Skip to content

Jeg: Lege og pasient. Legepasienten?

august 23, 2009

Før var jeg bare lege. Nå har jeg fått en tilleggsprefix; sykemeldt.

Det koster å være sykemeldt. For samfunnet i tapt arbeidskraft, skattebetalerne i kroner og øre og for det enkelte individs selvfølelse og identitet.

Jeg vil ikke være sykemeldt. Jeg vil ikke være syk. Jeg kan ikke fordra å ikke fungere, være ”på”, energisk, proaktiv.

Jeg lurer på om det er annerledes å være sykemeldt for en lege enn for en som ikke er lege? Ikke det at jeg tror at noen ønsker å være sykemeldte. Rusker det i identiteten som ”hjelper” å plutselig skulle være den som trenger hjelp? Handler det om det ubehagelige i å miste kontroll?

La oss anta at det oppleves mer belastende for en lege å bli syk enn andre; Hvorfor er det så farlig å være syk for en lege? Møter legen seg selv i døra; henger ikke holdningene helt på greip?

Tenker legen innerst inne om sine pasienter at pasientene er late, at de legger seg ned for ingenting, at de sutrer og det derfor er så vanskelig for legen  å være pasient og dermed havne i den egendefinerte sutrekategorien? Eller er det slik at det er greit for legen at andre er syke, bare ikke enn selv?

En venn spurte meg : ” Hva ville Dr. Maria ha sagt til sin pasient Maria; hvilke råd ville hun ha gitt”. Jeg fant ut at rådene var helt annerledes enn de jeg hittil  hadde gitt meg selv.

De det er aller vanskeligst å fortelle om min sykemelding til, er mine kollegaer. Det paradoksale i dette skremmer meg. Mange med utmattelsessymptomer opplever å ikke  bli trodd; de mobilisere når andre er tilstede, virker blide og fornøyde, for så å ramle ned som en sekk når en igjen er alene.

Er skammen i sykesituasjonen at en tror at andre mistror?

Hadde en nå bare hatt et brukket ben å vise til, en gips de kunne skrevet vitser på og tegnet kruseduller og hjerter i 2 farger.

Advertisements
58 kommentarer leave one →
  1. august 24, 2009 11:21

    En lege + ME-pasient til:
    http://marteliten.wordpress.com/2009/08/12/pasientens-kvaler/

    • august 24, 2009 13:20

      Ja, jeg har fulgt Tante Grønn en stund og gledet meg da jeg så hun skrev at hun klarte å vaske leiligheten sin.

      🙂

  2. Bambi permalink
    august 25, 2009 16:19

    Interessant lesning, legen som møter seg selv som pasient.

    Min fastlege er en kvinne på 50, samfunnsengasjert og i tillegg til sin allmennpraksis så utøver hun legeyrket andre steder. Hun har selv aldri vært syk, ikke engang hatt influensa…
    Lurer på hva hun egentlig tenker om sånne pasienter som meg. Jeg får kommentarer som: at jeg identifiserer meg for sterkt med mine symptomer, jeg gir etter, etc når jeg prøver å finne ut av hva som feiler meg… Dra heller hjem og ta deg av dine barn… Jeg vet ikke om hun skjønner hvor krenkende sånne uttalelser er.

    Jeg tenker at dere som er leger, og selv rammet av disse «mystiske og usynlige» sykdommene burde jo så absolutt skrive om dette i legetidsskrifter – jeg mener, dele tankene og opplevelsene med legestanden (også) … Få igang en debatt!!! Dette er jo interessant. Og burde tematiseres.
    Kanskje det kan skape en idenfikasjon? Og mer innsikt??? Slik at denne pasientgruppen kan få litt større empati og bedre oppfølging.

    Identitetstapet kjenner jeg igjen i – jeg vil jo selvsagt ut å virke… Utrolig hvor mye av identiteten man henger på det yrket / faget man utøver… Det skjønner man først når man selv er rammet sykdom… Jeg liker ikke å være svak. Selvopptatt, etc. Men man blir det når man ikke fungerer, dessverre…

    Takk Marias metode – å lese dette var tankevekkende…

  3. august 25, 2009 20:16

    Tusen takk, Bambi, for en fin tilbakemelding fra deg! Jeg ble oppriktig glad for å lese kommentaren din.

    Jeg kunne valgt å la være å skrive at jeg er lege, men har bevisst valgt å flagge yrkesstatus. Noe av grunnen til det er at jeg vil vise at leger ikke er usårlige, som mange ser ut til å tro, inkludert en del leger selv. Jeg er like liten som alle andre som er syke, like mye på leting, like fortvilet, like mye full av liv og optimisme, som alle andre.

    Noen tror at leger er litt » skumle», noen en skal holde en passe avstand til, noen som vet og kan alt. Jeg håper at dere som er innom her forstår at jeg ønsker å dele, ønsker å bli opplyst, ønsker råd, på samme måte som jeg gir tilbake.

    Når du sier at du fikk tanker av å lese det jeg skrev, så håper jeg du også fikk tanker om at leger også bare er mennesker inni de hvite draktene sine.

    Jeg vet at mange leger kan oppføre seg og oppfattes som arrogante og lite forståelsesfulle. Jeg tror mange av dem forsøker å beskytte seg selv. Bær over med dem!

  4. alva permalink
    august 25, 2009 21:15

    Hei Maria.
    Jeg så du hadde vært innom bloggen min og det syns jeg er koslig.
    Tenkte jeg skulle titte innom deg og din blogg og nå er jeg her:-)
    Jeg har ikke orket å lese så mye, men fikk lyst til å kommentere her.
    Om man er lege eller ikke så kan man vel bli syk. At dere som er leger plutselig skifter plass/side ved bordet og blir pasient og at dette føles en smule rart for dere er vel kanskje helt naturlig!?
    Dere har et yrke som hjelper dere til å bli enda mer nysgjerrig på hva som skjuler seg bak denne sykdommen og jeg har flere ganger tenkt på at å være forsker må jo være kjempe spennende. At man ikke har så mye krefter til denslags da man er syk med ME er jo en annen sak, men dere får jo en helt annen erfaring som dere kan ta med dere videre da dere kommer tilbake til arbeid.
    Jeg hadde selvfølgelig valgt å gå hos en lege som hadde hatt ME selv. Kanskje dere er garantert full pasient liste i framtiden. hehehe

    -alva-

    • august 26, 2009 06:03

      Hei Alva!

      Jeg har tittet innom bloggen din mange ganger, jeg. Lenge før jeg opprettet Marias Metode.

      Er det ikke litt rart å tenke på, at noen du ikke kjenner leser dine tanker? Det synes jeg. Det kan være at det er fordi jeg er nye i «blogggamet».

      Jeg kan garantere deg at når jeg blir frisk er dette er felt jeg kommer til å jobbe med! I mellomtiden samler jeg info om hvordan vi kan bli friske, både du og jeg.

      Jeg skriver meg bort av og til – takk for tips om at du blir sliten av å lese. Jeg vet jo at jeg selv ikke orker lese lange tekster.

  5. Bambi permalink
    august 25, 2009 21:16

    Vi er alle sårbare – når vi blir syke.
    Derfor er det viktig at dere leger av og til kommer ut av frakken, men – også overfor hverandre.

    Synes det er modig – at du er ærlig på at du er lege. At du stiller deg naken i dine refleksjoner. Samtidig som du gjør det klart at her – i denne arenaen – er du bare Maria. Det er beundringsverdig.

    Når du selv blir rammet – ja så endrer jo perspektivene seg…

    Vi har en familievenn som er lege, og når hennes barn er syke, er hun en like engstelig hønemor som de fleste andre foreldre, like sårbar, like usikker…
    Hennes legekunnskaper funker ikke på egne barn.

    Det må være underlig å sitte på begge sider. Utrolig interessant, men kanskje ennå mer smertefullt – fordi det rokker noe i deg.
    Men nettopp disse mystiske lidelsene behøver fokus.
    Det er så mye skam, tabuer, stigma, myter og vonde følelser knyttet til denne sekkediagnosen som består av utmattelsessykdommer.

    Jeg har nylig blitt diagnostisert av nevrolog – og jeg måtte ta styringa selv. Kontaktet han selv. For min fastlege fastholdt at det min utmattelse skyldes utbrenthet…
    Diagnose eller ei – ingen vet hva og hvordan sykdommen blir leget…

    Skal bli spennende å følge deg videre. Det sies at det alltid ligger visdom innkapslet i sykdom… Det må vi tro…

    • august 26, 2009 06:10

      Takk for kloke og støttende ord igjen, Bambi!

      Det er et langt skritt å gå å skulle komme ut av frakken overfor kollegaer. Like mye som mange andre er jeg blitt møtt med mistro og forklaringsmodeller som for meg ikke hang sammen, helt til jeg trodde på det selv. Nå får vi se hva fremtiden bringer.
      Diagnoser er ofte bare en måte å forsøke å inndele det vi ser og vet slik at det blir mer håndterbart.

      Jepp! Tenk så mye visdom vi har innkapslet! En god tanke.

  6. alva permalink
    august 25, 2009 21:20

    Hei Bambi 🙂
    Her var vi visst samtidig på besøk. Artig!
    klem fra Alva

  7. Bambi permalink
    august 25, 2009 21:25

    Du er så søt på det bildet, Alva. Tres charmante. Et ton sourie…får meg til å smile 🙂
    Det er du Alva, som får meg ut på disse chemins…
    Men det var artig å havne samtidig!
    Vi sees 🙂 Når du blir mechante… (har ikke de franske tegnene)

  8. august 26, 2009 06:55

    Så hyggelig med en passiar her inne 🙂

  9. august 26, 2009 07:20

    Takk for reflektert innlegg, Maria! Jeg tror noe av grunnen til at det kanskje kjennes ekstra belastende å være sykemeldt som lege, er holdningen man er vant til fra legeyrket om at man står på til man stuper. Det er litt sånn «leger blir jo ikke syke». Og når man da blir syk med diffuse symptomer og uten objektive funn, føles det ekstra vanskelig at man er sykemeldt. Jeg har heldigvis møtt forståelse fra både kollegaer og de leger jeg har møtt i min runde i helsevesenet. At flere leger er åpen om at de har tilstander som kronisk utmattelsessyndrom tror jeg er viktig. Kanskje vi skulle skrive noe til Tidsskriftet, Maria? 😉

  10. august 26, 2009 07:41

    Jeg tror du har rett, Tante Grønn…det er litt sånn «leger blir ikke syke».

    Jeg var syk i «hele vinter», vond hals, hoste, subfebril…som mange ganger før. Det jeg fikk høre var » vi er tøffe, vettu, Maria, vi legger oss ikke ned for ingenting». Jeg bare nikket og blunket.

    Selv ville jeg aldri funnet på å si noe slikt til andre.

    Det er rart å tenke på at akkurat i dag sitter jeg i regnet, lykkelig.
    Før var jeg lykkelig når det brant i mottaket på sykehuset, når det var første isdag ute og det var brudd etter brudd som skled inn på Legevakten. Full fart!

    Tante Grønn, vi skal definitivt skrive noe til Tidsskriftet!
    Om en liten stund.

  11. alva permalink
    august 26, 2009 10:50

    Hei.

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal få fortalt denne lange historien kort, men jeg skal prøve.:-)
    Om dere snart skulle bli friske igjen slik at dere kommer dere i arbeid igjen så prøv å husk den følelsen dere hadde selv da dere ble syke med denne «uforklarlige» sykdommen, Ta den følelsen med dere tilbake til den andre siden av bordet som lege.
    Dere sitter da på erfaring og kunnskap som dere kan dra nytte av og bruke i møte med pasientene. Jeg håper det særlig blir gjort noe for barn og unge som har denne sykdommen her i landet i fremtiden. 🙂 At de blir møtt på en respektfull måte.

    Og der kan jo dere f.eks om dere skulle bli så bra at dere kommer i arbeid igjen møte evt. pasienter (som har symptomer som kan indikere på at de kanskje har ME) på en forståelsesfull måte.

    Et av mine fire barn har testet positiv på denne urin-testen.
    Tidlig fikk vi mistanke om at hun hadde en uro, fysisk uro i systemet, i kroppen. Hun hadde dårlig søvn, innsovningsproblemer.
    Hun hadde mageproblemer, i perioder så ofte og mye at hun ble henvist til Haukeland. Hun reagerte ofte på høye lyder. kunne få sterke anfall med hodepine. På en måte så har vi alltid i disse 11 årene vært sikre på at det feiler henne noe, altså i systemet i kroppen. Matintoleranse, reaksjon på sukker, eller f.eks vaffler eller pannekaker er bannlyst for henne da ble hun helt hyper etterpå. Hun har vært til flere utredelser hos div. spesialister uten at de har funnet noe å henge seg opp i. Litt utslag på melk hadde hun, men ellers ikke noe nevneverdig. Hun er ofte plaget med hovne mandler og legen har villet fjerne dem, men det har blitt utsatt i håp om at det ville bedre seg. Hun har hatt streptokokk infeksjoner med påfølgende medisiner. Hun har hatt helvetesild og ofte herpes utslett rundt munnen.
    ja, ja poenget er at jeg tok denne urin-testen på henne nå nylig og den slod ut på strong positiv.
    Jeg har hatt ME like lenge som hun er gammel altså 11 år. Hele tiden har jeg igjenkjent hennes symptomer, men aldri turt å tenke tanken at hun kan ha ME f.eks. Jeg har ikke nevnt det for fastlegen engang. Og det fordi jeg selv brukte 7 år på å få en diagnose og veien dit var et sant helvete. En periode da jeg rant ned dørene til legen både med meg selv og barnet mitt var jeg sikker på at de trodde jeg var en skikkelig hypokondor og gal. Det var en forferdelig vond forsmedelig følelse. Og det er vel kanskje litt den samme følelsen som dere beskriver over her. At man skal stå på, ikke «legge» seg ned å bli syk, liksom. Jeg har alltid vært i full aktivitet og er et oppegående menneske , det var veldig ødeleggende periode og tøff periode jeg hadde før jeg fikk diagnose. Jeg hadde aldri hørt om ME så jeg kunne liksom ikke mistenke at det var det selv heller da.

    Huff dette blir langt, men det jeg skulle si videre er at jeg håper virkelig at noe skjer i forhold denne sykdommen snart så vi slipper å føle oss som late eller at vi innbiller oss eller at vi har feile tanker eller at vi ikke er tøffe nok og står på til vi ligger der. Jeg sto på til jeg lå der nemlig og ble sendt i hu og hast til nevrologisk avdeling fra legevakten da beina ikke bar meg lenger.

    Nå har mitt barn igjen hovne mandler og helvetesild og er hjemme fra skolen. Men denne gangen har jeg tatt direkte kontakt med NYland him self. Jeg tenkte han kanskje kunne være interessert i en mor og datter hvor begge to har testet strong positiv på urin-testen.

    • august 26, 2009 11:53

      Det rører meg det du skriver, Alva.

      Det gjør ingenting at det blir langt. Jeg leser alt, jeg.
      Det er en fortvilet situasjon du beskriver – å vite at noe er galt, ikke få aksept for det eller bli møtt med «fordi vi ikke *finner* noe som er galt – er alt helt i orden».

      Jeg har møtt mye mistro, uforstand og feilbehandling. I mange år. Jeg trøster meg med at vi etterhvert lærer mer og dermed er i stand til å hjelpe flere.

      Vi *blir* friske igjen, vi blir ikke de samme igjen, ikke som før, men vi blir friske.

      Jeg heier på deg :

      Heia, Alva!

  12. Bambi permalink
    august 26, 2009 12:01

    Kjære dere to leger, det er en glimrende idé å skrive i fagtidsskrifter om disse ullne sykdommene. Jeg mener deres erfaringskompetanse både som pasient – og som lege.

    Skjønner at man kanskje må ta det med små steg, før man er klar – men jeg tror det er nødvendig. Særlig i disse tider. Det er så mange kropper som ramler sammen, som tappes for krefter, som blir syke…

    Og nå er dere jammen to – dere kan faktisk støtte dere til hverandre, for styrke og inspirasjon!
    Jeg heier på dere!!!

    Klem fra Bambi

    • august 26, 2009 12:10

      Takk for hei-ingen, Bambi!

      Jeg forsto deg rett, men likevel.
      Selv tenker jeg at jeg må bli frisk selv først.
      For det er *det* jeg er akkurat nå: syk.
      Om jeg skal være syk som later som om jeg er frisk, eller enda verre; later som om jeg er frisk lege; flink til alt mulig rart, blir det bare tullball, vettu 🙂
      I tillegg til Tante Grønn har jeg en legevenn som har ME. Vi skal nok slå våre pjoltere sammen når tiden er der.

      Likevel; har full forståelse for utålmodigheten din. Jeg vil helst at alt skulle ha skjedd i går, jeg.

      Nå har det sluttet å regne hos meg. Det er også helt ok.

  13. Bambi permalink
    august 26, 2009 12:29

    Nei, nei , nei Maria – misforstå meg rett:
    Jeg mente aldri å «pushe» på… Heller opp-muntre dere til videre sam-taler og skrift om helse og liv, store og små opp og ned turer, og en dag…
    Det er jo en unik kompetanse og bør føde mange fruktbare …

    Skynd deg langsomt, Maria! Bli frisk! I det tempo det tar.
    Og fyll deg med hvile, og rekreasjon…

    Men ikke glem… Det var hva jeg mente.

    Jeg har selv, et brennende ønske, om å en dag, bringe mine erfaringer (i en arena) som har med mitt yrke å gjøre… Men ikke nå…

    Alt til sin tid – det tror jeg på…

    • august 26, 2009 13:24

      *ler*
      Kan hende sa jeg det er til meg selv enn noen andre?

      Jeg er av og til kjempe-kjempeutålmodig og må øve meg på noe annet.

      Alt ti sin tid….høres ut som tålmodighet, ja 🙂

  14. alva permalink
    august 26, 2009 12:31

    Hehehe jeg har villet at alt skulle skje i morgen eller i går som du skriver. Dette har vært gulroten i 10 år nå. Man blir ganske utålmodig og litt kvass i kantene etter så mange år.

    Det skrives så mye om utmattelse i forbindelse med denne sykdommen. Jeg tror man går igjennom forskjellige faser i denne sykdommen og etter mange år så er det ikke lenger utmattelsen eller at man ramler sammen som er hovedsymtomet, det er tvert i mot organsvikt og smerter. Jeg plages mest med ledd og muskelsmerter og at jeg har vondt i nyrene, og kognitive problemer da.

    Ja, ja tilbake til temaet; «Legepasienten»?
    hvil dere og ikke la dere stresse så voldsomt, hvil igjen og igjen.

    merkelig, men for leddsmertene føles det bra med å gå, knekke systemet igang liksom, mens i forhold til herpesutslett og denne velkjente influensa følelsen så er det absolutt best med hvile og atter hvile. En utrolig vanskelig kombinasjon. Hvile bedrer noen symptomer, mens aktivitet bedrer andre.

    ha en god dag alle sammen 🙂

    -alva-

    • august 26, 2009 13:36

      Jepp! Det er akkurat det. Det er ikke så lett å vite hva en skal gjøre, hver og en må finne sin form. Det kan ta litt tid å finne ut av.

      Kan hende er det slik at ME ikke bare er ME, men ulike typer sykdommer og tilstander som har ulike årsaksforhold.

  15. Bambi permalink
    august 26, 2009 12:41

    Alva, det er disse rabiate symtomene som Nyland snakker så humoristisk om 🙂 Du kan tro han gjorde narr av meg! han «lekte eller spilte» vanlige legers reaksjoner. Jeg lo så jeg holdt på å trille av stolen.

    Jeg var forøvrig hos massøren min i dag. (som også er sykepleir på infeksjonsavd. på sykehuset. Hun mener at det låter som om jeg har hatt virus på hjertet… Legene har jo sett lekkasje i den ene hjerteklaffen på ultralyd – men… når de tenker psykiatri, stress og utmattelsesdeprasjon – så vet de ikke hva de skal se etter…
    Jeg har jo tilog med hjertelidelser i familien. Har de spurt meg om det? Nei. Hvem spurte meg? Nyland.

    Det jeg mener å si er at den tverrfasglige kompetansen må høynes – på slike sykdommer. ME og lignenede lidelser. Så vi får rett nehandling til rett sykdom. Kan ikke få sagt den nok.

  16. august 26, 2009 13:32

    Bambi; hvilke yrkesgrupper ser du for deg i et tverrfaglig team?

    Jeg trodde i grunn det slett ikke var uvanlig å mene at ME kan spores som utløst fra virus på hjertemuskulaturen? Myocarditt, altså.

    Til min avgangseksamen fikk jeg inn en ung mann jeg skulle eksaminere. En mann som for kort tid tilbake var aktiv svømmer, men som da ikke lenger klarte å gå opp en trapp på Rikshospitalet. Han måtte ta heisen, sammen med KOLS-pasientene.

    Det var mange rare lyder over klaffene til den mannen. Jeg lurer på hva han fikk av behandling og hvordan det gikk med ham.

  17. Bambi permalink
    august 26, 2009 15:53

    Nå er ikke jeg helsearbeider, Maria, og ikke er jeg så oppdatert som mange andre av ME pasientene, som f.eks Petterblogg (er på en fremmed maskin akkurat nå og har ikke link) men søk han og sjekk ut hva han skriver om forskning. (Hvis du ikke allerede har gjort det)

    Men som bruker/pasient synes jeg det tverrfaglige teamet burde jo bestå av kompetanse som kan betjene på alle de feltene som blir rammet: hjerte og kar, lunge, luftveier, infeksjoner, muskel og skjelett, sentralnervesystemet, …

    Også burde det da være bedre veiledning og hjelp. Sosionomer som kan bistå alle søknadsprosedyrene, ergoterapeuter som kan veilede ang hjelpemidler, energi økonomisering, fysioterapeuter eller osteopater som kan hjelpe og behandle en syk kropp som er i alarmberedskap.
    Psykologer eller andre hvor man kan bearbeide sorg, forvirring, utrede veien videre…
    (Jeg vet ikke om jeg kan utøve yrket mitt på det nivået jeg gjorde før) og om det overhodet er mulig – hvis jeg ikke friskner, for det krever mye energi, håndtering av stress, etc…
    Jeg har sendt meg selv hit og dit, til ulike behandlere, men ingen snakker sammen. Og ingen har nok kunnskap. Jeg har i 3 år mobilisert meg sykere…

    Min massør har en fastlege som er utdannet i tyskalnd, hun har også spesialisert seg på naturmedisin. I tillegg til å reparere mennesker og lindre symptomer, så er hun opptatt av HELE mennesket.

    Sølvskottberget har tydeligvis et 6 ukers rehab tilbud for ME syke med tverrfaglig kompetanse. Det viktigste er at folk snakker sammen om samme sykdom, men angriper behandlinger fra ulike områder men samtidig er samkjørte…

    Ideelt sett burde NAV vært mer støttespiller – enn (tidvis) motspiller. Når jeg har prøvd å trappe opp arbeid så puffer de meg ennå hardere enn jeg makter, i stedenfor å vise tålmodighet – også ender det med et realt tilbakefall.
    Med NAV er det liksom alt eller ingenting.

    Vel, det var noen tanker… Det viktigste er vel at vi bli bedre ivaretatt som homogen pasientgruppe. Jeg tror også at å møte andre – vil være fruktbart – og ikke stigmatiserende, som mange leger påstår.
    Det handler om å treffe folk som er på samme frekvens som en selv. Det er jo derfor jeg søker meg til nettet… For å lese andres historier, finne trøst og oppmuntring…

  18. Bambi permalink
    august 26, 2009 16:01

    PS! Glemte kosthold! Det er superviktig. Og ev. smerteleger/måter å håndtere kroniske smerter???
    Søvn, etc.etc…

    Dette gjelder ikke bare ME – men alle disse diffuse tilstandene.

  19. Bambi permalink
    august 26, 2009 16:03

    PS Igjen!
    Det verste er at man blir overlatt helt til seg selv – i en sånn tilstand, med havarert kropp…

  20. august 26, 2009 21:15

    Takk for innspill, Bambi.
    Når jeg blir frisk skal jeg ta dem med meg alle sammen!

    Jeg vet ikke helt hva du tenker… Når du blir frisk skal du jobbe akkurat så mye som du har lyst til og utfra det som er bra for deg.

    Det kan jo være at slik det var en gang ikke var bra for deg og hva skal du da med et slikt liv? Målet er ikke å komme tilbake til samme sted, nødvendigvis. Målet er et godt liv. I alle fall for meg.

    Ikke ta sorgene på forskudd; det blir aldri slik en tror uansett.

    Takk for tips om blogg; jeg har vært innom ham før, men tar gjerne noen runder igjen!

  21. Bambi permalink
    august 26, 2009 21:56

    For en vidunderlig setning: når jeg blir frisk … 🙂
    Det må vi tro…

    Ingen sorger – ingen gleder. På forskudd. Eller etterskudd. Bare gode innskytelser – her og nå.

  22. august 27, 2009 08:34

    Klart vi blir friske! Det kan ta litt tid og det er som sagt ikke sikkert at vi ender der vi var.

    Men hvem vil vel «rykke tilbake til start»?

    ( Ja, jeg vet; flåsete sagt, men, men…)

    Gledene kan vi vel ta på forskudd, vel? Tenk om vi gleder oss masse over ting som vi skal eller som vi tenker skal hende og det ikke likevel hender; da har vi jo hatt gleden der en stund, har vi ikke?
    Det fordrer selvsagt at vi klarer å tenke at … ok, det ble ikke slik, det ble sånn, men det var det det var denne gangen.

    ( Reminder to self :-))

  23. august 28, 2009 20:12

    Hei! Jeg hykler nok litt når jeg sier at jeg føler med alle som er syke. Jeg som mange andre har i ryggmargen- kanskje er det litt selvforskylt å være syk. Det er nok desverre den norske holdningen. Men når jeg tenker meg om, så har jeg en mere reflektert holdning til det å være syk. I snart 20 år har jeg kjempet for kone og barn som har hatt all verdens diagnoser. Ny lege, ny diagnose. Har di gutta satt en diagnose, så står den der.

    Det startet med at jeg mistet ei søster. Mannen hennes berettet følgende historie: Hun ble manisk dep etter å ha gått med en ubehandlet hyperthyreose (høyt stoffskifte). Da hun hadde gått på medisinene i ca 15 år sier hennes «nye» primærlege at nå har du gått så lenge med disse medisinene at du kunne prøve å slutte. Det er det verste du kan si til en manisk dep eller en diopolar. Det resulterte i at hun gjorde det slutt.

    Min kona hadde da vært syk i flere år og som mange ektemenn stilte jeg meg sikkert noe indifferent til dette. Akkurat da hadde hun fått en henvisning til psykiater og jeg stusset vel egentlig litt over dette, men tok ikke stilling og tenkte at helsevesenet rydder sikkert opp. Leger er fagfolk akkurat som jeg i min jobb.

    Da jeg var i begravelsen slo det meg at dersom denne idioten av en doktor kunne gjøre slike ting, så var jeg overbevist om at også endokrinologen som viderehenviste kona til psykiater var på ville veier. Dagen etter begravelsen ringte jeg. Det ble en samtale som brente seg inn i sjela og den avsluttet med at han hveste at selv jeg måtte akseptere at man en gang i sitt liv kunne ha behov for en psykiater. Det endte jo selvfølgelig med at hun måtte ta henvisningen for ikke å miste attføringen. Men samtalen med endo’en rystet meg og jeg skrev klage til helseministeren. Det rystet nok mange i det lokale helsevesen inkl fylkeslegen som sa at nå måtte jeg og endo’en sette oss ned og snakke sammen. Og jeg repliserte at det ville være ok, men han måtte da ikke være opptatt av å ha rett. Vel, det var et kaldt møte, men etter en hard diskusjon, så slo jeg i bordet med at psykiateren var enig med meg – hvilket han umiddelbart benektet. Imidlertid kunne jeg slå i bordet med at det hadde han fått skriftlig. Han for opp så frakken flagret villt og distingsjonen (les stetoskopet) fallt i gulvet. Jammen var han det sukket han. Møtet sluttet (dette var i 1994) med at jeg krevet at hun skulle få utskrevet Armour. Da hveste han gjennom sammenbitte tenner: Nei, den skriver jeg ikke ut. Det er en dårlig tablett.

    Da fant jeg en lege som uten konsultasjon skrev ut resepr og søkte om importtillatelse. Den ble jo selvsagt avslått av alle instanser etter hvert som vi anket og to ganger svarte departementet at det var avslått og at avslaget var endelig. Da flyttet vi utenlands og primærlegen skrev ut tabletten uten å blunke. Da skrev jeg til helseministeren og fortalte at nå hadde hun fått tabletten og kunne man få den i ett EU-land, så hadde man krav på å få den i hele EØS området. Hun bruker fortsatt tabletten, men riset bak speilet er at hun må betale den uten tilskudd fra NAV. I dag frydet jeg meg da jeg så at Lillestrøm Helseklinikk anbefaler Amour for ME pasienter med stoffskifteproblemer.

    Jeg stopper her. Skal ikke beskrive hva vi har opplevet hos legene med ht matintoleranser, el overfølsomhet etc etc.

    I min fam har jeg tre med ME. Jeg må nok si at jeg ikke i noen annen yrkesgruppe i mitt 65-årige liv har jeg opplevd maken til gjennomgående yrkesarroganse.

    Joda, Jeg har stor respekt for det de kan, men jeg har bare en gang hørt en lege si at dette forstår jeg ikke. Dette var jo en grusom salve, men det er slik vi har opplevd dette gjennom mer enn 15 år. Jeg todde det var bare min generasjon leger som var slik, men som ei som hadde testet positivt på urinprøven sa forleden – hennes lege var snart 40-, han hadde til gode å gi diagnosen ME. Rått!!

    Dersom noen tror at holdningene bare har ødelagt livet til de som er syke, så er det helt feil. Det berører søsken, foreldre og vennekretser, arbeidsplasser etc på godt og vondt!

    • august 29, 2009 14:32

      Thor, jeg ser at du og din familie har hatt mange dårlige erfaringer med leger. Det er ikke mange andre situasjoner en føler seg så sårbar, og dermed lett krenkbar, som når man er syk og trenger hjelp. Det er litt annerledes enn om man blir snytt av feks håndtverkere gang på gang. Det krenker oss ikke på samme måte.

      Du sier at du bare en gang har hørt en lege si at denne møter noe den ikke forstår.

      Jeg har ofte sett at man gir en eller annen ullen psykiatrisk diagnose når man ikke finner «noe på prøvene». Enten det, eller «det er ikke noe galt med deg».

      Jeg tror at når man setter 2 streker under svaret man ikke finner, kan man forholde seg på minst en av tre, måter:

      1. Jeg tror det kan ha sammenheng med psykiske faktorer, det at du er syk. Det er ikke uvanlig; psykiske faktorer påvirker mange systemer og kan vise seg som fysiske plager.

      2. Jeg aner ikke hva som feiler deg. Alle de testene som er tatt av deg viser at det ikke er noe galt, rent fysisk. Jeg må derfor konkludere med at dette er psykisk: altså som en utelukkelsesdiagnose.

      3. Jeg annerkjenner at du er syk, jeg tror på det du sier, men på det næværende tidspunkt finnes det ikke diagnoseverktøy til å fastslå _hva_ din tilstand skyldes. Det kan være at vi får mer klarhet i dette etter som tiden går. Er det noe mer jeg kan gjøre for deg?

      Skolemedisinen og dens utøvere burde ha lært seg en viss ydmykhet overfor den medisinske utviklingen og for menneskekroppen.
      En medisinsk sannhet pleide å vare 10 år, nå er den vel nede i 2. Heldigvis!

      Hva tror du, eller andre lesere, er årsaken til at man så sjelden møter leger som sier at de ikke vet? Jeg mener, leger er jo bare mennesker, til tross for at de har tatt en viss type utdannelse.

  24. Bambi permalink
    august 29, 2009 15:24

    Man vil ikke tape ansikt. Yrkesstolthet. Litt ydmykhet hadde ikke skadet – tvertimot: kanskje helet? I kombinasjon med vel-vilje. Noe å tenke på…

  25. august 29, 2009 15:48

    Først må jeg be om UNSKYLDNING for at jeg er krass. Jeg ser hva du skriver og forstår hva du sier. Jeg vet ikke hvem du er og kjenner ikke din personlighet. Det er ikke deg jeg snakker om.
    Jeg har større tillit til primærleger enn til spesialister. Primærlegen er mye nærmere pasienten og ser nok ting noe anderledes. Jeg må trø forsiktig jeg har ikke møtt alle spesialister heller, men noen grupper. Jeg har igjen større tillit til f.eks kirurger. De er jo i realiteten håndtverkere, men forskjellen på en håndtverker og en lege er et hav av rettigheter. Hos legene kommer du praktisk talt ikke i inngrep når noe galt skjer, bortsett fra når han skjærer av deg benet. Gjør håndtverkeren noe galt, så kan du bakkes opp av takstmenn, forbrukerorganisasjonet etc. Personlig har jeg et meget godt forhold til mine leger, men jeg har jo aldri vært skikkelig sjuk.

    ME pasientene kommer inn i en loop mellom leger nav etc. Eller som overlegen på Lillehammer sykehus, nevrologiske sa i avisen: Jeg gir ikke diagnosen ME. Det er stigmatiserende. Får man den diagnosen, blir man aldri frisk. Han valgte nevrasteni. Så la han til at det var NAVs problem at det ikke førte til trygdepenger. Men hvem styrer NAV faglig sett?
    http://www.gd.no/meninger/leserbrev/article2462510.ece.

    Min kones primærlege hadde en lang læringskurve og etter at han selv ble syk, fikk han en helt annen holdning til ME også. Jeg har hele tiden hatt stor respekt for hans dyktighet, men over en ti-årsperiode foret jeg ham med informasjobsstoff om hypothyreose, kronisk slitenhet, Armour etc.
    Jeg har kjempet så lenge for ME saken at det er neppe mange minutter mellom hver gang den dukker opp i hodet. Den har vel på en måte blitt en mani for meg også. Men som jeg sa ovenfor – det har ødelagt livskvaliteten for mange. Her i byen trekker fortsatt de fleste legene på skuldren av symptomene.

    At det oppfattes slik er neppe pasientens feil vil jeg tro. Eller som man sier: Lytt til pasienten og han gir deg diagnosen.

    Her i byen har vi også leger med ME. De sliter med det samme problemet som du diskuterer ovenfor. Jeg stiller meg helt uforstående til at det er verre for en gruppe å bli syk enn en annen og her i huset har det vært minst ti år med fortielser og fortsatt er vi slettes ikke helt åpne. At barna – som for øvrig er i arbeid – har det også har vi fortiet. Jeg kan jo fortelle at en av dem som vi selvfølgelig har testet fra ende til annen, har et resultat på 156 på inteligenstesten. Han har aldri manet seg opp til å ta teorien på førerkort en gang.

    • august 29, 2009 17:26

      Thor, det er lenge, lenge siden jeg har grodd tykk hud. Jeg tar ingenting av det du skriver personlig og håper ikke jeg har gitt et inntrykk av det. Jeg har innsett at jeg ikke står ansvarlig for hva andre gjør og sier.

      Jeg tror selv at jeg har oppført meg såpass at jeg vil få pakke av Nissen i år også 🙂

      Om du har møtt mye uforstand, kan jeg godt forstå ditt sinne og frustrasjon. Du velger selv hvordan du vil møte legene; som individer, eller som en gruppe du er sint på.

      Jeg prøver å tenke at «jeg skal være bedre» når jeg møter noen jeg ikke synes er så gode. På den måten stopper jeg spiraler som kan ende i dårlig kommunikasjon og mye frustrasjon.

      Med «bedre» mener jeg at jeg ikke skal ta igjen med samme mynt, jeg skal forsøke å forstå hva den andre egentlig vil, finne det som er konstruktivt osv. Det gagner meg.

      Jeg er lite redd for autoriteter. Jeg lærte meg tidlig å se personer som driver med hersketeknikker for meg der de sto i sandkassen, 4 år gamle, kortbukser, med sur mine fordi de akkurat hadde mistet den nyinnkjøpte isen i sanden når jeg kjente at jeg ble litt redd dem. Det funker for meg!

      ( Jeg sier ikke at du er redd for leger, altså…:-))

  26. Bambi permalink
    august 29, 2009 17:59

    …men det er ofte er en skjev maktbalanse i lege /pasient forholdet.

    Pasienten er jo faktisk legens oppdragsgiver…

    Har du noen tanker rundt dette?

    • Mariasmetode permalink
      august 29, 2009 18:14

      Ja, jeg har mange tanker om det, Bambi.

      Dersom pasienten er legens oppdragsgiver er oppdraget: «Jeg er syk og trenger hjelp. Kan du gjøre det du kan for å hjelpe meg?»

      Hvilken hjelp som skal ytes er legens oppgave å finne ut av. Dersom du tenker at pasienten kommer med en bestilling for en eller annen type behandling, er jeg uenig. Det er legen selv som står ansvarlig for den hjelpen som ytes, på godt og vondt. Dersom legen ikke kan stå inne for, eller er enig i, pasientens forslag, kan legen avvise «oppdraget». Det er altså ikke opp til pasienten å «bestille» hva denne ønsker.

      Dersom pasienten ikke er enig i fastlegen vurdering, har man krav på en spesialistvurdering. Dette kan pasienten «bestille».

      Jeg har faktisk sagt opp en jobb der arbeidsgiver forsøkte å gi føringer for hvordan jeg skulle utføre min legejobb. Det går ikke; faglig integritet er viktig. For meg.

      Det er en svært skjev balanse mellom lege og pasient. Jeg skriver en liten snutt om det akkurat nå. Om den vil bli publisert, vil tiden vise 🙂

  27. Bambi permalink
    august 29, 2009 19:34

    Interessant! Det skulle jeg gjerne ha lest mer om … Venter i spenning:-)

  28. Sverre Hoem permalink
    august 29, 2009 21:03

    Kred til deg for personlig og flott blogg! Skriving innebærer aktiv bearbeiding og er jo i seg selv terapeutisk – keep up the good work 🙂

    • august 29, 2009 22:47

      Takk for komplimentet, Sverre!

      Jeg er fortsatt litt usikker på hva jeg skal med denne bloggen, men det viser seg vel underveis, tenker jeg. Antagelig hjelper den meg til å sortere tanker, slik du skisserer.

      På mange måter skulle jeg kanskje hatt en blogg til, der jeg kan skrive om alle de morsomme og triste tingene i livet som ikke har noe verdens ting med å være syk å gjøre? Jeg er alltid redd for at det jeg skriver skal oppfattes som privat, og ikke bare personlig. Grensen kan av og til være hårfin.

      Vælkømmin tebarsatt!

      • Sverre Hoem permalink
        august 30, 2009 10:09

        Ja, de er ikke så enkle disse grenseoppgangene. Jeg nyfødt blogger og har – etter grundig gjennomtenking – valgt å være meg selv fullt og helt og blogger ut både alvor og tøys og ironi i en sannsynligvis absurd miks – under fullt navn og tittel – og håper verden er romslig nok til å tåle det 🙂
        Jeg er jo ikke kriminell – bare litt barnslig og lett engasjerbar og glad i å skrive 🙂

        • august 31, 2009 06:38

          Sverre Hoem:Jeg lurte litt på hvordan du i alle verdens land og riker hadde kommet over min blogg, men nå forstår jeg jo hvordan det henger sammen.

          Om du er den Sverre Hoem jeg tror du er, skriver du da mye om ditt eget fagtema, eller er fag ikke tema? Slik jeg har oppfattet det er du spesielt opptatt av ADHD?

        • Sverre Hoem permalink
          august 31, 2009 15:00

          Jeg er egentlig ikke mer opptatt av ADHD enn andre ting innenfor faget mitt, men det ble nødvendig for meg å fokusere på det i en periode av livet – og da endte det bl.a med bok og endel eksponering i kjølvannet.

          Det dukker vel opp litt psykologi i bloggen etterhvert – men foreløpig er det mest annet.

          PS – bloggen din kom jeg tilfeldig over fordi jeg fattet interesse for tittelen på et av innleggene – så det lista opp under den delen av admpanelet hvor diverse aktivitet monitoreres.

        • august 31, 2009 20:23

          Nå har jeg besøkt din blogg, fått meg en god latter og forlenget både det ene og det andre.

          Du skriver godt og har et humoristisk blikk!

        • Sverre Hoem permalink
          august 31, 2009 21:02

          Takk – det var hyggelig 🙂

  29. Bambi permalink
    august 30, 2009 08:51

    En liten kommentar til maktbalansen mellom lege og pasient. All integritet bør ivaretaes. Klart at legen har sin faglige, men pasienten har sin personlige.
    Dersom pasienten opplever legen ikke lytter, ikke tror, ikke anerkjenner, samarbeider, eller støtter – (særlig i forbindelse med diffuse tilstander som vi nå smakker om) så har man da rett til i å bytte lege. Det er jo en pasientrettighet! Hvis man føler seg overkjørt eller overhørt.
    I all litteratur jeg leser om ME skrevet av leger som kjenner godt til sykdommen (og arbeider med den) – så poengterer de nettopp dette. At legen er pasientens viktigeste støttespiller. Dersom det ikke fungerer, pgsa troverdighetsproblemer, anerkjennelse av sykdom, feilbehandling etc -kan følgende være direkte ødeleggende, det er med på opprettholde sykdom, og til og med forverre den…
    Da jeg var hos spesialist (nevrolog) som ga meg ME diagnose – så presiserte han nettopp dette.
    Jeg tror vi snakker om det samme – men dette er et vanskelig og ømtålig emne. Tror, når alt kommer til alt, det handler om at man sam-taler og sam-arbeider.
    Jeg snakker fra pasientens ståsted og mener at pasienten må sees på som en ressurs og ikke en byrde. Spesialisten jeg var hos, konkretiserte hvorfor leger opplever ME pasientgruppen som krevende og vanskelige… Og det har jo med kunnskap å gjøre. Symptomene våre virker helt rabiate, og henger ikke på greip i forhold til hvordan man diagnostiserer. Men for en spesialist med ME erfaring, så er det lett å identifisere… Spesialisten jeg var hos sa at jeg var den viktigste ressursen i min tilfriskningsprosess – fordi ME gåten (enn så lenge) ikke er knekt.
    Og det tragiske i nettopp dette -(for ME pasienter) er jo at den pågår kontinuerlige profesjonsstrid der ute, blant legene, om hvorvidt dette er en biologisk eller psykiatrisk sykdom. Det påvirker måten vi blir behandlet som pasientgruppe.
    Nå taler jeg til legen, og pasienten 🙂 og mennesket som er total summen av disse rollene.

    Forøvrig synes jeg det er et interessant eksperiment du gir deg ut på…
    Men ikke glem å bare være – deg selv…

    Ps! opplever deg ikke som privat – den det personlige gir jo en helt ny dimensjon…

    • august 31, 2009 06:46

      Tusen takk for engasjerte innlegg! Kjempebra!

      Jeg tror likevel at jeg må kjøre denne debatten i en ny tråd.
      Nå begynner jeg å bli litt svimmel av å scolle nedover. 🙂

  30. Bambi permalink
    august 30, 2009 09:04

    Må bare tilføye i forbindlese med behandling av diagnoser som ligner hverandre – ME krever ro og hvile, mens depressive tilstander nyter godt av å trene, som et eksempel på feilbehandling, og viktigheten av presise diagnoser, tillit til pasientens symptomer, reaksjoner, etc…
    Det er et betent felt dette…

  31. august 31, 2009 11:52

    Hva er ADHD? Joda jeg vet mye om symptomer, diagnose og medisiner. En i min familie med diagnose ADHD har nemlig ME. Jeg føler i meget sterk grad at han har vært «den samme» hele tiden på tross av forskjellig diagnose. Er det slik med ADHD som med ME at det ikke er en entydig diagnose og at mange som har diagnose ADHD heller skulle ha hatt diagnosen ME. Attention Defisit Dysfunction høres jo aktuelt ut også for en med ME, altså en som ikke er hyper. Ihvertfall testet mitt familiemedlem rimelig sort på urinprøven.

    • august 31, 2009 14:11

      Jeg er ikke oppdatert på ADHD, men det er som du sier en symptomdiagnose. Om man vet noe mer om årsaksforhold vet jeg ikke?

      Sverre Hoem, om han er den jeg tror han er og som har skrevet i denne bloggen tidligere, kan helt sikker mye mer enn jeg kan.

      Den generelle betraktningen er, som jeg tror jeg har sagt før; en medisinsk sannhet varer sånn omtrent 2 år. Det er forsvinnende lite vi faktisk «vet». Det må vi ta innover oss, noe annet ville være idioti 🙂

      Jeg antar at du mener urinprøven som Kenny de Meirleir (KDM)har utviklet og selger? Den påviser nedbrytingsstoffer fra H2S. H2S kan i store mengder være giftig. H2S kan være produsert i tarmen fra bakterier, men kommer også fra andre steder. KDM har teorier om H2S forsårsaker symptomene vi ser hos ME-pasienter. Han sier ikke at dette er en diagnostisk test for ME, men at dersom man har en positiv test kan det være grunn til å undersøke tarmsystemet og balansen tettere. Det er mennesker som sier de har mange og sterke symptomer som ikke slår ut på denne testen.

      Testen kan således foreløbig brukes som indikator: Positiv test: Det er sannsynlg at tarmfloraen min ikke er helt slik den skal være. Det behøver ikke bety at dette er årsaken til mine plager. Negativ test: Betyr ikke noe som helst.

      ( Frustrerende å skrive så korte svar på noe som egentlig krever litt mer bakgrunnstoff, men, men…med fare for å bli misforstått…)

      Dessuten, Thor, synes jeg det er så bra at du, som selv ikke er syk, roper høyt for de som ikke orker det selv!

  32. august 31, 2009 19:30

    Du sier mye som jeg liker. Sett meg opp på pasientlista. Det synes som om du tilfredsstiller mitt første krav til en lege. Det er min kropp og jeg egentlig vet jeg en god del om den. Vi har hatt et nært forhold gjennom hele livet.

    Men min kompis, den tyske biologiprofessoren sa her om dagen at jeg muligens hadde flere hundre tusen ukjente proteiner og forstadier til sådanne i kroppen. I det perspektivet vet vi jo egentlig ingen ting.

    Ellers takker jeg for forståelse for at jeg kjemper for familien. I og med at dette er en 20/80 sykdom, så er det mange frustrerte ektemenn her. Mange så frustrerte at de drar sin kos og jeg mener også at vi prinsipielt har to alternativer: Enten drar du – eller så kjemper du. Det er også slik at menn har et helt annet forhold til legen enn kvinner. Derfor har de sykdommer som rammer menn oftest blitt mest forsket på. Kvinner sier stort sett «men han er jo så hyggelig». Med det så mener jeg å si at de i alt for liten grad setter krav til legen sin.

    Så om ADHD. Da jeg var opptatt av dette og dro rundt og holt foredrag, så forsket legevitenskapen på bl a hjernen til ADHD pasienter (dersom de er pasienter?) og fant bl. a ut at de hadde mindre frontlapper. I dag ler vi jo av det hele. En gang skrev jeg klage på en barnelege som strødde rundt seg med ritalin, men slike personer er jo uangripelige.

    • august 31, 2009 20:30

      *ler*

      Thor; skrive opp på pasientlista skal bli – må bare bli freskere først!

      Det er tøft å leve sammen med en som er syk og svært utfordrende når tilstanden varierer i intensitet i tillegg.

      Jeg er svært takknemlig for at jeg har en partner som forsøker å forstå og når han ikke forstår så aksepterer han. Jeg vet jeg er heldig – jeg er ikke så sikker på at jeg hadde klart å vise like stort sinn og tålmodighet selv.

  33. Anonymica permalink
    oktober 5, 2009 22:12

    Jeg er glad jeg har funnet denne bloggen. Selv er jeg psykolog, og har ME.
    Alva skriver: «Dere (leger) har et yrke som hjelper dere til å bli enda mer nysgjerrig på hva som skjuler seg bak denne sykdommen «. Dette gjelder også mitt yrke. Midt oppi alle de personlige utfordringene er jeg samtidig faglig nysgjerrig!

    Også jeg skulle ønske dere leger ville skrive om ME i Legetidsskriftet. Men jeg forstår samtidig veldig godt at mange helsearbeider med ME velger å ikke stå fram, nettopp pga de holdningene og fordommene som dessverre råder i mange sammenhenger.

    Takk for at du skriver!

    • oktober 6, 2009 19:29

      Velkommen hit, Anonymica og takk for at du deler!

      Vet du; jeg skulle også ønske at det ble skrevet mer og informert mer om ME og aktualisert lege-pasientforholdet i større grad.

      Det er en grunn til at jeg ikke skriver med mitt rette navn her inne, ja 😉

  34. desember 20, 2009 08:48

    Veldig glad jeg fant denne bloggen. Jeg ønsker oss alle god bedring.

    • desember 20, 2009 16:17

      Tusen takk for gode ord, tripsandticks!

      Det neste året blir bedre enn dette; garrrrantert!

      😀

Trackbacks

  1. Jeg – en blogger? « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: