli syk av å lete etter en forklaring, at det mest rasjonelle er å innfinne seg med situasjonen og gjøre det beste ut av den. Mestre, liksom.

      For meg minner det om en psykologisk forklaringsmodell. «Det er i hodet og følelsene, så derfor må du bare slappe av, så går det over.»
      Jeg har «slappet av» i lange sykemeldingsperioder tidligere. Hadde det noen som helst effekt?

      Ville disse menneskene sagt det samme dersom jeg hadde begynt å blø fra alle kroppsåpninger, falt totalt sammen og fått symptomer på feilreguleringer på mange ulike overgripende organsystemer?

  6. september 8, 2009 08:46

    Hva er å mestre? Jeg tror at her er det store individuelle forskjeller. Jeg gikk til en psykomotorisk fysioterapaut en stund. Hun snakket mye om forskjellige strategier for mestring. Noen (deriblandt meg..) trengte å intellektualisere prosessene for å klare og bli genuint fortrolig med sin egen sykdomssituasjon. Andre trengte hjelp til å frigjøre seg fra negative tankebaner som ville stagnere for bedring. Her er vi forskjellige, har forskjellige forutsetninger, personlighetsdisponering osv.
    Jeg tror også at hvordan man mestrer på best mulig måte er avhengig av årsaksforhold til sykdom. Har man en psykologisk eller fysiologisk årsak til symptomene? Er symptomene psykosomatisk vil den mest konstruktive mestringsstrategien være å hvile, slutte å forstå, innfinne seg. Har man derimot en fysiologisk årsak til sykdom er man avhengig av å gjøre helt andre ting enn å slappe av. Da må man, slik situasjonen er i helsevesenet i dag, finne informasjon om årsak og behandling. Her er kunnskap helt avhengig av egen innsats.
    Det er trist når de vi har rundt oss kun vil at vi skal hvile, slappe av, ikke engasjere oss så veldig – så blir det nok bra igjen. For noen under paraplyen ME vil dette være rett strategi, men for mange av oss går tiden og vi blir sykere og sykere. Håper vi kan oppleve en drastisk økning i kompetansenivået snart!

    Mvh Rutt

  7. september 8, 2009 10:40

    ( Hehehehe… Neida, jeg er ikke sint, bare bittelittegranne skuffet i dag, derav de noe syrlige kommentarene mine der oppe med blod og gørr ) 🙂

    Rutt; vi er på samme kurs hva kommer til forståelse av hva mestring er og hvordan den kan brukes og jeg synes derfor selvsagt at du skriver kloke ord! 🙂

    Jeg tror det kan bli en stund til det kommer en drastisk økning i kompetansenivået, dessverre. Bildet er forsatt for komplekst, sammensatt, vanskelig å systematisere og dermed blir det vanskelig å finne rett tilnærming.

    Små skritt er det da, til tross for at noen av dem er et halvt tilbake.

  8. Bambi permalink
    september 8, 2009 10:48

    Jeg opplever også at jeg hele tiden blir verre (altså rent fysisk) mens psykologen sier jeg har god innsikt i sykdom, er dyktig på å håndtere stress, ikke er deprimert, etc…

    Jeg vet at det er noe i kroppen som ikke er slik det skal.

    Støtter meg til det Ruth skriver. Kompetansen bør høynes på nasjonalt plan. I stedenfor fortet på Hysnes, burde heller opprettes i hvert fylke tverrfaglig kompetanse på ME, der man kan behandle de ulike tingene. Alle behøver en individuell behandingsplan tilpasset den enkeltes behpv og sykdomsbilde.
    Og sist men ikke minst, den biomedisinske biten. Forskning, etc.

    Jeg prøvde psykomotrisk fysioterapi, men opplevde det som ganske brutalt – både fysisk og psykisk. Hun herjet med kroppen min og når jeg sa i fra – sa behandler at det var nettopp det hun ville jeg skulle lære meg: å si AU!!! Sette grenser. Følte vi snakket forbi hverandre…
    Og jeg var utkjørt etter de behandlingene.
    Alle sier ulike ting som spriker i alle retninger: legen, fysioterapeuten, den psykomotoriske fysioterapeuten, psykologen, og lista er lang med hjelpere som jeg har henvendt meg til…

    • Bambi permalink
      september 8, 2009 10:56

      Litre supplement: De som er riktig gode støttespillere er : psykologen (til tross for at hun har lite kunnskap om ME)
      og nevrologen / spesilalist på ME – som har lært meg mye om mekanikken i denne sykdommen.

      Tror kunnskap er viktig. Men man må ikke begrave seg… Jeg opplever det i utgansgpunktet som belastende at det er så mange kontroverser rundt ME.

      Vi kommer ikke videre uten rett behandling.

      Jeg tenker også at en vedlikeholdende faktor for meg (og det er fælt å si det) er at jeg har en familie å forholde meg til. Så jeg presser meg jo hele tida, selv om det ikke ser sånn ut – fordi jeg er lenket til sofaen, store deler av tida… Huff, det er ikke lett…

      Men tverrfaglig team, spesialisert på ME, i hvert fylke er i hvert fall en start i riktig retning…

  9. Sunny :) permalink
    oktober 5, 2009 17:51

    Hei Maria!

    Jeg kom over bloggen din igår, og ble sittende og lese og lese…utrolig flott og inspirerende sted å komme innom 🙂

    Faktisk så inspirerende at jeg endte opp med å ta en diskusjon med meg selv etterpå..og kom fram til noe meget viktig for meg selv.

    Jeg har siden 2003 hatt ME, diagnosen kom først i 2007. I og med at jeg gikk så mange år uten at jeg visste hva som var galt, endte jeg opp med å skru på autopiloten og late som ingenting foran andre..for så å holde på å krepere så fort jeg var innom døren hjemme. Same old story 😉 (litt galgenhumor må man ha)

    Da jeg fikk diagnosen, føltes det deilig å endelig kunne «slappe av litt», siden jeg nå hadde en «legitim» grunn for å bli sliten/syk når jeg ble det. Et år etter fikk jeg plass på et LP-kurs i Bergen. Dette føltes som en revolusjon for meg, siden jeg ved hjelp av deres metoder klarte å «skru av» de verste symptomene selv. Jeg tenkte da at i løpet av det neste året kom jeg til å bli mitt gamle jeg..og overdrev helt sikkert et par ganger på min sedvanlige optimistiske måte 😉

    Da jeg nettopp hadde tatt LP-kurset, tenkte jeg på dem som har stått frem og sagt at kurset ikke ga full uttelling for dem, og fått høre tilbake at de bare ikke har «brukt det riktig»..det er ihvertfall en del som føler det sånn. Da tenkte jeg at det var sikkert sant, det LP-folka sa til dem, det funket jo så bra! Jeg hadde ikke ME lenger, og brukte året som kom på å tenke på alt annet enn ME (så langt det gikk). Endte opp med å nærmest bli redd for å bare tenke på ordet, i frykt for å bli dårlig igjen. LP gikk sånn inn på meg, på godt og vondt, at det ble veldig vanskelig for meg å leve med en kropp som enda ikke fungerte 100%, uten å bli redd for at jeg – enten var blitt syk igjen – eller at jeg ikke praktiserte metoden godt nok. Noe jeg ikke hadde forutsett i det hele tatt, jeg var bare veldig klar for å bli frisk.

    Etter det siste året med mye usikkerhet og et berg-og-dal-bane følelselsliv, har jeg også begynt å lure på om LP faktisk ikke var «the final ending» for ME hos meg.. Det hjalp absolutt, det forandret livet mitt, og jeg kan nå bruke metodene derfra til alt mulig resten av livet mitt 🙂

    Men…Igår gikk jeg i garderoben etter jobb (etter å ha lest bloggen din) og så meg selv i speilet på do. Så meg selv dypt og lenge inn i øynene, og sa til meg selv «Jeg har fremdeles ME. Jeg er mye mye bedre, og jeg er på vei til å bli frisk, men jeg har fremdeles ME.»

    Dette var et stoooort øyeblikk for meg!!! Umiddelbart 20kg av skuldrene og gledestårer i massevis 😀 Jeg har endret hele måten jeg ser verden, livet og meg selv på, så jeg vet at jeg aldri kommer til å føle meg som et offer igjen. Men det å akseptere at jeg ikke er så frisk som jeg trodde jeg skulle være nå, og at det er helt greit, det satt langt inne. Jeg gråt masse igår, og det var bare godt! Sov som en stein i natt, og føler meg ganske lettet idag. Nå kan jeg endelig slutte å late som om jeg føler meg bedre enn jeg egentlig gjør, slutte å gå på autopilot, og være meg selv.

    Nå gleder jeg meg bare til reisen videre, jeg har lært så sinnsykt mye siste årene, at NÅ ville jeg ikke vært dem foruten. Jeg har en fantastisk kjæreste, en familie og vennekrets som vet hvordan jeg har det, og jeg går på skole og jobber. Om jeg ikke får toppkarakterer på studiet så skal jeg hvertfall fullføre 🙂 alt som er med på å utvikle teflon-hjernen min er brabra 😉

    Så det var min historie. Ingen mennesker er like, heller ikke veien man må gå. Om den ikke går helt etter planen, så får man bare ta imot det livet gir deg. Smil og livet smiler til deg – klisje men det funker 😉

    kommer nok til å følge bloggen din tett..lykke til videre, du skriver kjempebra!

    • oktober 6, 2009 21:25

      Nå ble jeg glad – og litt rørt, Sunny.

      Vet du, til tross for at det er flere som har sagt at bloggen og det som er å lese her gjør en forskjell for dem, at det er godt skrevet og tenkt det jeg bidrar med, så er det likevel litt rart for meg å lese.

      Jeg er kjempeglad for at du kjente at det ble tatt bort 20 kilo fra skuldrene dine og at du nå tenker at du kan være deg selv og det du kjenner – på godt og vondt.

      Det er supert at du har lært noe fra LP-kurset som du kan ta med deg og bruke resten av livet og ikke minst – at du gleder deg til tiden som kommer like mye som du gleder deg over NÅ.

      Jeg håper vi får høre mer fra deg her inne!

  10. Josefin permalink
    oktober 9, 2009 13:36

    Så godt å lese om deg Sunnny. Opplevd det samme selv, jeg er bedre etter LP men ikke frisk. Det føles som en blanding av suksess og fadese på en gang. Fantastisk at jeg er blitt så bra, har et funksjonsnivå jeg for ett år siden bare kunne drømme om. På den andre siden – hvorfor blir jeg ikke et «lykketroll» med A LIFE I LOVE (som vi lærer på LP)? Men så er det sånn at livet har jo mange fasetter, ikke bare lykke, og jeg tror jeg har funnet min vei. Et godt liv, selv om jeg ikke er 100% frisk. Kanskje blir jeg bedre, kanskje jeg blir som jeg er nå. Og jeg er fornøyd med det. Lever videre med LP-tankegang, spørre meg selv hva jeg virkelig ønsker, gå for det og bruke visualisering. Veldig nyttig å bruke teknikken på andre områder i livet også. Er så glad jeg har lært det der 🙂 Lykke til! PS: teflonhjerne har jeg også, men jeg har oppdaget at den er trenbar 😉

    Nå skal jeg lese mer på bloggen din Maria. Gleder meg!

  11. Sunny permalink
    oktober 9, 2009 13:59

    Jeg er helt enig med deg Josefin. Jeg kommer til å bruke metoden på andre områder i livet også, ikke bare i ME-sammenheng. Men jeg har kommet fram til at kanskje ikke alle symptomer er hensiktsmessig å bruke teknikken på..jeg fikk ordnet opp i de «største og verste» symptomene mine etter kurset, men det er mye smårusk (stort nok da) igjen enda.

    Det jeg oppdaget var at når jeg hadde fulgt denne filosofien i nesten et års tid, og flittig «erstattet» symptomer med nye mål og følelser i lang tid, var at jeg egentlig bare skjøv dem under teppet. Et skifte i tankesettet mitt var helt nødvendig, og jeg ville ikke vært LP foruten 🙂

    MEN, jeg føler samtidig at jeg har ignorert kroppen min altfor mye siste året, og det er jo et paradoks med tanke på hva som feiler meg 😉 så jeg har nå kommet fram til at det er greit å ikke være helt frisk, det er greit å ha symptomer, og de skal man ta på alvor. Det er da det er greit å ha LP i bakhodet og finne fram til balansen mellom å være hysterisk opptatt av hvor syk man er, og å endelig respektere kroppen og deg selv på en sunn måte. Ikke det letteste å få til, men jeg har fått litt mer ro i sjelen nå. Jeg er meg på godt og vondt, og jeg forandrer meg hele tiden. 🙂

    (Hodet mitt er under utvikling, men ikke like fort som jeg hadde ønsket 😉 medisin grunnfag var et par steg for mye frem har det vist seg..men fullføre skal jeg!)

  12. oktober 12, 2009 10:13

    Jeg tror vi alle er så komplekse at noen nok kan oppleve at de blir sykere i det man får sykmeldinga.

    Men da tror jeg også at «krasjet» ville kommet en eller annen gang – og at hvor tidligere det kommer, jo større sjanse er det for å bli fortere bra.

    • oktober 14, 2009 11:15

      Når jeg ser tilbake nå ble jeg vel egentlig ikke sykere. Jeg tror det heller var det at jeg var blitt vandt med å ha symptomene som en del av meg som bare var der og som forhåpentligvis gikk over.
      Det var jo ingen forklaring. Ikke var det noen mystisk muskelsykdom, ikke revmatiske sykdom, ei heller var det en nevrologisk definert sykdom, stoffskifte var normalt, til tross for at jeg var bombesikker på at det _måtte_ være noe galt med disse hormonene (hvordan kunne det ellers være at jeg var syke i flere organer på samme tid?).
      Jernstatus? Ikke noe problem. Vitamin D og Vitamin B12, derimot; behandlingstrengende.

      Ikke var det depresjon eller andre psykiske lidelser, heller.

      Hva da?

      Aner ikke, men noe som «sikkert går over».

      Når jeg leste om alle symptomene på ME ble jeg klar over at jeg hadde dem. Det ga meg på en måte «lov» til å være syk, og jeg kunne endelig hvile.

  13. Solveig permalink
    oktober 12, 2009 19:58

    Og så er det jo noe som kalles «feriesyke», at man holder kroppen oppe og gå i travle perioder, helt til man har fri, og når man faktisk har fri til å slappe av, da kommer forkjølelese el. annet for fullt. Jeg hadde en roligere periode etter en veldig stressende tid, og jeg ble ikke syk under den stressende tida – men da jeg slappet av, ble jeg rammet av ME. Kroppen min greide å holde seg helt til jeg fikk fritid…

  14. lykkefund permalink
    oktober 13, 2009 14:39

    Ferie syke har jeg aldri hørt om.
    Det er vel noe for vanlige arbeidsfolk. Sommer influensa er noe herk, men….Jeg syntes det var deilig med ferie, hvile under sola og ta livet med ro som jeg også gjør til vanlig. ME er ikke ferie syke for meg.

    En må jobbe med seg selv og lære seg å slappe av også når en ikke har ferie. Man trenger ikke å være verdensmester i alt, men kan heve seg over stresset og senke skuldrene og legge seg på sofan og si til seg selv. Dette er deilig, eller bare ta seg en kopp te og tenke, middagen tar vi til kvelds i dag. Stående buffe, eller vaffel på stuebordet. Og jeg har vært ute i jobb, det var ikke feriene som knekte meg med en infeksjon. (mange år tidligere). Og det er mange som blir forkjølet under en ferie osv. det kan stemme, men det å kalle ME en feriesyke. Jaja….hva sier du til det Maria?
    http://lykkefund.wordpress.com/2009/10/

  15. oktober 14, 2009 11:20

    Solveig og lykkefund:

    Jeg tror jeg vet hva som menes med «feriesyke».

    Man har holdt seg gående lenge, og som jeg har skrevet annet sted; gått de milene lenger enn man egentlig orket, før man kollapset.

    «Feriesyke» har jeg ofte sett hos pasienter som er svært slitne. Når kroppen slapper av, blir de syke.

    Man kan kanskje tenke seg at kroppen er i en slag fight-modus når en er i jobbsituasjon og at kroppen setter alle andre prossesser «på hold» inntil man ikke lenger er i en situasjon der det ikke lenger er nødvendig å overleve, men der det er plass for restitusjon.

    Jeg vet ikke, men som sagt har jeg sett det mange ganger.

    Jeg kan tenke meg at noe av det samme har skjedd hos deg, Solveig. Du har holdt det gående lenger enn du egentlig har klart, kroppen har vært sykere enn det du annerkjente og når du først stoppet opp klarte du ikke komme i gang igjen?

  16. oktober 14, 2009 22:58

    Jeg kjønner hva dere mener. Og jeg har også vært i en periode i livet en nesten jobbet seg i hjel. Og arbeidet kun av stahet. Men jeg var allerede så syk den gangen at jeg gikk rett over i lik modus som syk i sykemelding, og legen måtte sykemelde meg for veldig lange perioder. Fordi jeg som alltid har vært syk elsket å jobbe og bevise at jeg også kunne noe. Men har aldri hørt at sykdommen ME kalles feriesyke. Det var det jeg tenkte på. Men så er det vel kanskje det å kose meg jeg er best på da også….sukk.

    Heldigvis er jeg ingen lege. Og det kan mange være glade for. Da hadde det blitt godstol og vaffel på allesammen. Og drøssevis av klemmer og nye dikt, noen til dere også 🙂

  17. Josefin permalink
    oktober 15, 2009 12:43

    Bare lyst til å dele med dere hvordan jeg fikk ME: Fikk det etter en belastende periode og en langdryg luftveisinfeksjon for 10 år siden =den klassiske starten på ME. Etterhvert bedring, klarte å jobbe litt igjen men hadde for slitsom jobb.Så, for 6 år siden fikk jeg drømmejobben, som jeg kunne fint klare med min noe reduserte helse. Så gikk det 4 fine måneder. Livet smilte, jeg trivdes og hadde kontroll på det hele igjen. Jeg mestret. Plutselig, over natten fikk jeg hele symptomrekka tilbake. Akkurat da, når jeg endelig kunne slappe av med lite belastende jobb og nyte litt rolig liv igjen.

    Kroppen er en komplisert greie som snakker sitt eget språk, uansett om vi mener vi samarbeider greit med den. Og den feriesyka som slo til igjen den gang for 6 år siden, har jeg enda. Lang ferie på meg 😉

  18. Alva permalink
    oktober 15, 2009 13:08

    Josefin.
    Høres kjent ut.
    alva
    http://alvainsvingen.wordpress.com

  19. Margaretha permalink
    februar 4, 2010 20:40

    Hej! har lästt alla era inlägg. Dom som sökt psykomotorisk fysioterapi måste kommit till skojare eller icke noggrant utbildade. Jag har fibromyalgi och har hittat en psykomotorisk fysioterapeut som jag gått hos i 1 år. I Rogaland. Jag har kunnat slutat med all medicin och är så mycket, mycket bättre. Energi tillbaka, mindre ont och bättre sömn.. Hon säger att fibromyalgi inte är en kronisk sjukdom utan ett tillstånd. Hon säger också att jag kommer att bli helt bra och jag tror henne.
    Det handlar inte om att mästra sjukdomen som så många terapeuter säger. Faktum är att sjukdomen ska behandlas tvärtom..Vi får väl se hur det går…har nog ett år till kvar att gå..men skillnaden är stor och det till det bättre.

    • februar 4, 2010 22:06

      Hei og velkommen til bloggen, Margaretha!

      Jeg håper du har hatt noe nytte av det som andre har lagt inn av erfaringer så langt?

      Flott å høre at du har fått hjelp og er blitt bedre!

  20. februar 4, 2010 21:58

    Tror ikke man blir sykere av å bli sykemeldt, men med en gang man slutter «å presse» og bare gjør det man klarer, så ser man jo hvor syk man er. Men, jeg synes av og til balansegangen mellom å ikke tenke / snakke / fokusere på at man er syk hele tiden samtidig som man ikke skal ignorere det heller, ikke alltid er like lett å finne.

    Kan hvie meg på «feriesyken». Etter et par år med motgang og nedturer, følte jeg at endelig gikk det bedre med meg 🙂 Da fikk jeg ME, over natten.» Heldigvis» kom jeg på sykehus etter å ha vært syk i tre uker (fordi jeg ikke fikk puste) og fikk raskt diagnose. Det fikk meg til å skru av autopiloten og «være syk». Ellers hadde nok jeg som mange av dere andre bare fortsatt og fortsatt.

    Veldig interessant det dere skriver om LP. Er i tenkeboksen der. Greit å lese noe annet enn alle disse fantastiske historiene om alle som blir friske på en dag (eller to, eller tre). Skjønner at det virker og har mye for seg, men ser at bildet er mer nyansert enn det som ofte kommer fram i media.

    • februar 4, 2010 22:12

      Hei Tornerose!

      Jeg har nok den samme erfaringen som deg; det dreide seg om å endelig «få lov til» å være syk.

      Det er absolutt en balansegang, ja. Den balansegangen har gjort at jeg ikke lenger skriver og leser så mye om sykdom. Det ble for mye for meg. For meg ble det riktig å fokusere på det friske, samtidig som jeg tar den behandlingen jeg tar.

      Det jan nok være at grunnen til dette skiftet i fokus er at jeg har funnet noe som ser ut til å fungere for meg og noe jeg blir friskere av og derfor ikke er i desperat leting etter noe som skal gjøre meg frisk lenger.

      Det er stor forskjeller på erfaringene med LP. Jeg har ikke sett noen studier som kan bekrefte langtidseffekt.

  21. februar 5, 2010 10:09

    Så bra at du har funnet noe som du blir friskere av 🙂 🙂 🙂
    Kan jeg spørre hva du gjør?

  22. februar 5, 2010 11:53

    Jeg tror du har rett i mye av det du skriver, samtidig som det er viktig å kjenne at når det er riktig så «har man rett til å være syk». Det er vondt å ikke få bekreftelse for at det er lov å være syk, når man virkelig trenger det med begrunnelsen » du ser jo så frisk ut».
    Likevel finnes det mer og mer forskning for at de fleste av oss blir friskere av «å ikke være syke». Å ha fokus på andre ting, være midt i livet der ting skjer, og glemme seg selv litt.
    Sånn sett har samfunnet endra seg fra at før måtte man hvile for å bli bra i ryggen, nå skal man prøve å gjøre som før. Det samme gjelder lettere psykiske lidelser m.m. http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Mener-sykmelding-er-skadelig-1020911.html

    Samtidig må de som virkelig er syke, oppleve at det er ok å være syk. Men kanskje man kan lære noe av dette likevel?
    Jeg tror på bakgrunn av dette at det er sunt å sette inn autopiloten i blant.
    Jeg tror at jo mer man vet om bivirkninger på medisiner, jo flere får man.
    Og at det først og fremst handler om å finne og oppleve hva man mestrer, i steden for hva slags vansker man kan få…
    Jeg tror det handler om å lære nok til å kunne leve med, på veien til å bli mindre syk.

    *skrevet med all mulig ydmykhet*

    • februar 7, 2010 13:47

      Hei Grete og takk for fin kommentar!

      Det var en eller annen som sa at noe av det som var bra med å delta i arbeidslivet, var at en glemmer at en skal dø.
      Å ikke kunne delta i arbeidslivet fratar en viktig identitet til mange av oss som er langtidssykemeldte. En faller utenfor på så mange viktige måter, en kan lett føle seg stigmatisert og sett på som «lat», «unnasluntrer» og andre hedersbetegnelser.

      Ja, det er helt sant det du skriver. Å legge seg ned med en vondt rygg, kan gjør vondt verre slik at muskulaturen stivner, avhengig av hvilke ryggproblemer man har. Noen med isciashplager, vil derimot måtte bli påtvunget mindre aktivitet, slik at betennelsesreaksjoner skal roe seg.

      Hva som er lettere psykiske lidelser, er ikke alltid så greit å si; men om man er i stand til det, får tilpasset oppgaver, man trives på jobb osv, kan det være en stor fordel å ikke miste et godt sosialt nettverk og en positivt identitet, som arbeidsplassen kan være for mange.

      Igjen; inidviduelt tilpasset.

      Når vi snakker om ME og jeg snakker om min «autopilot» snakker jeg ikke om at «nå kjenner jeg at jeg er litt sliten, så kanskje jeg skulle hvilt meg litt?».
      Autopilot for meg er når alt i meg sier stopp, jeg kjenner at jeg får problemer med å snakke, gå, lyden av teskje mot tekopp blir skjærende; og likevel tenker og sier til meg selv at kom igjen! dette går over.

      For det gjør det jo ikke. Det går ikke over. Det gikk ikke over. Det er noe somatisk, inne i kroppen, som gjorde at jeg ble syk. Så lenge det er der, vil jeg ikke bli frisk.
      Det er en svært skremmende opplevelse å kjenne at kroppen rent fysisk ikke klarer å holde seg oppreist, ikke klarer å sitte på en stol -at tungen kjennes umulig å snakke rent med.

      Jada; jeg måtte legge meg ned til slutt. Jeg skulle ha gjort det når jeg kjente at det kom, ikke etter at det hadde tatt meg.

      Du skriver noe om å mestre. Det er veldig viktig. Slik som alle som har en sykdom som kaster en ut i en situasjon og livet der alt snus-opp-ned. Det kan være etter et hjerteinfarkt, diabetes, MS, ME. En må være detektiv og lete etter nye måter å leve på, tilpasse det gamle livet til det nye; fokusere på muligheter og klare å slippe tanken på «alt jeg gjorde før».

      Det betyr ikke at en skal sette seg ned å tenke at «jeg blir aldri frisk igjen»! Det betyr at jeg for en periode må leve på en viss måte for å ha det bra og for å gjøre tilfriskningsprosessen optimal.

      Jeg skal blir frisk igjen! Selvsagt.

      (Dette ble mange digresjoner, gitt. Og kanskje litt på siden av det du skrev, men pytt! :-D)

  23. Margaretha permalink
    februar 5, 2010 20:48

    Hej och tack för välkomnadet!
    Har varit hos min terapeut idag och ska nu äntligen nått botten i sjukdomstillståndet som , hon ser det i fibrobehandlingen och ska äntligen efter ett år få börja lite små träningar här hemma. Andningsövningar bl.a och mer aktivt kunna ut och gå..hennes behandling går tvärsemot den sk.mästringsmetoden och träningspass. Jag har gott hopp om att bli helt bra!! Tjohoo…efter 20 år med denna sjukdom som bara blivit värre och värre, efter att ätit antideppresiv medicin och olika värkmediciner under 10 år, fått tagit gammanorm-injektioner varannan vecka under 5 år för att slippa infektioner har jag varit helt medicinfri i över ett år och nu har hon fått igång mitt egna immunförsvar gett mig kroppstemperaturen tillbaka.Jag kan gå upp och ned i trappor utan att behöva dra mig upp och går som barnen med ena benet före hela vägen nedför. Kan resa mig från en stol av egen kraft utan ta i med händer..likså sätt mig ..så underbart!!
    Jag har full energi ibland , som förr under flera timmar. och psykiskt mår jag så mycket bättre utan mediciner..livet är på G känns det som även om jag vet det kommer bakslag så blir jag lite bättre för varje dag. Denna behandling tar tid men den hjälper.. Ha de alla!! 🙂

    • februar 7, 2010 13:49

      Så flott å høre om din bedring i helsetilstanden!

      Det høres ut som om dette er noe som har skjedd gradvis og som har vært en behandling som er rett for deg.

      Lykke til videre, Margaretha!

  24. dropsofdreams permalink
    august 7, 2010 00:25

    Her hos meg bobler det litt over og ordene stokker seg for tiden…
    Men kjent, ja.

    Jeg tror ikke jeg har blitt sykere. Men det er plutselig blitt «lov» å være ute av drift. På den måten får jeg brukt energi på å bli frisk, i stedet for å overbevise hele verden-inkludert meg selv-om det samme. Og det er nok lurt 🙂

    • august 9, 2010 08:58

      Hei Dropsofdreams!
      Det er nok mange som opplever det som deg i begynnelsen. Endelig få lov til å ikke «ta seg sammen» utover hinsides grenser for hva som er fornuftig.

      Det gjelder systematisk lete etter hva som gir og hva som tapper energi. Deretter gjelder det å tette igjen det som lekker og sørge for mer av det som gir energi. Av og til kan det å tette igjen lekkasjer, det som bryter deg ned, være en upopulær og vond avgjørelse å ta, men den må til.

      Deretter er jeg ganske overbevist om etterhvert at å lage rammer for dagen er viktig. Rammer og små mål som kan bli større.
      Når en er utenfor arbeid, sover såsomså, har smerter og ikke energi til å en gang se på kjøleskapet, tror og tenker en at dette ikke er mulig. Som oftest er det mulig likevel. Hvilke rammer man skal ha må en slev finne ut av.

      For meg var det viktig å lage meg en fast leggetid, en fast ståopptid, faste tider på døgnet da jeg spiste. Fordi jeg hadde mest energi på formiddagen, brukte jeg den til å forberede de andre måltidene. Det er spesielt viktig å få i seg riktig og nok næring når en er syk, samt å få så god søvn som mulig!

      Etter som jeg ble bedre lagde jeg en regel for meg selv om å ikke holde på med en aktivitet mer enn 55 minutter. «Hele dagen» min var delt inn i 55-minutters intervaller. Klokken ringte etter 55 minutter, deretter brukte jeg 5 minutter på å avslutte. Neste aktivitet skulle bruke andre deler av meg. Dersom jeg skrev på nett og dermed brukte hjernen, ville jeg nå sette på en avslapningscd, kanskje rydde litt etc.

      Så må jeg legge til: dette var noe jeg kunne gjennomføre da jeg ble friskere etter behandlingen jeg går på. Hvordan det vil være for den som ikke får «ytre hjelp», det vet jeg ikke, men jeg tror på dette med systematikk. Det gir en følelse av at en kan styre litt selv og det tror jeg er viktig når man har ME, der det føles helt umulig å styre dagene.

      Det er nok lurt å ta hensyn til hva kroppen vil, ja. Et godt sted å begynne er å gå på do når en kjenner en må det og å legge seg med en gang man kjenner at en er trøtt!

      Lykke til! 🙂

  25. Anonym permalink
    august 12, 2010 15:52

    Man blir mer sjuk når man er sjølopptatt.

    • august 15, 2010 18:20

      Hei Anonym -velkommen til denne bloggen!

      Interessant det du sier der.
      Det kan være at mange er enige med deg?

      Kan du utdype litt mer om hva du mener med «sjuk» og hva du legger i «sjølopptatt»?

Trackbacks

  1. ME: Psyke og soma « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: